Mobbing og overbeskyttande foreldre - høna eller egget?

[☆☆☆]

Hengte meg opp i avsnittet i artikkelen der det står at mobbeoffer ofte har overbeskyttande foreldre. Kvifor er det slik?

 

Skapar foreldra mobbeoffer ut av barnet sitt ved å vere overbeskyttande eller blir foreldra overbeskyttande som følge av mobbinga? Hadde vore interessant om dette vart utdjupa.

 

Ellers ein informativ artikkel.

 

 

http://mobil.aftenposten.no/nyheter/uriks/Ogsa-mobberne-far-problemer-senere-7288515.html#.Uhr9MfWhwuo

[Anonym bruker]

Jeg har en nevø som er veldig overbeskyttet. Dette har gjort ham ekstremt usikker på seg selv, og sine ferdigheter. Han er blitt sjenert, og vil helst kun være hos foreldrene sine. Når gutten viser seg så "avhengig" av foreldrene, blir foreldrene enda mer overbeskyttende. Det er blitt en vond sirkel.

Nå nevner jeg jo bare et enkelttilfelle, men jeg vet at denne gutten har fått litt problemer i en alder av 4-5 år, med mobbing. Jeg vil tro en person som er slik jeg nevner, usikker på seg selv osv., har lettere for å bli et mobbeoffer. Det vil være lettere for barn som mobber å hakke ned på dem, fordi de faktisk er så lette å mobbe. 

Anonymous poster hash: 95749...3ca

[☆☆☆]

 

Jeg har en nevø som er veldig overbeskyttet. Dette har gjort ham ekstremt usikker på seg selv, og sine ferdigheter. Han er blitt sjenert, og vil helst kun være hos foreldrene sine. Når gutten viser seg så "avhengig" av foreldrene, blir foreldrene enda mer overbeskyttende. Det er blitt en vond sirkel.

 

Nå nevner jeg jo bare et enkelttilfelle, men jeg vet at denne gutten har fått litt problemer i en alder av 4-5 år, med mobbing. Jeg vil tro en person som er slik jeg nevner, usikker på seg selv osv., har lettere for å bli et mobbeoffer. Det vil være lettere for barn som mobber å hakke ned på dem, fordi de faktisk er så lette å mobbe.

 

Anonymous poster hash: 95749...3ca

Eg tenker litt i same baner som du. Men samstundes er måten foreldre behandlar barn på tett knytta til korleis barnet er tilbake. Er foreldra overbeskyttande fordi barnet er usikker og forsiktig? Kan ein hjelpe barnet å bli tøffare ved å endre foreldrestil?

 

Har sjeldan funne artiklar som er hjelpsomme for foreldre i forhold til korleis ein best kan forebygge at barnet blir mobba. Dei fleste er oppsummerande i forhold til korleis barnet har det når mobbinga først er i gang og langtidskonsekvensar.

 

No synes eg ikkje overbeskytting tenar til noko godt uansett, og vil nok prøve å unngå det. Men meir konstruktive artikar hadde vore fine å ha. Mobbing er vel ei av dei store bekymringane ein har når ein får barn: Kva om barnet mitt ikkje får vennar, og kva om det blir mobba?

[Anonym bruker]

Datteren min har blitt mobbet i barneskolen. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ikke har vært overbeskyttende, men jeg ble det mer og mer ettersom mobbingen tok til og ekskalerte.

Vi flyttet da hun gikk i 4.klasse for å få henne bort fra mobberne og 1 år etter er vi nesten tilbake til der vi var før hun begynte på skolen. Hun blir ikke mobbet, stortrives på skolen, har venner og jeg slapper mere av med litt friere tøyler og mindre beskyttelse.

 

Det er en sann lettelse for det er sinnsykt slitsomt å være overbeskyttende. Ikke å anbefale!

Anonymous poster hash: dbc5e...700

[☆☆☆]

 

Datteren min har blitt mobbet i barneskolen. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ikke har vært overbeskyttende, men jeg ble det mer og mer ettersom mobbingen tok til og ekskalerte.

Vi flyttet da hun gikk i 4.klasse for å få henne bort fra mobberne og 1 år etter er vi nesten tilbake til der vi var før hun begynte på skolen. Hun blir ikke mobbet, stortrives på skolen, har venner og jeg slapper mere av med litt friere tøyler og mindre beskyttelse.

 

Det er en sann lettelse for det er sinnsykt slitsomt å være overbeskyttende. Ikke å anbefale!

 

Anonymous poster hash: dbc5e...700

Godt å høre at de fekk slutt på mobbing og at ho har det bra.

 

Du illustrerar den andre tanken min godt, overbeskytting kan nok ofte vere ein konsekvens av mobbing og ikkje nødvendigvis grunnen til mobbing..

[Anonym bruker]

Ja, vi har nok vært overbeskyttende. Gutten vår har en muskelsvekkelse og vi har vært tett på for å legge tilrette for han, vise han at han mestrer og forsøkt å gi han selvtillit. Han har skjønt for lenge siden at han er annerledes, og er veldig usikker på seg selv. Han har få venner, og blir plaget av de andre elvenene.

 

Takk som påpekte at vi som foreldre er skyld i dette. Når man har et annerledes barn og null veiledning eller oppfølging, er det vanskelig å vite hva som er rett. Jeg bekymrer meg daglig over gutten og hans fremtid. Sitter her med klump i magen fortsatt. Leverte han på skolen og ser alle barna løper til hverandre og setter igang leken, mens min sønn står utenfor.

 

Anonymous poster hash: 6c2b3...8bf

[Anonym bruker]

 

Datteren min har blitt mobbet i barneskolen. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ikke har vært overbeskyttende, men jeg ble det mer og mer ettersom mobbingen tok til og ekskalerte.

Vi flyttet da hun gikk i 4.klasse for å få henne bort fra mobberne og 1 år etter er vi nesten tilbake til der vi var før hun begynte på skolen. Hun blir ikke mobbet, stortrives på skolen, har venner og jeg slapper mere av med litt friere tøyler og mindre beskyttelse.

 

Det er en sann lettelse for det er sinnsykt slitsomt å være overbeskyttende. Ikke å anbefale!

 

Anonymous poster hash: dbc5e...700

Godt å høre at de fekk slutt på mobbing og at ho har det bra.

 

Du illustrerar den andre tanken min godt, overbeskytting kan nok ofte vere ein konsekvens av mobbing og ikkje nødvendigvis grunnen til mobbing..

 

 

For meg ble det slik. Jo verre jeg så at hun hadde det jo mer kompanserte jeg for det med å beskytte henne. Det ble en direkte konsekvens og til slutt kvalte det nesten oss begge to.

 

Det var veldig tøft å komme seg ut av det og det tok mye jobbing med meg selv for å slappe mer av når jeg så at ting ble bedre på det nye stedet.

Tror det er veldig viktig at også vi foreldre reflekterer over oss selv. Ikke at vi har skyld i mobbingen, men over hva det gjør med oss som mennesker og hvordan vi som foreldre kan endre oss pga. mobbingen. Det er en tøff prosess, men verd det.

 

Anonymous poster hash: dbc5e...700

[☆☆☆]

Ja, vi har nok vært overbeskyttende. Gutten vår har en muskelsvekkelse og vi har vært tett på for å legge tilrette for han, vise han at han mestrer og forsøkt å gi han selvtillit. Han har skjønt for lenge siden at han er annerledes, og er veldig usikker på seg selv. Han har få venner, og blir plaget av de andre elvenene.

 

Takk som påpekte at vi som foreldre er skyld i dette. Når man har et annerledes barn og null veiledning eller oppfølging, er det vanskelig å vite hva som er rett. Jeg bekymrer meg daglig over gutten og hans fremtid. Sitter her med klump i magen fortsatt. Leverte han på skolen og ser alle barna løper til hverandre og setter igang leken, mens min sønn står utenfor.

 

Anonymous poster hash: 6c2b3...8bf

Vil presisere at eg på ingen måte påstår foreldre er skuld i mobbing, eg undrast over korvidt foreldre kan gjere noko for å forebygge det og eventuelt kva som kan gjerast.

 

Det er her eg synes artikkelen ikkje er god nok. Den slår fast at mobbeoffer har overbeskyttande foreldre utan å utdjupe om det er korrelasjon eller kasualitet det er snakk om. Og evt kva som er årsak og kva som er konsekvens av mobbing og overbeskytting.

[Anonym bruker]

Både jeg og den ene søstern min ble mobbet på barneskolen. Våre foreldre har aldri vært i nærheten av overbeskyttende, heller motsatt.

 

Vi vokste opp i ei lita bygd og jeg tror det hadde mye å si. Det var gjerne søsken fra samme familie som var mobbere på de ulike trinnene, og det ble gjort lite for å stoppe dem.

 

Anonymous poster hash: 00263...8e0

[Elsker livet]

Jeg tror nok det er både høna og egget, og en kombinasjon. 

 

Jeg tror det viktigste er å lære barna at det er rom for ulikheter, at det ikke på noen som helst måte er greit å mobbe eller ikke inkludere barn som står alene. Samtidig er det viktig at vi som foreldre hjelper dem med selvtilliten gjennom oppdragelsen fra de er helt små. De må føle at de er gode nok, like viktige som andre, at de ikke trenger å være best i alt og at de samtidig må tåle at det kan forekomme at andre barn er urettferdige mot dem en og annen gang. 

 

Jeg syns også vi skal fokusere mest på hvordan vi kan endre adferden til mobberen, ikke offeret. Foreldre må selv ta seg selv i nakken og se på egen oppførsel. Snakker vi f.eks nedsettende om andre rundt middagsbordet mens barna hører på? I tillegg må foreldre ikke være blinde og tro at deres lille yngling ikke er en mobber eller bidrar med å stå å le på sidelinjen eller være passivt vitne til det som foregår.

[Anonym bruker]

Jeg tror nok det er både høna og egget, og en kombinasjon. 

 

Jeg tror det viktigste er å lære barna at det er rom for ulikheter, at det ikke på noen som helst måte er greit å mobbe eller ikke inkludere barn som står alene. Samtidig er det viktig at vi som foreldre hjelper dem med selvtilliten gjennom oppdragelsen fra de er helt små. De må føle at de er gode nok, like viktige som andre, at de ikke trenger å være best i alt og at de samtidig må tåle at det kan forekomme at andre barn er urettferdige mot dem en og annen gang. 

 

Jeg syns også vi skal fokusere mest på hvordan vi kan endre adferden til mobberen, ikke offeret. Foreldre må selv ta seg selv i nakken og se på egen oppførsel. Snakker vi f.eks nedsettende om andre rundt middagsbordet mens barna hører på? I tillegg må foreldre ikke være blinde og tro at deres lille yngling ikke er en mobber eller bidrar med å stå å le på sidelinjen eller være passivt vitne til det som foregår.

 

Det du skriver er veldig viktig og jeg er helt enig. En annen ting jeg har lært er at, og denne er vanskelig (det var det for meg), å slutte å se på barnet og deg selv som et offet, men finne måter og metoder å bygge opp igjen. Finne en styrke slik at barnet kan se tilbake på en barndom der det var mobbing (man kan ikke skjule det eller gjemme det bort, det skal man heller ikke), men der barnet ikke gikk ut av det som et offer. Offerrollen er tung å bære og den er vanskelig å komme seg ut av.

 

#4 og #7

 

Anonymous poster hash: dbc5e...700

[☆☆☆]

Jeg tror nok det er både høna og egget, og en kombinasjon.

 

Jeg tror det viktigste er å lære barna at det er rom for ulikheter, at det ikke på noen som helst måte er greit å mobbe eller ikke inkludere barn som står alene. Samtidig er det viktig at vi som foreldre hjelper dem med selvtilliten gjennom oppdragelsen fra de er helt små. De må føle at de er gode nok, like viktige som andre, at de ikke trenger å være best i alt og at de samtidig må tåle at det kan forekomme at andre barn er urettferdige mot dem en og annen gang.

 

Jeg syns også vi skal fokusere mest på hvordan vi kan endre adferden til mobberen, ikke offeret. Foreldre må selv ta seg selv i nakken og se på egen oppførsel. Snakker vi f.eks nedsettende om andre rundt middagsbordet mens barna hører på? I tillegg må foreldre ikke være blinde og tro at deres lille yngling ikke er en mobber eller bidrar med å stå å le på sidelinjen eller være passivt vitne til det som foregår.

Sjølvsagt er det mobbaren som treng å endre atferd, problemet er vel at om ein endar opp med at barnet er offer har ein lite innflytelse på mobbaren.

 

Mobbarar er slik eg har erfart det ekspertar på å finne svake punkt hjå offera. Om barnet er sårbart og mobbaren ser det er det kanskje gjort. Ein må vel berre håpe barnet har nok styrke til at mobbaren heller vil plage eit anna barn (forferdelig mentalitet sjølvsagt, men eg vil heller at eit anna barn blir mobba enn mitt). Ein del kan ein kanskje påverke, men ein del er nok avhengig av korleis mobbaren og offeret er av natur, godt ispedd tilfeldige ting som at mobbaren tilfeldigvis fann det svake punktet der han/ho kunne sette inn støtet osv. Eg er stygt redd for at tilfeldigheitane er det som styrer mest når det blir valgt ut mobbeoffer, og det skremmer meg. Eg skulle gjerne sett at det var mogleg å beskytte barna mine mot dette.

 

Eg har diverre lita tru på at mobbing skal avskaffast. Det er rett og slett ikkje nok vilje til det. Å anerkjenne problemet fører til arbeid for lærarar og rektor, dertil vanskelig arbeid som krev mykje ressursar. Det er lettare å melde skulen på eit antimobbeprogram slik at ein kan vise til at ein tek temaet på største alvor, og avfeie dei problema som måtte vere på skulen som småkjekling mellom barn og eit spel der ingen er betre eller verre enn andre. Ein kan bruke det "uskuldige" ordet erting, kanskje til og med vennskapeleg erting.

 

Mobbarar har eg sett to sortar av, dei som tek ut problem heime på andre barn (og som ikkje har foreldre som er i stand til å handtere situasjonen), og mors og fars små englebarn (som har foreldre som slettes ikkje ser at barnet har eit atferdsproblem og dermed ikkje finn grunn til å ta tak i noko). For begge desse kategoriane finst ei enkel løysing: Blame the victim

[Nyttårs barn]

Det er vel ofte noen barn som er mer utsatt for mobbing enn andre. Man ser jo gjerne at at et mobbeoffer et sted kan havne i det samme på neste sted, desverre. Ingen bør bli utsatt for mobbing!

 

Barn som er uredde, sosiale og har tro på seg selv vil i mindre grad risikere å oppleve dette. Samme med de som er gode i sport. Om dette kommer av foreldrenes adferd, eller det er medfødte egenskaper er vel mer opp og ned.

Tror som flere sier at det kan gå litt begge veier. Overbeskyttende foreldre skaper gjerne usikre og forsiktige barn. Men samtidig vil foreldre som ser at barna sliter bli mer overbeskyttende

[Fertila]

Hmmm... Jeg ble faktisk beskyldt for å mobbe da jeg gikk på barneskolen, og det var ikke tilfellet. Faktisk kunne jeg ikke engang huske at jeg hadde sagt eller gjort mye av det som ble påstått. 

 

`Mobbeofferet` tok alt jeg foretok meg opp i verste mening, fortalte det til foreldrene sine, og det ble tatt opp med skolen med en gang. Bittesmå filleting altså. Som at feks jeg gikk da hun kom bort til meg. Jeg hadde jo ikke sett henne komme engang    Denne personen var veldig overbeskyttet av foreldrene sine, og veldig forsiktig av seg. Måtte bli hentet da hun var på leirskole, fordi hun fikk hjemlengsel. 

[Gjest yrild]

Jeg har kun sett mobbing utenifra og mitt inntrykk er at det kan skje de aller fleste barn, usikker, underbeskyttet eller hva de naa er.

 

En av vennene til min sönn fikk en kjempevond start ved overgangen fra barnehage til Preschool... to gutter valgte ham ut som hakkekylling... heldigvis truet foreldrene (etter fire maaneders samtaler)med advokat og fikk ham flyttet over til en annen preschool. Der er han en av de andre helt vanlige barna.

 

Han ble valgt ut som mobbeoffer fordi han ikke likte aa sloss. Han er ikke usikker, men ikke brutal og voldelig slik de mobbete guttene ville at han skulle väre. Problemet var mobberne og deres foreldre og ikke den som ble mobbet og hans foreldre!

[Anonym bruker]

Jeg har sett et par tilfeller av mobbing mens jeg selv gikk på skolen, og nå som jeg er voksen mot klassevenner av mine nevøer/nieser.

 

Grunnen til at jeg har lagt merke til "mobbingen" i disse tilfellene, er at det har vært veldig synlig. Ikke språkbruk elelr fysisk, men mer at disse personene har gått mye alene og evt trekt mot foreldregruppen i nærheten. Har etterhvert funnet ut at disse har ENORMT med selvtillit. De har korrigert på andre elever, spurt ut om karakterer og fastslått at de hadde bedre. De gjorde narr av andre i tide og utide, og om noen ba de med hjem eller ble med de hjem(foreldregruppene har vært, i samarbeid med skolen, veldig oppmerksom på problemet og PRØVD og løse det..), så var disse barna på gråten etter besøket da de ble FULLSTENDIG overkjørt og dominert av disse "mobbeofrene"....Det ble til slutt at INGEN gadd være med de, og trakk seg unna og løy for og unngå lengre samvær med disse barna.... I et tilfelle var det tre søsken som ble behandlet likt, samt at jeg har to-tre andre eksempler på slik type "Mobbing":.

 

Var ikke noe overbeskyttelse, foreldrene var aldri med når barna var på noe, men de var på felles foreldremøter og tok opp dette problemet. Alle andre foreldre var slemme, alle andre foreldre skjemte bort barna og lærte de dårlige manerere og oppfostret mobbere. De selv og ikke minst deres perfekte barn ,var det INGENTING i veien med. Nei, det var misunnelse og og dårlig folkeskikk på alle andre.....Men det va rjo DERES barn som var rett og slett ufordragelige....De ble lei seg og så veldig trist ut når de måtte være alene, men med EN gang noen ble "tvunget" til og involvere de, så slukte de denne/disse barna med hud og hår og satte igang med og bestemme, kommandere og tråkke ned på de....Trist at man kan ødelegge sine barn så totalt...De var jo hellig overbevist om at de var bedre enn alle andre barn, at det var alle andre som oppførte seg rart og var mindre verdt...Jeg hadde selv et slikt barn på besøk på barnebursdag og tok meg knapt 10 min og skjønne hvorfor dette barnet stort sett var alene...Etter og ha prøvd, men blitt avvist av de andre barna (som fortalte meg rett ut at de ikke GREIDE leke med det barnet, fordi han/hun var så utorlig krevnede, ville bestemme alt, snakket stygt om alle osv) så ble jeg "neste offer" til dette barnet...Og det hang på meg HELE selskapet, snakket hull i hodet på meg, og kommenterte,- og kritiserte LTL jeg gjorde, krevde og sitte i FANGET Mitt da det skulle spises, og holde meg i hånden på "skattejakten" vi hadde...

 

Noen barn blir formet til outsidere av sine foreldre.:Ser nå at barna til de eldste jeg vet av av denne type "Offer" er AKKURAT likedann, da de selvsagt fant seg partnere som var akkurat likedann som seg selv og sine foreldre.....Det er trist og se barn blir holdt så til de grader utenfor, men det skal bare noen minutt i nærheten av de før man bare skjønner at dette abrnet mangler ALT av sosiale antenner....

Anonymous poster hash: 412df...b94

[Virginia.]

 

Datteren min har blitt mobbet i barneskolen. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ikke har vært overbeskyttende, men jeg ble det mer og mer ettersom mobbingen tok til og ekskalerte.

Vi flyttet da hun gikk i 4.klasse for å få henne bort fra mobberne og 1 år etter er vi nesten tilbake til der vi var før hun begynte på skolen. Hun blir ikke mobbet, stortrives på skolen, har venner og jeg slapper mere av med litt friere tøyler og mindre beskyttelse.

 

Det er en sann lettelse for det er sinnsykt slitsomt å være overbeskyttende. Ikke å anbefale!

 

Anonymous poster hash: dbc5e...700

 

 

Så flott å høre at det har går bra nå

[Virginia.]

Det er vel ofte noen barn som er mer utsatt for mobbing enn andre. Man ser jo gjerne at at et mobbeoffer et sted kan havne i det samme på neste sted, desverre. Ingen bør bli utsatt for mobbing!

 

Barn som er uredde, sosiale og har tro på seg selv vil i mindre grad risikere å oppleve dette. Samme med de som er gode i sport. Om dette kommer av foreldrenes adferd, eller det er medfødte egenskaper er vel mer opp og ned.

Tror som flere sier at det kan gå litt begge veier. Overbeskyttende foreldre skaper gjerne usikre og forsiktige barn. Men samtidig vil foreldre som ser at barna sliter bli mer overbeskyttende

 

At noen barn mobbes på et nytt sted også, er mer vanlig hvis de i lang tid har vært utsatt for mobbing før de begynte på nye skole. Kort tid med mobbing gir bedre prognoser.

 

Synes det er ganske naturlig at et barn som har opplevd noe slikt har blitt så preget av det at det tar lang tid før de er seg selv igjen, og som utrygge og engstelige barn som ikke kjenner noen på en ny skole kan de nok være mer disponert for å bli utvalgt som offer igjen.

Endret 26. august 2013 av Ibsenfrue