Hvor mye kan jeg forvente av samboeren?

[Anonym bruker]

Jeg lurer på hvor mye jeg kan forvente av samboeren mens vi nå holder på med et ivf forsøk. Ønsker gjerne tilbakemeldinger på om jeg er for storkrevende, og generelt lurer jeg på hvordan deres utvalgte håndterer denne situasjonen?

 

Det jeg savner med samboeren er at han ikke setter seg skikkelig inn i hva det er jeg holder på med til en hver tid. Han ble overrasket i dag da jeg sa at jeg faktisk tar hormontilskudd nå 3 ganger daglig. Han trodde det bare var 1 gang daglig. Jeg tror også at han ikke har peiling på hvilken dato sykehuset har sagt at er den store testdagen. Har ikke spurt ham, men jeg er 99% sikker på at han ikke vet det.

 

Jeg savner også at han viser at han er glad for at jeg går igjennom dette. At han er stolt av meg. For det burde han være mener jeg. Vi er uforklarlig barnløse, selv om min mor brukte 2-3 år på å bli gravid med sine 3 barn. Men den gangen hadde de jo ikke noe eggløsningstester o.l., så jeg føler ikke at det kan forklares med dette heller. Føler ikke at det er min feil og dermed mitt "problem". Jeg vil at han skal vise meg at dette er begge sin oppgave, og at han er takknemlig for at jeg sliter meg igjennom humørsvingninger og alle mulige bivirkninger av nesespray, sprøyter etc. Kan han ikke spørre litt mer om hvordan det går (mtp bivirkninger, for han vet ikke hvilke bivirkninger jeg faktisk har) og vise litt medfølelse?

 

Det siste jeg savner, og som sikkert gjør at jeg er en skikkelig selvkonsentrert bitch, er at han godt kan finne på noe utenom det vanlige for meg. Overraske meg med litt ekstra TLC. Frokost på senga eller no... Men her går det i den samme tralten som før. Det er vel jeg som gjør mer for han enn han gjør for meg, as usual.

 

Uffda. Jeg er sikkert altfor hormonell nå...

Blir veldig takknemlig for svar!!

Anonymous poster hash: 0d408...1b5

[Tanj75]

Nå skal ikke jeg si at jeg har svaret, men for oss fungerte det at vi snakket om det, og at jeg er flink til å ta opp hvis det er noe. For han er faktisk ikke en tankeleser, og mannfolk er nå engang litt enklere i tenkemåte osv. (altså ikke dummere , bare tenker mye annerledes enn oss damerne)

 

Så kanskje hjelper det å sette seg ned å skikkelig prate om det, og du kan fortelle akkurat hvordan du har det og hvordan du opplever dette  

[Tanj75]

Å så er du ingen bitch fordi om du tenker sånn! Bare så det er sagt, er helt vanlig å ha mange tanker rundt dette