Jeg hører stemmer i hodet mitt....

[Anonym bruker]

..som sier masse stygt til meg!

 

Jeg tenker hele tiden (ofte) at andre ikke liker meg, de synes jeg er rar, teit, stygg osv. Dersom jeg har besøk av venner tenker jeg ofte at de kjeder seg, de tenker negativt om meg og at de ikke liker meg.

 

Til og med min beste venninne tenker jeg slike tanker om. At hun synes jeg er rar, hun liker meg ikke osv.

 

Så utrolig dette er :-(

 

 

Anonymous poster hash: a11e0...39f

[Baronesse]

Jeg skjønner hvordan du har det, har slitt med det samme.

Jeg anbefaler deg å snakke med lege om dette, få henvisning til psykolog eller lignende, og be om utredning. For meg høres det ut som en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (det var den diagnosen jeg fikk), uten at jeg kan si det for sikkert. Du kan jo lese litt om diagnosen, for å se om du kjenner deg igjen i den. Søk gjerne på borderline heller, den er mer beskrivende, men er samme diagnose.

 

Og det beste av alt: den kan kureres!

 

Du må gjerne sende meg pm om du vil.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner hvordan du har det, har slitt med det samme.

Jeg anbefaler deg å snakke med lege om dette, få henvisning til psykolog eller lignende, og be om utredning. For meg høres det ut som en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (det var den diagnosen jeg fikk), uten at jeg kan si det for sikkert. Du kan jo lese litt om diagnosen, for å se om du kjenner deg igjen i den. Søk gjerne på borderline heller, den er mer beskrivende, men er samme diagnose.

 

Og det beste av alt: den kan kureres!

 

Du må gjerne sende meg pm om du vil.

Dette er på ingen måte tegn på denne diagnosen Baronesse...!! Det er farlig å uttale seg slik om noe man ikke kan nok om. Det er heller ikke en diagnose som er lett å kurere, selv om den ofte mildner med årene og bedres noe av behandling.

 

Uten at du sier mye mer Hi, så er den eneste konklusjonen en gyldig kan trekke ut fra det du skriver dårlig selvfølelse og muligens lett sosial angst. Det er absolutt ikke uvanlig.

 

Anonymous poster hash: 522d4...e0a

[Anonym bruker]

Men da går jeg ut fra at du ikke faktisk hører stemmer klart og tydelig i hodet HI...?

Anonymous poster hash: 522d4...e0a

[Anonym bruker]

Fikk helt panikk av det baronesse skrev ang borderline, og jeg måtte google det. Nå føler jeg meg i alle fall syk i hodet!

 

Nei, jeg hører stemmer som direkte snakker til meg. Det er mer min egen frykt for å ikke bli akseptert og likt av andre.. Håper og tror det er min egen selvfølelse det dreier seg om.

 

For ett år siden startet jeg studier (høyere utdanning) og jeg merker frykten for at de andre i klassen ikke liker meg er stor. Selv om jeg blir inkludert, mottar klemmer, de kommer til meg for å snakke, de er hyggelig, gir meg komplimenter osv. Ble selv mobbet på barne og u.skolen, så det er godt mulig det er der frykten for ikke å bli akseptert ligger.

 

Samtidig som jeg har gått igjennom noen harde år med en psykopatisk mann som dro meg ned i gjørma med å påpeke alt det negative meg meg og kalle meg mye stygt. Som jeg nå endelig har klart å komme meg bort fra.

 

Føler jeg må anstrenge meg når jeg er i sosialt samspill med andre - er redd for å si noe galt, jeg skal bli feiltolket osv. Har alltid vært en såkalt "tenker", og tar ofte sorgene på forskudd.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a11e0...39f

[Anonym bruker]

Fikk helt panikk av det baronesse skrev ang borderline, og jeg måtte google det. Nå føler jeg meg i alle fall syk i hodet!

 

Nei, jeg hører stemmer som direkte snakker til meg. Det er mer min egen frykt for å ikke bli akseptert og likt av andre.. Håper og tror det er min egen selvfølelse det dreier seg om.

 

For ett år siden startet jeg studier (høyere utdanning) og jeg merker frykten for at de andre i klassen ikke liker meg er stor. Selv om jeg blir inkludert, mottar klemmer, de kommer til meg for å snakke, de er hyggelig, gir meg komplimenter osv. Ble selv mobbet på barne og u.skolen, så det er godt mulig det er der frykten for ikke å bli akseptert ligger.

 

Samtidig som jeg har gått igjennom noen harde år med en psykopatisk mann som dro meg ned i gjørma med å påpeke alt det negative meg meg og kalle meg mye stygt. Som jeg nå endelig har klart å komme meg bort fra.

 

Føler jeg må anstrenge meg når jeg er i sosialt samspill med andre - er redd for å si noe galt, jeg skal bli feiltolket osv. Har alltid vært en såkalt "tenker", og tar ofte sorgene på forskudd.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a11e0...39f

Det du forteller er nok dessverre ikke uvanlig, og det kan være traumer etter opplevelser og svært lav selvfølelse det er snakk om. Hvis det skulle ha vært snakk om noen personlighetsforstyrrelse (dette må en klinisk psykolog vurdere) så hadde jeg nok først og fremst tenkt på Unnvikende personlighetsforstyrrelse. Jeg vet ikke om du kjenner deg igjen i mye av dette?:

 

Mennesker med unnvikende personlighetsforstyrrelse er opptatt av sin egen utilstrekkelighet og inngår vennskap med andre bare hvis de er sikre på at de ikke vil bli avvist. Tap og avvisning er så smertefullt for disse personene, at de velger å være ensom framfor å risikere avvisning.

• Har et sterkt ønske om å være sosial, men klarer det ikke.
• Snakker om et bestemt ”ufarlig” tema (jobb, familie, spesielle hendelser) for å unngå personlige spørsmål.
• Liten kontakt med nær familie, av frykt for å bli ”gjennomskuet”. Noen har kun kontakt med nær familie og har få eller ingen venner.
• Veldig stille. Oppslukt av tanken på sin egen manglende evne til å si noe fornuftig. Er overbevist om at ingen har noen interesse av deres meninger.
• Prater uavbrutt for å styre samtalen og forhindre personlige spørsmål
• Unngår fysisk kontakt i frykt for at noen skal komme for nært innpå
• Ekstremt lav selvtillit
• Sterkt hat mot egen person
• Desperat ønske om å være usynlig
• Følelsesmessig distansering i intime situasjoner
• Problemer med å fungere i jobbsammenheng
• Ser ikke at noen kan ha glede av deres nærvær
• Føler seg underlegen andre
• I ekstreme tilfeller – agorafobi
• Lager sin egen fantasiverden som et fluktredskap og for å forstyrre smertefulle tanker
• Lokaliserer utganger og plasserer seg sånn at de kan stikke av uten at noen legger merke til det
• Kan være følsomme overfor lukter, høye lyder eller lys
• Er ofte utsatt for, og tiltrekkes av ”giftige” personer
• Har ofte problemer med å sette grenser og er sårbar overfor manipulerende personer
• Sterkt kontrollbehov
• Perfeksjonistisk. Alt skal være perfekt slik at ingen har noe å utsette på dem
• Bytter ofte frisør/dagligvarebutikk/restaurant i frykt for å bli gjenkjent
• Vil ikke samkjøre med kolleger eller venner i frykt for å bli fanget i en situasjon uten mulighet til å flykte
• Sier aldri med vilje noe som vil såre en annen person
• Går langt over sine egne grenser for å ta vare på andre

 

Anonymous poster hash: 522d4...e0a

[Anonym bruker]

 

Fikk helt panikk av det baronesse skrev ang borderline, og jeg måtte google det. Nå føler jeg meg i alle fall syk i hodet!

 

Nei, jeg hører stemmer som direkte snakker til meg. Det er mer min egen frykt for å ikke bli akseptert og likt av andre.. Håper og tror det er min egen selvfølelse det dreier seg om.

 

For ett år siden startet jeg studier (høyere utdanning) og jeg merker frykten for at de andre i klassen ikke liker meg er stor. Selv om jeg blir inkludert, mottar klemmer, de kommer til meg for å snakke, de er hyggelig, gir meg komplimenter osv. Ble selv mobbet på barne og u.skolen, så det er godt mulig det er der frykten for ikke å bli akseptert ligger.

 

Samtidig som jeg har gått igjennom noen harde år med en psykopatisk mann som dro meg ned i gjørma med å påpeke alt det negative meg meg og kalle meg mye stygt. Som jeg nå endelig har klart å komme meg bort fra.

 

Føler jeg må anstrenge meg når jeg er i sosialt samspill med andre - er redd for å si noe galt, jeg skal bli feiltolket osv. Har alltid vært en såkalt "tenker", og tar ofte sorgene på forskudd.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a11e0...39f

Det du forteller er nok dessverre ikke uvanlig, og det kan være traumer etter opplevelser og svært lav selvfølelse det er snakk om. Hvis det skulle ha vært snakk om noen personlighetsforstyrrelse (dette må en klinisk psykolog vurdere) så hadde jeg nok først og fremst tenkt på Unnvikende personlighetsforstyrrelse. Jeg vet ikke om du kjenner deg igjen i mye av dette?:

 

Mennesker med unnvikende personlighetsforstyrrelse er opptatt av sin egen utilstrekkelighet og inngår vennskap med andre bare hvis de er sikre på at de ikke vil bli avvist. Tap og avvisning er så smertefullt for disse personene, at de velger å være ensom framfor å risikere avvisning.

• Har et sterkt ønske om å være sosial, men klarer det ikke.
• Snakker om et bestemt ”ufarlig” tema (jobb, familie, spesielle hendelser) for å unngå personlige spørsmål.
• Liten kontakt med nær familie, av frykt for å bli ”gjennomskuet”. Noen har kun kontakt med nær familie og har få eller ingen venner.
• Veldig stille. Oppslukt av tanken på sin egen manglende evne til å si noe fornuftig. Er overbevist om at ingen har noen interesse av deres meninger.
• Prater uavbrutt for å styre samtalen og forhindre personlige spørsmål
• Unngår fysisk kontakt i frykt for at noen skal komme for nært innpå
• Ekstremt lav selvtillit
• Sterkt hat mot egen person
• Desperat ønske om å være usynlig
• Følelsesmessig distansering i intime situasjoner
• Problemer med å fungere i jobbsammenheng
• Ser ikke at noen kan ha glede av deres nærvær
• Føler seg underlegen andre
• I ekstreme tilfeller – agorafobi
• Lager sin egen fantasiverden som et fluktredskap og for å forstyrre smertefulle tanker
• Lokaliserer utganger og plasserer seg sånn at de kan stikke av uten at noen legger merke til det
• Kan være følsomme overfor lukter, høye lyder eller lys
• Er ofte utsatt for, og tiltrekkes av ”giftige” personer
• Har ofte problemer med å sette grenser og er sårbar overfor manipulerende personer
• Sterkt kontrollbehov
• Perfeksjonistisk. Alt skal være perfekt slik at ingen har noe å utsette på dem
• Bytter ofte frisør/dagligvarebutikk/restaurant i frykt for å bli gjenkjent
• Vil ikke samkjøre med kolleger eller venner i frykt for å bli fanget i en situasjon uten mulighet til å flykte
• Sier aldri med vilje noe som vil såre en annen person
• Går langt over sine egne grenser for å ta vare på andre

 

Anonymous poster hash: 522d4...e0a

 

Dersom en er en anelse disponert så kan denne personlighetsforstyrrelsen utvikle seg nettopp på grunn av mobbing i barndom eller voksen alder forresten. Men det er visst en av de enkleste å bedre med behandling.

 

Anonymous poster hash: 522d4...e0a

[Baronesse]

Jo, det er faktisk et tegn på borderline som har gått lenge ubehandlet. Hvor du har det fra at jeg ikke kan nok om det, vet ikke jeg, fikk du med deg den delen der jeg skrev at jeg selv har den diagnosen?

Jeg fikk en utredning nettopp fordi jeg hadde samme type stemmer i hodet, som hi sier hun har.

Ja, det kan selvfølgelig ha med dårlig selvtillit å gjøre, og bare det, men jeg skrev at for MEG høres det ut som borderline. Jeg kan selvfølgelig ikke sette noen diagnose, men jeg vil anbefale hi å få en utredning. Med utredning følger også behandling. Og jo, den kan kureres helt.

Om hi er heldig (om det viser seg at hun har diagnosen), bor hun i en by der de tilbyr DBT. Dialektisk atferdsterapi. Det er det eneste som er bevist hjelper på borderline. Jeg er selv ferdig med denne behandlingen til jul, og kan snart erklæres helt frisk. Det er mye hard jobb, der man snur helt om på måten å tenke på (der kunne hi ha fått bukt med den dårlige selvtilliten også), men det funker fantastisk!

 

Hi, jeg mente ikke å skremme deg, dette er bare hva jeg tror. Jeg kan selvfølgelig ta feil. Håper du snakker med lege om dette og får en utredning. Men sånn for å klare litt opp - borderline er ikke så farlig som det virker som. Den er et slit å leve med, men som sagt, fullt mulig å kurere den.

[Anonym bruker]

Jeg har selv blitt mobbet barne og ungdomsskolen og er hele tiden livredd for hva folk synes om meg.. lurer alltid på om de baksnakker meg når der er to som sitter å prater litt lavere.. har også ofte samme følelsen med venner. .. det var mye værre før.. og jeg har på min måte klart å leve med det.. nå er det mye bedre enn før.. men det har tatt lang tid... 15 år siden jeg gikk ut fra ung. Skolen.. hadde jeg visst det jeg vet nå hadde jeg pratet med en lege... det synes jeg du også skal gjør!

 

Får fortsatt store tilbakefall over små ting jeg har sagt som kanskje høres øitt dumt ut... kan gå timer før jeg tenker på det, og da er det plutselig en katastrofe. ..

 

Anonymous poster hash: cb7f8...33e

[Anonym bruker]

Jo, det er faktisk et tegn på borderline som har gått lenge ubehandlet. Hvor du har det fra at jeg ikke kan nok om det, vet ikke jeg, fikk du med deg den delen der jeg skrev at jeg selv har den diagnosen?

Jeg fikk en utredning nettopp fordi jeg hadde samme type stemmer i hodet, som hi sier hun har.

Ja, det kan selvfølgelig ha med dårlig selvtillit å gjøre, og bare det, men jeg skrev at for MEG høres det ut som borderline. Jeg kan selvfølgelig ikke sette noen diagnose, men jeg vil anbefale hi å få en utredning. Med utredning følger også behandling. Og jo, den kan kureres helt.

Om hi er heldig (om det viser seg at hun har diagnosen), bor hun i en by der de tilbyr DBT. Dialektisk atferdsterapi. Det er det eneste som er bevist hjelper på borderline. Jeg er selv ferdig med denne behandlingen til jul, og kan snart erklæres helt frisk. Det er mye hard jobb, der man snur helt om på måten å tenke på (der kunne hi ha fått bukt med den dårlige selvtilliten også), men det funker fantastisk!

 

Hi, jeg mente ikke å skremme deg, dette er bare hva jeg tror. Jeg kan selvfølgelig ta feil. Håper du snakker med lege om dette og får en utredning. Men sånn for å klare litt opp - borderline er ikke så farlig som det virker som. Den er et slit å leve med, men som sagt, fullt mulig å kurere den.

 

At du har en slik diagnose selv betyr ikke nødvendigvis at du vet mer om den enn den kjennskapen du har til egne problemer og symptomer, eller at du vet mye om kriteriene som stilles ellers for å få diagnosen. Det du beskriver er ikke et spesielt kjennetegn kun for borderline og kan være relatert til en mengde annet. Borderline kjennetegnes dessuten bl.a. av manglende følelse av identitet og ustabilt/ skiftende selvbilde-  ikke kronisk dårlig selvbilde.

 

Dette er diagnosekriteriene for Borderline, og for å kvalifisere må pasienten fylle minimum 5 kriterier over lang tid og atferden må i tillegg manifestere seg på tvers av ulike situasjoner (ADHD og PTSD likner symptomatisk):

1. Desperate forsøk på å unngå reell eller innbilt fare for å bli forlatt. Merk : Ikke ta med suicidal eller selvskadende atferd som dekkes av kriterium 5'
2. Et mønster av ustabile og intense mellommenneskelige relasjoner som er preget av veksling mellom ekstrem idealisering og devaluering.
3. Identitetsforstyrrelse: markert og vedvarende ustabilt selvbilde eller selvfølelse.
4. Impulsivitet i minst to områder som er potensielt skadelig for en selv (f.eks. promiskuøs sex, spiseforstyrrelser, overspising, rusmisbruk eller hensynsløs kjøring). Merk: Ikke ta med suicidal eller selvskadende atferd som dekkes av kriterium 5'
5. Tilbakevendende suicidalitet, gester, trusler eller selvskadende atferd.
6. Affektiv ustabilitet på grunn av en markert reaktivitet av humør (f.eks, intense episodisk dysfori, irritabilitet eller angst som vanligvis varer noen få timer og bare sjelden mer enn noen få dager).
7. Kronisk følelse av tomhet
8. Upassende sinne eller vanskeligheter med å kontrollere sinne (f.eks hyppige visninger av temperament, konstant sinne, tilbakevendende fysiske slosskamper).
9. Forbigående, stressrelaterte paranoide forestillinger, vrangforestillinger eller alvorlige dissosiative symptomer

 

 

Anonymous poster hash: 522d4...e0a

[Ikkesåallerværst]

Spiller ingen rolle hvilken diagnose du har, eller om du har noen! Du aner ikke hvor mange rundt deg som sliter med mye rart, men som du selv ser på som høyst normale og godtfungerende. Psykopater (heter vel ikke det nå) kan nærmest ødelegge ditt Ego (som i jeg-et, selv-et, ego-et). Dersom du forstår at stemmene kommer innenfra og ikke utenfra, er det et veldig godt utgangspunktet. Du kan jo Google stemmehørere, det er faktisk mange som hører stemmer, men lærer seg å leve med det.

 

Uansett -oppsøk fastlegen og skaff videre hjelp!