Jeg legger meg inn ...

[Anonym bruker]

Jeg føler at nå nærmer den berømte veggen seg... jeg kjefter på barna, griner i bilen på vei til jobb, stresser for å rekke samme jobb. Men når jeg kommer meg inn døra på jobb klarer jeg ikke gjøre noe. Hodet mitt er tomt, jeg har bare lyst til å gråte, jeg er kvalm, klump i magen.. Sånn har jeg hatt det hver dag de siste ukene..

 

Jeg har begynt å søke nye jobber, for føler jeg blir "syk" av stresset og miljøet her. Så skal jeg fjerne hormonspiralen for å se om den virker inn på psyken min. Samt at jeg har begynt å trene.

 

Flere råd til hvordan jeg kan endre på livet mitt? Jeg orker ikke ha det slik som nå. Jeg var en gang en livsglad og veldig positiv person:(

 

Anonymous poster hash: 20926...c37

[Anonym bruker]

Etter et hardt og brutalt møte med den berømte veggen vil jeg anbefale deg på sterkeste å ta turen til legen for å forklare situasjonen din. Da kan det være at du får en kort pause ( sykemld) på noen uker eller en måned og det kan være nok for deg.

Jeg lyttet ikke til kroppen, andre eller fornuften og er sykemeldt på 9 måneden uten tegn til bedring.

 

 

Anonymous poster hash: d8ee0...ad3

[Gjest frøken_førstegangs-med gutt<3]

Det kan også være en idé å ringe familievernkontoret der du bor. Terapi der har hjulpet meg gjennom en hel del vasnkelige ting! Ønsker deg masse lykke til, jeg vet hvor forferdelig det er å ha det sånn, føler veldig med deg, sender deg en god klem, og håper det ordner seg raskt for deg!

[Anonym bruker]

Takk for svar. Jeg føler sykemelding ikke er så aktuelt fordi jeg må jo på en måte kunne takle livet mitt.. Når sm er over vil jo alt være som det er..

 

Familievernkontoret er det som å gå til en psykolog?

 

Anonymous poster hash: 20926...c37

[Anonym bruker]

Jeg traff veggen hardt og ble faktisk innlagt. For meg ble det redningen, men det var en stor belastning for familien. Jeg går fremdeles til psykolog, men har sluttet med medisiner. Skaff deg hjelp nå!

Sender deg en klem og ønsker deg lykke til!

 

Anonymous poster hash: 6914a...c68

[<3 2G <3]

Takk for svar. Jeg føler sykemelding ikke er så aktuelt fordi jeg må jo på en måte kunne takle livet mitt.. Når sm er over vil jo alt være som det er..

 

Familievernkontoret er det som å gå til en psykolog?

 

Anonymous poster hash: 20926...c37

Men om du ikke er i jobben som stresser deg vil du heller ikke være like oppfarende mot barna, klare å slappe av litt å kanskje finne en annen jobb.

[Gjest frøken_førstegangs-med gutt<3]

Ja, det er det samme som å gå til psykolog, men koster ingenting..

[Anonym bruker]

Dere har nok rett.. Kan dere som virkelig har blitt syke fortelle litt om hvordan det startet? Jeg har en ekstra dårlig dag idag, og sitter her og føler at jeg ikke får puste.. Må virkelig konsentrere meg for å puste dypt nede i magen. Jeg har ting som må være ferdig før jeg må hente barna i ettermiddag (mannen er bortreist), men jeg klarer ikke! kroppen og hode vil bare ikke samarbeide.

 

Anonymous poster hash: 20926...c37

[Prinsemammaen]

Kjære deg.

 

Vær så snill og kom deg til legen.

 

Du kan ikke fortsette sånn som dette. Tenk på deg selv, men tenk for all del på barna dine også!

 

Legen kommer sikkert til å gi deg en sykemeldingen. Bruk dagene godt. Bruk dem til å komme deg ovenpå igjen. Når du har kommet deg litt tilbake, kan du kanskje søke andre jobber? Prøve å tenke og finne ut hva som skal til for å gjøre livet ditt litt lettere?

 

Sender over en god klem, og lykke til!

[Anonym bruker]

Kom deg til legen nå! Jeg møtte veggen hardt og brutalt. Jeg tok ikke hintene kroppen ga meg om å kutte ned på jobbingen. En morgen klarte jeg ikke komme ut av sengen. Kroppen var helt lammet. Jeg klarte ikke løfte armen min en gang. Jeg brukte lang tid på å komme meg.

Hadde jeg lyttet til kroppen min (og menneskene rundt meg) og kommet meg til legen i tide så hadde jeg nok fått tilbake kreftene mye kjappere.

Anonymous poster hash: 55a0e...4a7

[Anonym bruker]

Takk for svar. Jeg føler sykemelding ikke er så aktuelt fordi jeg må jo på en måte kunne takle livet mitt.. Når sm er over vil jo alt være som det er..

 

 

Anonymous poster hash: 20926...c37

 

Å kjenner meg så veldig igjen i det du skriver her, livet kommer jo alltid til å være der, skal bare over denne kneika her osv...

 

For meg startet det med svimmelhet, kvalme, sliten, hodepiner, jeg svimte faktisk av på jobb flere ganger uten å reise hjem for jeg måtte bare komme igjennom akkurat denne uke, den dagen så ville alt bli bedre.

Gradvis følte jeg at jeg ikke klarte å gjøre jobben min ordentig ting tok lenger tid og jeg klarte ikke å gjøre ting bra nok. Jeg ble humørsyk, kunne fare opp uten grunn og plutselig begynne å grine, jeg er ikke en person som griner så jeg husker at jeg stusset veldig på hva som skjedde med meg, men igjen jeg skulle bare igjennom neste uke da skulle ting bli roligere.

Sjefen min har også møtt veggen og jeg tror hun kjente igjen tegnene, men litt for sent. Uansett, hun begynte å plukke av meg ansvar og oppgaver slik at jeg skulle få tid til å gjøre jobben min ordentlig. Det ble tydligvis dråpen, jeg reiste på jobb en dag og begynte å grine og klarte rett å slett ikke å stoppe. Ringte sjefen for å forklare at i dag klarte jeg ikke å jobbe og fikk beskjed om å oppsøke lege å ikke komme på jobb før tidligst neste uke.

I en måned lå jeg rett ut, jeg klarte ingenting! Hverken å ta vare på meg selv eller barna. Jeg brukte faktisk to dager på å henge opp en maskin med klær og det var det jeg eneste fysiske jeg gjorde på de to dagene.

Jeg husker ikke så mye av de første tre månedene annet enn at jeg sov veldig mye og hadde mye vondt i kroppen. Barna mine var/er heldigvis store nok til å klare seg litt selv, men de har klart seg alt for mye selv. De har eks måtte ha laget mat fordi mamma ikke klarer å smøre på en brødskive. Lekser har de måtte styrt med selv, finne rene klær, hjelpe til med å holde huset i orden. De har ikke fått reise å besøke venner fordi jeg har ikke hatt energi til å hente dem ,de har ikke fått hatt så mye besøk fordi mamma ikke tåler bråk. For dems del har jeg svart samvittighet, det var ikke dems feil.

 

Nå har det gått ni måneder og jeg har ikke nok energi til å eks vaske hele huset på en dag, før kunne jeg rydde, tørke støv og vaske hele huset på to timer. Nå tar det meg en uke å gjøre lignende.

For å være helt ærlig er tilværelsen min nå helt jævlig, jeg kan ikke bare kaste meg avgårde nå må jeg planlegge slik at jeg har nok energi, men på den annen side så var ikke det livet jeg levde før det smalt så veldig bra eller.

Jeg har gått til psykolog og har lært meg til å tenke på en annen måte og ikke minst senke kravene til meg selv.

Jeg håper at du slipper å oppleve noe lignende, det er derfor jeg har delt hele historien min. Har du muligheten til å stoppe i tide vær så snil å gjør det for din egen del.

 

nn#2

 

Anonymous poster hash: d8ee0...ad3