Ønsker meg SÅ ei jente!

[Anonym bruker]

Er faktisk redd for å kun få gutter. Jeg vil heller ha kun jenter, enn en gutt. Kommer ikke til å savne det å ha gutt. Min mor har kun jenter, og hun har heller aldri savnet noen gutt..

 

 

Slitsomt å ha det sånn! :/

Anonymous poster hash: ea199...9c4

[Tired mama]

Kveldens trolleinnlegg? ;-)

[Gjest Aprikos Syltetøy]

Du skal vite at en liten baby er den største gaven man kan få. En liten velskapt skapning som har bodd inni deg i 9 måneder, som du har merket sparkene til, som du har følt hikkene til, som du har snakket og sunget til. Denne lille skapningen er ditt barn. Ikke se på det som din jente eller din gutt, det er ditt barn. Og for ditt barn er du den beste mammaen i hele verden. Kan tenke meg at når du ser barnet ditt for første gang vil du fylles av en helt ubegripelig kjærlighet for denne personen. Og da er det nok det siste du tenker på, om det er en jente eller en gutt.

 

Og bare så det er sagt, har selv en liten gutt på 6 måneder. Og han er mitt alt.

[Anonym bruker]

Åh, svaret ditt gav meg tårer i øynene. Dette var en veldig god lesning for meg. Tusen takk! :)Hi

 

 

Anonymous poster hash: ea199...9c4

[Anonym bruker]

 

Er faktisk redd for å kun få gutter. Jeg vil heller ha kun jenter, enn en gutt. Kommer ikke til å savne det å ha gutt. Min mor har kun jenter, og hun har heller aldri savnet noen gutt..

 

 

Slitsomt å ha det sånn! :/

 

Anonymous poster hash: ea199...9c4

 

Ja det må være grusomt/slitsomt å ha det sånn.... Hadde virkelig skammet meg om jeg hadde tenkt det samme som deg... Hvert eneste barn er en gave.  Den største gaven man kan få.. Og når du sier slike ting begynner jeg å lure på om du fortjener en slik gave .....

 

 

 

Anonymous poster hash: 2f698...d41

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at du kan føle en slags "redsel" for å få en gutt, kan det ha noe med identitetsfølelsen med den lille, det å ikke føle at båndene blir sterke nok?

 

Jeg ønsket meg (aller mest) gutt når jeg ventet førstemann. Man kan jo ikke for at man har litt irrasjonelle og rare tanker når man går gravid og det er jo ikke noe feil i det.

Grunnen min var at jeg elsker pappaen så mye, jeg følte på meg at en "miniutgave" av han ville være toppen. Dessuten har jeg alltid sett spesielle bånd mellom mammaer og sønner. Jeg tror mor og datter forhold kan slite litt mere i perioder av forskjellige grunner.

 

Jeg fikk en gutt som nummer en Han er mitt hjertebarn og er på mange måter veldig lik meg. Da jeg ble gravid med nummer to følte jeg tanken på en jente var litt spennende, men det ble gutt det også. En helt nydlig gutt, vakker og snill som dagen er lang.

 

Så ble jeg gravid med nummer 3, og følte meg som en kompetent og lykkelig guttemamma, og jeg skalv litt av tanken på at "kanskje er dette ei jente?" Det var selvfølgelig det, og etter en tid med omstillinger og tilvenning, viste det seg at jente var helt topp å få. Ligner egentlig mye på førstemann, masse humor, empati og kreativitet.

 

Elsker alle så uendelig mye, de er unike og nydelige små mennesker alle 3, uavhengig av kjønn.

 

Ikke skam deg for at du har disse tankene, men husk at en graviditet og det å få lov til å bli mamma til et lite under er så stort og eventyrlig at mye annet blir uvesentlig

 

 

Anonymous poster hash: 1c5be...af3

[studVest]

Det tror jeg er ganske vanlig. Når du en gang i fremtiden får babyen din på brystet, vil du oppleve at h*n er verdens vakreste og beste baby, og da er kjønnsproblematikken glemt