Til dere med menn som jobber MYE

[Anonym bruker]

Hvordan holder dere ut? Jeg er hjemmeværende med baby og har valgt å være hjemme med henne til neste år.

Mannen min har en jobb der han drar 7 om morgenen og vet aldri når han slutter (Han er livvakt)

I går var han hjemme kl 02.30 og på jobb igjen idag.

Føler jeg blir deprimert og gal!

 

Anonymous poster hash: 72eac...dea

[Anonym bruker]

Mannen min er borte 12 timer daglig, reiser før kl seks og er hjemme igjen rundt kl seks. I tillegg jobber han netter og helger relativt ofte. 

 

Hva skal jeg si? Jeg er i praksis alenemor. Det er skikkelig slitsomt, og jeg blir sittende med alt av ansvar for at ting skal gå rundt på hjemmebane. Vi skal ha det slik i en begrenset periode (noen år), så vil vi få en mer "normal" hverdag igjen, selv om jeg fremdeles vil sitte med mye hjemme, da også. Vi har to barn, jeg er i jobb.

 

Jeg holder ut fordi jeg vet det er midlertidig. Hvis du ikke føler at du kan leve med den hverdagen dere har nå, må du fortelle det til ham, rett og slett. Heller fortelle det nå, enn at dere går fra hverandre om et par år fordi du har fått nok.

Anonymous poster hash: e0eca...692

[Honningmelon]

Jeg holder ut fordi jeg jobber redusert, pga at vi har besteforeldre som stiller opp og fordi det forhåpentligvis bare er for en periode.

[Anonym bruker]

Det er bare sånn det er, så jeg bruker ikke negativ energi på å irritere meg over det...

 

Det har jo sine fordeler også, f.eks at han tjener godt og at jeg er sjefen på hjemmebane

 

Men jeg er heldig da, mannen min er selvstendig og styrer arbeidsdagene sine i stor grad selv, så han jobber gjerne fra 8 til 16, kommer hjem og spiser middag, følger opp ungene med lekser, fritidsaktiviteter, kjører og henter fra vennebesøk og barneselskaper og bidrar til stell og legging. Jeg klarer ikke all den logistikken alene med tre barn på barneskolen og den fjerde i barnehagealder, det skjer rett og slett for mange ting samtidig på ettermiddagene og vi må være to for å få kabalen til å gå opp.

 

Men så forsvinner han gjerne på jobb igjen i halv åtte-åtte tiden på kvelden og holder på et par timer. Han jobber også stort sett hver eneste lørdag og søndag selv om han da har kortere dager og prioriteter ungene og familien midt på dagen og på kvelden. En typisk lørdag jobber han fra 8 til 12, og er sammen med familien resten av dagen. En søndag kan han f.eks jobbe 8 til 12, være sammen med familien til etter middag og jobbe igjen fra f.eks 18 til 21.

Anonymous poster hash: f1458...77b

[Anonym bruker]

Det var da ganske "ekstremt" også da, HI, å aldri vite når han kommer hjem. Der skjønner jeg frustrasjonen din! Men ellers må man vel bare prøve å innfinne seg med situasjonen og gjøre det beste ut av det! Som hun over her sier- han tjener sikkert bra og du er sjef på hjemmebane;-)

Vet ikke hvor gammel baby'n din er men det går jo an å prøve å fylle dagene med aktiviteter så man har noe fast å gjøre! Og avtale å gjøre ekstra hyggelige ting når mannen har fri, enten alle tre, bare dere voksne eller bare deg!

Hvis du har familie/venner i nærheten som kunne stilt opp som barnevakt innimellom så du kan komme deg ut litt alene så hjelper det også!

Og strikte leggerutiner så du får alenetid etter kl 19 hver dag:-)

 

Anonymous poster hash: eb6b2...821

[Anonym bruker]

Bygg et liv utenom han også.

 

Bruk tid med venner, få nye venner der du bor (barselgruppe?). Begynne på trening med barnepass. Innebandy?

Hva med studier?

 

Meld deg inn i lesesirkel på biblioteket eller lag en med venner. Kort sagt, lag deg selv et meningsfullt liv uten å være så avhengig av ham. 

 

Hva er det du er interessert i? Hva trigger din nysgjerrighet?

 

Få faste barnevakttider der du kan gjøre egne ting. Trillepiker i nabolaget? Lag en plan, brainstorm rundt alle disse elementene. 

 

Lykke lykke til!

Anonymous poster hash: d0761...c00

[Madolyn]

Mannen min jobber ikke ekstremt mye, men han kommer sjelden hjem før kl 18 på hverdagene og jobber stort sett mellom kl 08-16 annenhver lørdag. Vi har en gutt på 2 1/2 og en baby på 4 mnd. Her har vi løst det ved at pappaen faktisk skal ha 9 mnd pappaperm (inkl en del ferieuker) Jeg jobber jo vanlige 37,5 timers uker og dermed får hele familien langt mer tid sammen. Og mannen min er daglig leder for et apotek, så er ikke som om det var enkelt for ham å få permisjon heller, men han ønsker å være til stede for barna sine og å avlaste meg etter en tøff permisjonstid med førstemann.

Endret 28. august 2013 av Madolyn

[Anonym bruker]

Mannen jobber ikke ekstremt mye, men vi er i utlandet og han har lengre dager enn i Norge, 1 time reisevei og mange jobbreiser på 1-2 netter. Det er lettere nå som poden er 4 år, men det kan være ensomt. Som en annen sier, man er for alle praktiske formål nesten alenemor. Jeg er hjemmeværende, for ellers ville vi ikke fått til logistikken der vi bor, ikke minst de 16 ukene med ferie min sønn har på pre-school. De siste 12 mndr, har jeg vært på reise alene med Junior i 8 uker! Men jeg trøster meg med at det var verre det året mannen var ukependler og jeg satt i Norge med jobb og en trassig 2-åring. Det var skikkelig tøft.

 

Mine råd, basert på egen erfaring: bruk nettverket ditt for å få støtte, pass på å ikke bli for ensom, ta være på deg selv, ikke nøl med å bruke litt penger på å gjøre hverdagen lettere (f.eks. vaskedame eller barnepass), og benytt tiden når mannen er hjemme til å ha det koselig, både med og uten barn. Mannen gjør nå så å si ingenting i huset, når han er hjemme prioriterer vi å ha det moro sammen.

 

Anonymous poster hash: 3caa3...a47

[Anonym bruker]

Jeg jobbet redusert eller ingenting når min x jobbet i nordsjøen. Han jobbet også en del på land. Hadde mye fri også, men siden jeg var den som var mest hjemme spesielt når han var i nordsjøen så syntes jeg det var greit å bare være hjemme når jeg kunne.

 

 

Ja dette er nå en X, men absolutt ikke fordi han jobbet mye. Han kunne fint ha jobbet myyye mer da jeg trivdes alene, men sikkert ikke normalt det heller...det ble slutt fordi vi vokste fra hverandre.

Anonymous poster hash: a483b...d8d

[Anonym bruker]

Mannen min har reisejobb og er bare hjemme annenhver helg. Jeg klarer meg fordi jeg er et selvstendig, oppegående menneske. Jeg har venner og masse hobbier og interesser. 3 barn har jeg også, en på videregående, en i barneskolen og et spedbarn.

Enkelt og greit. 

Anonymous poster hash: 0936b...92e

[*Yuna*]

Jeg syns det er veldig slitsomt og til tider har jeg følt at jeg blir gal..

Men det er betraktelig bedre når man ikke har babyer lenger

[Anonym bruker]

Innstilling ! Her er mannen borte søndag til fredag hver uke ! Har 4 barn på 13, 9, 7 og 1 og jobber 100 % stilling i tillegg . Rekker ikke savne han, for dagene flyr avsted med alt som skal gjøres hver dag, når kvelden kommer og det er stille, sovner jeg før hodet treffer puta

Anonymous poster hash: 68f39...189

[Anonym bruker]

Har en mann som er borte ca 15 t hver dag. Jobber selv 100% og begynner å bli lei. Er fryktelig sliten siden jeg må ta alt av hus/ barn.

 

Anonymous poster hash: f6af7...9a7

[moota m storebror&lillebror]

Vet ikke helt om jeg kommer under kategorien ekstremt mye, men han er borte fra 5-12 dager i strekk (vet ofte ikke når han kommer) og er hjemme fra 1 døgn til 3 dager. + han tok fri hele vinterferien i år for å hjelpe meg med barna.

 

Hvordan det går? Det går kun fordi barna er større. De er 6 og 8 år. Og det går fordi jeg er hjemme alltid. Jeg er kronisk syk, men prøver å legge det til rette slik at jeg hviler hver mulighet når barna ikke er hjemme. De er på skolen, trening, ute med venner, oppe på rom eller lekerom/tvrom, hos familie. Tiden jeg har alene etter at barna er i seng er også verdifull for meg, og det er et pluss at han da ofte ikke er hjemme.

 

Og jeg ser at det er bedre for han enn den tidligere jobben. Vi kan legge til rette, men til en viss grad - det må penger i kassen og jobben må gjøres.

[Anonym bruker]

Vel, det tar knekken på forholdet rett og slett. Jeg er praktisk talt alenemor, og jeg føler livet hadde vært enklere uten mannen fordi jeg ser han så sjelden uansett og alt må planlegges ut fra hans arbeidstider, og når han er hjemme er det bare en ekstra person å rydde opp etter, fikse og ordne alt for, lage mat til osv. Han kjenner ho knapt barna sine og deres rutiner, hva de liker/ikke liker av mat/å gjøre osv.

Livet mitt hadde vært mye enklere som 100 % alenemor

 

Anonymous poster hash: 37490...567

[Anonym bruker]

Mannen min er i forsvaret og er mye borte. Nå er jeg alene fra man-fre og snart i 6 mnd i strekk. Jeg er lei ,så til sommeren er det nok. Da er det min tur til å klatre litt i stigen. Da får han forhåpentligvis en annen mer administrativ stilling. Det er ikke det som er drømmen hans, men har minnet han på at det er andre mennesker her i verden som har drømmer. Som f.eks barn som vil ha han der i dagliglivet. Jeg har hvertfall en jobb hvor jeg kommer hjem hver dag. Men gidder ikke gå som ekstravakt resten av livet fordi mannen lever uten drømmene. Jeg trenger også bruke kunnskaper og bygge erfaring. Nei huff jeg kjenner jeg er lei.

 

Anonymous poster hash: 36de1...0b9