Besteforeldre

[Anonym bruker]

Vet ikke hva jeg skal gjøre jeg..

Sønn 6 år har kun mormor, foreldrene til min samboer har gått bort. Min far har vi ikke kontakt med. Mormor har kjæreste, så han er jo bestefar. Men poden har aldri villet kose mormor, blir aldri glad for å se henne. Å nå i helga da hun spurte om hun kunne få sitte i fanget hans svarte han nei du kan gå hjem. Vi hadde dåp, og dermed hele familien på besøk..vi er ikke mange og som sagt.. Hun er den eneste besteforelderen han har. Jeg hørte ikke dette før min mor ringte å fortalte dette med gråten i halsen. Så nå har jeg gråtet i et døgn. Har pratet med han og sagt at oppførselen må gjøres noe med. Han har svart at han ikke er glad i mormor. Vet ikke hvorfor ditt og datt.

Hvis ikke dette bedres, orker ikke min mor å komme til oss mer. Dvs at jeg mister mammaen min. Hva skal jeg gjøre?

Dette er ikke noe sjalusi på lillesøster, siden han alltid har oppført seg slik. Men første gang han har kommet med en slik kommentar. Jeg er så lei meg, kjenner jeg nesten ikke klarer å se på han..det er mammaen min..eneste jeg har i livet mitt.

 

Anonymous poster hash: cb176...d3d

[PrinsessensMor]

vondt å lese dette. føler veldig med deg. Min var også litt slik en stund, ville ikke være god eller noe. Men det gikk plutselig over. Hvorfor vet jeg ikke helt. Men kan være litt fordi besteforeldrene ikke gav seg. datteren min er en litt forsiktig jente og trenger å dyttes litt. Ser at sønnen din er 6 år, da er han såpass stor at du kan sette deg ned og prate med han. kanskje han da forteller deg hvorfor. =)

[Anonym bruker]

Han sier bare vet ikke. Vi har hatt en skikkelig prat om dette, og han har sagt unnskyld til mormor for oppførselen sin. Håper på bedring..

 

Anonymous poster hash: cb176...d3d

[Giss]

Noe så trist!

Hva slags kontakt har hun hatt med ham da han var mindre?

Her lever begge sett besteforeldrer enda men ungene har veldig forskjellig forhold til dem. Begge sett elsker dem høyt men den ene siden forsøker til stadighet å oppdra på dem og retter på dem osv mens den andre siden overlater den siden til oss og nøyer seg med å prate og lese med ungene og den slags. Den siden som forsøker å oppdra på ungene hele tiden har også måttet tåle flere utbrudd, protester og trassreaksjoner fra dem. Når noe slikt skjer snakker jeg veldig alvorlig med ungene for i mine øyne er det ikke akseptabelt. Jeg har også forsøkt å snakke med besteforeldrene - men de skjønner ikke problemet i det i det hele tatt.

Jeg sier ikke at det er det samme forhold hos dere men kanskje er det noe i mormorens oppførsel over for ham som ligger bak dette?

Uanset, det er i mine øyne uakseptabelt at hans oppførsel skal splitte familien på det viset. Det er han også gammel nok til å få forklart. Forklar ham stille og rolig at uansett hva han må tenke om henne så er hun din mor og en person du er veldig glad i så han er nødt til å respektere henne og snakke pent til henne. Hvis han ikke kan gjøre det for hennes skyld får han gjøre det for din. Dette er et punkt du ikke kan gi deg på for om han nå sier slik til henne vil det i fremtiden være andre han synes han har rett til å snakke slik til og det er slett ikke akseptabelt og vil også kunne resultere i at han blir isolert i sosiale sammenhenger fordi folk trekker seg unna.

 

[to små prinsesser]

Det kan jo være bare en fase. Tror ikke de mor må gi han makten ved at hun viser at hun blir såret iallefall. Da vil han fortsette. Tror heller hun må prøve å finne på morsome ting med han. Liker han f.eks. å leke pirat så bør hun ta det så langt at hun en dag kommer utkledd som pirat. Hun må ned på hans nivå. Dette går over. Gi i allefall ikke 6åringen den tilfredstillelse å se at han oppnår noen med sårende ord. Tenk hvordan han kan overføre dette til andre? 

Snakk med han om det, men ikke gjør dette til en stor sak. Det er vondt, men det går over. 

[Anonym bruker]

Jeg må bare innrømme at jeg synes moren må skjerpe seg. Hun kan ikke la hva en seksåring sier gå så inn på seg?!? Han er jo et barn. Og de sier mye rart. Noe som er helt normalt.  Selvsagt er det dumt og sårende å motta sånne krasse ord fra et barn, men han er jo et barn. 

 

Jeg ville anta at hvis hun fortsetter å prøve å snakke hyggelig til han og holde kontakten, så vil det gå seg til med tid når han blir eldre.

 

Synes hun egentlig høres ganske tåpelig ut siden hun reagerte som hun gjorde og satte deg i den situasjonen! Ikke komme på besøk til dere igjen bare pga en sånn kommentar? og det var første gang han har sagt noe sånt? hvordan overlevde hun tenåringstiden din lurer jeg litt på :-) Du må ha vært en ekstremt snill tenåring hvis hun er så sart at hun blir så såret over sånt tull fra en seksåring!

 

Lillebrødrene mine iallfall som har blitt veldig kjekke og høflige menn var og skjitunger i flekkene da de var yngre. Især ene er veldig flau over det nå. Hvis de hadde blitt gitt opp slik det høres ut som moren din nesten gjør (ikke ok), så hadde det kanskje ikke gått like bra. Men for de var det en fase de vokste ut av. Er ikke bare, bare å være unge. Bare fortsett å ha sosialt samvær med begge du. Og prøv å gjøre noe som begge liker hvis det er mulig. Få felles gode opplevelser? 

 

lykke til masse. Unnskyld at jeg hørtes litt krass ut her. Men han er barn, og hun er voksen. 

Anonymous poster hash: c1ef6...bcf