Jeg sitter her og råtner bort:(

[Anonym bruker]

Er så sliten og lei nå. Hele livet mitt står på vent, for at far skal kunne gjøre som han vil. Fisketurer, ettermiddager med gutta, bilskruing, gjøre noe for noen. U name it. 

Jeg har ikke vært ute, eller sosial med venninnene mine på to år snart. 

 

Nå i helgen skulle han på fisketur. Turen ble avlyst, så da avtalte jeg en venninnetur ikveld. Hadde gledet meg masse. Men vesla på ett år har begynt med våkenetter(magevondt) igjen, og far bråbestemte seg for hyttetur igår. Så da tenker han bare å sette bort vesla som ikke sover på nettene, så han også kunne dra. Jeg sliter med å sette bort barna når de trenger litt ekstra, så da måtte jeg avlyse hele kvelden min for at han skulle farte, igjen. Så han dro på morgningen idag, og mente jeg kunne takke meg selv som ikke bruker barnevakten han hadde ordnet. Og mener at det uansett egentlig var hans helg, så han ser ikke problemet, verken med at han drar eller å sette bort ungen. 

 

(Eller er det jeg som er problemet som ikke benytter meg av barnevakten likevel?)

 

Han er på turer minst en gang i mnd, og ute på ettermiddagene opptil flere dager i uka. Jeg hadde hatt mer frihet som alenemor. Hvorfor kan han ikke begynne å se meg snart?

 

Han er flink til å ta med seg jentene ut så jeg kan handle eller få rydda huset effektivt, men da setter han dem jammen meg til morra si eller søstra si da å, så han får gjort noe han vil.

 

Vi har det ellers bra i hverdagen. Har det godt sammen, ler sammen. Ting er egentlig bra. Men nå begynner jeg å bli veldig sliten av å ikke ha noe liv. Føler jeg er grodd så fast i huset. Orker ikke gå ut blant folk lenger, går omveier om jeg ser kjentfolk. Har ikke noe å snakke om lenger med folk. Det skjer jo ikke noe. Sitter bare hjemme og tenker negativt om meg selv. Alle sosiale antenner er borte. Sier og gjør så mye rart, og ender opp med å ha helt angst her hjemme for at jeg klarte å si ditt eller klarte å gjøre datt. Føler at alle tenker jeg er helt håpløs. Gruer meg til jeg skal tilbake i jobb og hverdagen igjen. Alt er bare ett ork. Jeg ser det, men skjønner ikke hvordan jeg kan snu sirkelen jeg er kommet i. Jeg er ikke verdt noe lenger, jeg sitter bare her og råtner. Blitt helt tafatt. Jeg vet ikke hvem jeg er lenger. 

 

Det tror jeg er det verste. Jeg vet ikke hvem jeg er lenger:(

 

 

Anonymous poster hash: a4c4f...a92

[Anonym bruker]

Jeg tror jammen jeg ville ha benyttet barnevakt denne ene gangen! :-)

 

Hva mener han med at det t hans helg uansett? Hr dere annenhver helg "fri"?

 

Anonymous poster hash: b55ac...8f8

[Anonym bruker]

Da setter du deg ned med han og virkelig snakker ut. Eventuelt parterapi. Handler om å gi og ta. Si at du vurderer forholdet, det får nok øynene opp på han muligens.

Anonymous poster hash: 0f501...584

[Anonym bruker]

Du skriver du har det bra ellers. Tror jeg ikkje siden du klager. Han stikker av i helgene for å komme seg vekk fra deg ?

 

Anonymous poster hash: 0ecc8...a93

[Anonym bruker]

Herregud, han har jo ordna men barnevakt!

 

Anonymous poster hash: 56af4...9de

[Anonym bruker]

Bli mer ego. Kjør ditt eget løp akkurat som han. Legg planer og gjennomfør dem. Dra ut før han rekker. Oppdra han! Min mann skulke bare våget å holde på sånn.

 

Anonymous poster hash: c4cb8...174

[Anonym bruker]

Slik er det her også, men jeg er på 4 året uten noe egentid, hele mitt liv omhandler barn og hus, mistet alle vennene mine før jeg forsto hva som foregikk.. Jeg har utslettet meg selv for å være samboer og mor.. Nå skal jeg ut i jobb, og håper jeg får en fortløpende, men sjansene er små siden jeg kun har vært hjemmeværende husmor i 4 år..

Klart, jeg kunne nok gå ifra han, men da hadde jeg blitt alenemor uansett, og med styggdårlig inntekt, så jeg blir i "forholdet" for økonomien sin del.. Kall meg hva dere vil, men så fremt dere ikke har hatt samme oppvekst og opplevelser som meg, så kan dere egentlig bare holde det for dere selv.

 

Eneste jeg har funnet til "meg" tid er lese bøker, brodering, håndarbeid ol generelt.. Alt som kan gjøres inne i eget hus med andre ord.

Har hatt 8 bernefrie kvelder siden den eldste kom til, men alle kveldene har det vært fordi jeg har hatt mye å gjøre for husets del, og det har vært lettere å utføre det uten å ta seg av barna, de kvelden har jeg måtte be om hjelp, fordi far til ungene "hadde jo allerede avtaler"..

Anonymous poster hash: da694...508

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg godt. Og synes det er flott at du setter barna først! Han bør gjøre det samme + verdsette deg og det du gjør for de. Det er fort gjort å miste seg selv oppi dette, og i alle fall lett for at han mister deg, for du må gjøre det du må for å ikke utslette deg selv fullstendig, bli deprimert, alenemor etc. Det er vanskelig for en altruist å være litt "egoist", men det må til av og til - men ikke på bekostning av barna som trenger en av sine foreldre. Det er mannen din som må innse at han må på banen, høre og gjøre som du sier du trenger. Vis ham gjerne denne tråden.

 

Anonymous poster hash: 41555...b99