Valgets kval.. Hjertet eller hodet..

[Anonym bruker]

Jeg er relativt nyutdannet i et yrke med høy utdannelse. Dette er et yrke jeg alltid har ønsket, og jeg jobbet hardt for å komme dit jeg er i dag.. Og nå, ett år etter at jeg startet i jobb så kjenner jeg at hver en fiber i kroppen ber meg roe ned, finne noe med mindre arbeidspress, tempo etc.. Jeg elsker utdanningen, og yrke på mange måter, men det blir for hardt kjør med flere barn, hus etc.. Det er et yrke det er vanskelig å jobbe redusert i så tidlig i karrieren, det er videreutdanning "alle" tar med en gang, og man vil ha deg i full stilling, selv om jeg vet jeg har rettigheter som småbarnsmor..

 

Jeg har en hobby også, som jeg nå har mulighet for å kunne bruke som et levebrød, jeg skriver bøker.. Nå kjenner jeg at jeg ønsker å hoppe av kjøret og få roligere dager, hente/bringe slik at det blir kortere dager i bhg, ha de hjemme en dag eller to i uka, ha overskudd til alt.. Men så vet jeg at det blir verre å starte på om noen år, og kanskje skal vi ha enda en en og da blir det vel lenge til jeg starter opp igjen.. Jeg vil ikke bli så attraktiv, og det kan være vanskelig å få jobb.. Det er også en utdanning hvor man trenger mye praksis for å bli god, og hvor man må ha jevnlig påfyll.. I tillegg vil folk bli helt himmelfallen hvis jeg hopper av for noen år. Det er jo dette jeg ville, men jeg kjenner at det blir mye akkurat nå med små barn..

 

Noen med liknende erfaringer? Råd? Hodet mitt sier at jeg må fortsette, bite tenna sammen og holde ut til det blir bedre, mens hjertet vet at det kan ta år før det blir bedre, og barna et små NÅ!

 

 

 

Anonymous poster hash: 05b2d...2a9

[Elsker livet]

Jeg sier du skal velge å ha det roligere nå som barna er små, og satse på karriere senere. Men det er du som må føle på hvor viktig dette er for deg. Det er du som har investert og jobbet for å komme dit du er nå.

[Anonym bruker]

Psykolog?

 

Hva gjør mannen din da?

Anonymous poster hash: 7df55...22f

[Gjest frøken_førstegangs-med gutt<3]

Jeg hadde drømmejobben, muligens ikke et like lukrativt yrke for alle, men for meg var det det jeg hadde hatt lyst til hele livet. Det ble veldig slitsomt etter jeg fikk barn, lange dager i barnehagen, mye jobb hjemme, og alt for lite tid til det jeg elsker mest; sønnen min! Jeg har nå tatt en pause, og valgt et yrke hvor jeg kan justere arbeidstidene mine selv. Og må helt ærlig si at jeg ikke angrer ett sekund.. den jobben jeg hadde er definitivt noe jeg vil begynne med igjen senere, og må da starte helt fra bunnen av igjen, men det er helt ok. Jeg tror aldri man angrer på mer tid med familien.. men så må du jo føle på det selv, hva som virker mest riktig!

 

Masse lykke til uansett hva du måtte velge

[Tyra79]

Dersom det lar seg gjøre økonomisk, så blir du fulltidsforfatter nå mens barna trenger deg mest! Uten tvil, deg jeg hadde valgt om jeg hadde muligheten.

 

Småbarnstiden går så altfor fort, før du vet ordet av det er den forbi. Du kommer ikke til å angre på at du valgte ungene fremfor karrierejag;)!

[Anonym bruker]

Jurist? I såfall lover det dårlig for meg :/

 

Anonymous poster hash: 4d740...c9b

[Anonym bruker]

Hvorfor skriver du ikke hva yrket er? Er du hemmelig agent? <img title=":)" class="bbc_emoticon" src="http://www.klikk.no/forum/dinbaby/public/style_emoticons/default/smile.png" data-cke-saved-src="http://www.klikk.no/forum/dinbaby/public/style_emoticons/default/smile.png" /><br /><br />Mitt motto er at jeg jobber for å leve, jeg lever ikke for å jobbe. Med det mener jeg at man skal trives i jobben sin, da får man det godt ellers i livet også.

 

Anonymous poster hash: 4b7c8...6f5

[Anonym bruker]

Skjønner du opplever dette som et vanskelig valg. Snakk med folk rundt deg, de som kjenner deg godt. Jeg ville også ha snakket med noen som har valgt karriere med små barn, og noen som har hoppet av jaget for noen år. Få litt ulike perspektiver og gi valget ditt en måned eller to. Så skal du se at ting blir litt klarere...

 

Men jeg må også får si at jeg tror det er lettere å angre på at man valgte karriere framfor familieliv, enn omvendt...

 

Lykke til,d ette finner du nok ut av! - Og husk; det er ikke sånn at det ene valget er bra og det andre dårlig.

 

 

Anonymous poster hash: 7df55...22f

[Anonym bruker]

Jeg ser ikke hvorfor det er relevant hvilket yrke jeg har, derfor jeg ikke skrev det i hovedmeldinen, men det er ingen hemmelighet akkurat.. Nei, ingen hemmelig agent, jeg er psykolog. Mannen min er ingeniør, men han har jobbet som det i mange år nå, så han er i en mye roligere jobbfase enn meg. Ikke at jeg skjønner hvorfor hans yrke er relevant til spørsmålet mitt heller.

 

Jeg takker for mange flotte svar, skal ta med meg tipsene deres! Bare så godt å høre andres mening om dette, synes det et veldig vanskelig. Hvis jeg skifter nå så blir jo inntekten mer usikker for oss, men jeg tror vi skal kunne leve greit.

 

Anonymous poster hash: 05b2d...2a9

[Anonym bruker]

Jeg ville skrevet noen år imens barna er små. Som psykolog kan du helt sikkert også ha muligheter senere, så lenge du er vet at det blir mye jobb å komme inn i det igjen.

Anonymous poster hash: 5b44a...d2d

[Anonym bruker]

Hvorfor er det så vanskelig å jobbe redusert som psykolog? Spør bare fordi jeg lurer?

 

Anonymous poster hash: 46043...616

[Anonym bruker]

Jeg mente ikke spørre om yrket til mannen din, men tenkte bare på hvordan situasjonen hans er.. Om han evt. kan gå ned i stilling, bytte jobb (kortere reisevei) e.l. Bare sånn for å snu litt på situasjonen siden du spurte om råd...

Synes mye avhenger av alder på ungene, hvordan dere bor (lån, størrelse på hus, nettverket rundt osv). Og hvor nyutdannet du er. Mange steder kan du lett jobbe deltid (i hvertfall 80% stilling) som psykolog. Spesielt i kommunen.

Hilsen anonym lenger opp..

Anonymous poster hash: 7df55...22f

[Iiiiik]

Hvor bor du da? Arbeidsmarkedet som psykolog i og rundt universitetsbyene er jo supertrangt for tiden. Rundt Oslo er det store mengder søkere på alt som lyses ut. Bor du her, ville jeg nok ikke tatt sjansen på en yrkespause etter bare et år. I det offentlige har man imidlertid rett til å kunne jobbe redusert når man har små barn og det er da mange som gjør det. Spesialisering kan vente, det går fint å bli spesialist først om noen år.

 

Jeg synes dessuten at man har en samfunnsmessig forpliktelse til å yte noe tilbake når man har fått en lang og dyr utdanning subsidiert av det samme samfunnet.

[Anonym bruker]

Ja, jeg bor i nærheten av en av universitetsbyene, og jeg vet arbeidsmarkedet er hardt nå.. Jeg vet det er litt varierende hvor grei de er med redusert stilling som psykolog, men der jeg jobber er de ikke superhappy for det, og som flere av dere sier selv så vokser det ikke stillinger på trær..

 

Mannen har muligheter han også, men vi føler vel begge at det er mer prekært for min del, han gjør seg ikke så mye av det som meg..

 

Jeg har kun jobbet i ett år og barna er 2 og 4 år.

 

 

Anonymous poster hash: 05b2d...2a9

[Anonym bruker]

Jeg tror sitter med svaret selv, og at denne setningen din sier det viktigste:

 

"Og nå, ett år etter at jeg startet i jobb så kjenner jeg at hver en fiber i kroppen ber meg roe ned, finne noe med mindre arbeidspress, tempo etc.."

 

 

Jeg ville gått for hjertet i denne situasjonen. Og så kan du jo flette inn litt hode i det også.... det må være bedre at du ber om å jobbe redusert en periode (selv om det ikke er "populært"), enn å kutte helt ut. Du må bare finne riktig fordelingsprosent som både du og arbeidsgiver kan akseptere. Hvis ikke vil jeg tro at du kan starte din egen lille praksis hvor du tar inn pasienter utenom refusjonsordningen. I de store byene er det alltid personer som er villig til å betale. Da vil du også trolig være mer fleksibel på arbeidstiden, og styre denne mer selv.

 

Lykke til uansett hva du velger

Anonymous poster hash: 53ac8...b03

[Anonym bruker]

En ting har livet lært meg (joda, man får mer erfaring og blir tryggere med åra) og det er at man skal stole på magefølelsen. Den ligger der for en grunn. Den sier ifra hva som er rett eller galt FOR DEG!!

Anonymous poster hash: 12c43...72f

[Anonym bruker]

Ville først ha prøvd å få redusert stilling. Drastisk å avslutte etter bare ett år i jobb. Ikke sikkert det blir så enkelt å få ny jobb etter å ha vært ute av gamet.

 

Anonymous poster hash: 46043...616

[Iiiiik]

Men må det være enten eller da? Kan du ikke finne deg en jobb med litt mindre kjør? Er det enten jobb som brenner lyset i begge ender eller ikke jobb i det hele tatt? I offentlige stillinger har du dessuten krav på å få redusert stilling når du har barn under tre år, er ikke så veldig relevant da at ledelsen ikke er begeistret for det. 

 

Det er dessuten knalltøft å begynne i jobb som psykolog, ansvaret er overveldende og det er mange store og alvorlige vurderinger som skal tas. Nå har du kommet deg gjennom det første året og jeg vil tro at det neste blir enklere. Jeg holder for tiden på med noen ansettelser og ser hvor mange det er om beinet, hvor flinke søkerne er og hvor vanskelig det er å få jobb de første årene. Ville derfor følt meg sikrere enn det høres ut som om du er før jeg bestemte meg for pausen. 

 

Jeg har forøvrig en medstudent som valgte slik du vurderer å gjøre, hun var hjemme med barn og drev med en form for kunst som ikke handlet om skriving. Kjøpte seg deretter inn i en privatpraksis som en annen medstudent hadde etablert og jobbet der på deltid ganske lenge inntil hun plutselig søkte annen jobb. Det gikk det, men hun fikk virkelig smellen på hvor tøft det er å jobbe ganske lenge etter alle andre. 

[Anonym bruker]

Takk for svar alle fine damer! Jeg skal la dette modnes litt nå, kanskje er løsningen å be om redusering er periode. Jeg må iallfall gjøre noe!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 05b2d...2a9

[Anonym bruker]

Kan ikke mannen gå ned i 80% i fks to år da? Han har jo sannsynligvis krav på permisjon fra deler av stillinga si. Så kan han levere og hente i bhg alle dager + lage middag. Dette vil lette mye for deg:)

Anonymous poster hash: 7df55...22f

[Anonym bruker]

Man skal alltid følge hjertet. Tror din alternative karrierevei med ro, barn og forfatterskap kan gi deg masse lykke.

 

Anonymous poster hash: 51a8e...0f6

[Gjest UndrendeUllteppe]

Du burde jo i alle fall søke om redusert stilling før du hopper helt av, så står ingenting uprøvd