Hans udugelighet ødelegger oss!

[Anonym bruker]

Jeg har holdt ut i syv år og svelget kamel på kamel. Jeg har vært tålmodig og tenkt at "det går seg til" og "han lærer nok" og hva enn mer det måtte være.

Nå er jeg så MØKKALEI av at han er så kort, så dum, så utrolig inkompetent og rotete og at hva enn vi skal gjøre så er han på stadie med en 5åring!

 

Han har hundrevis av gode egenskaper, det er ikke det, men jeg holder rett og slett på å bli sprø av at han er så inkompetent og hjelpesløs til enhver tid!

Han klarer ikke fylle ut søknader, han klarer ikke lese seg til lovverk, hver eneste gang jeg trenger verktøyet MITT så har han rotet det bort. Uansett hva vi trenger så har han rotet det bort og vi må kjøpe nytt. Han klarer ikke holde på en eneste ting uten at det blir borte. Han klarer ikke tenke seg til selv HVA som skal gjøres. Ser ikke automatisk logikk i ting eller reflektere rundt noe. Eller tenke konsekvenser.

 

Han har ti ganger mer sosiale antenner enn meg og er rett og slett dyktig på mellommenneskelig kontakt. Er en superpotet som går inn overalt hvor det skulle være. Men alt det nevnte (og mere til!) ødelegger alt for min del...

 

Finnes det noe som helst håp på at mennesker som han kan endre seg? Kan man lære seg struktur i hverdagen?

 

ÅHHHHHH!! Jeg blir så lei av at jeg er den eneste i dette huset som klarer å tenke LITT lengre enn nesa!

 

Anonymous poster hash: 00dec...377

[Anonym bruker]

Jeg hadde blitt tullete! Har også en ganske så udugelig mann. Og han mangler i tillegg sosial kompetanse :/

 

Anonymous poster hash: e4fb2...c1b

[Anonym bruker]

Etter ti år med en mann som din har jeg gitt opp håper om at han er i stand til å forandre seg. Jeg har innsett at jeg alltid kommer til å være mammaen hans. Jeg har rett og slett ett barn for mye. Jeg er ikke tilfreds med situasjonen og jeg vet med sikkerhet at nettopp det kommer til å være grunnen til at vårt forhold en gang om ikke så lenge ryker.

 

Anonymous poster hash: e4bd7...9cc

[Anonym bruker]

Virker ikke som om det er så mye gnist mellom dere lenger, siden du må henge deg opp i dette. Han høres forresten ut som mange kvinner (inkludert meg), og mennene holder somregel ut.  Er du sikker på at det er det eneste problemet?

Anonymous poster hash: 82285...aae

[Anonym bruker]

Dette er som å lese nøyaktig hvordan det er hos oss! Nesten litt skummelt for det er prikk lik historie med akkurat de samme problemstillingene vi/jeg har.

 

Det har opptil flere ganger vært til at jeg har truet og nesten gått pga de problemene han har. Men jeg klarer aldri å ta det neste steget pga barna. Herregud jeg elsker han og han har mange flotte kvaliteter, han er kjærlighetsfull,tålmodig, og vi har det bra så lenge jeg svelger alle kamelene.. Men det er så mange!

 

Jeg ser at han prøver når jeg setter meg ned å prater med han og ikke blir sinna og kommer med pekefingeren- som det ofte kan bli når jeg har han opp i halsen. Som når MITT verktøy ikke ligger der det skal og vi må bruke penger på å kjøpe nytt, eller 6 gangen han mister bilnøkkelene, det er aldri ryddig når jeg jobber og han har barna, eller han alltid må ha hjelp til å fylle ut søknader eller praktiske ting. Jeg har også økonomien siden han ikke klarer det (sier det til og med selv) eller barna mangler noe bestentlig, f.eks han skal bare gå ut med søpla og ett av barna går ut uten sko (de er små) og blir kliss våt siden det regner og ikke skifter klær, eller ikke går ut med søpla når den er overfull, ikke tar inn pålegg så det blir ødelagt eller legger plast rundt på f.rks ost så den tørker inn og må kastet, eller ikke klarer noe praktiske voksen oppgaver eller ikke tar lokk på voksen etter han har brukt den så vi må kjøpe ny og det blir dyrt når han aldri gjør det. Kommer aldri til avtalt tid. Jeg blir sprø, for listen er lang!!!

 

Ah, jeg har ikke så mange råd, men hva er nok og hvor lenge orker man å holde ut?! Han er flink hvis jeg maser om at han må gjøre ting og huske på. Eller fortelle han sette opp lister osv for at han skal gjøre det, men til tider blir jeg så lei for jeg blir og er jo mamman hans. Jeg har rett og slett ett barn for mye.

 

Men så er det å ha noen som holder rundt deg om kvelden, de praktiske tingene må to små som lettere går rundt med han isteden for å være alenemor. Barna får vokse opp i et hjem og vi har det jo bra også.

 

Ah, trenger litt råd jeg også merker jeg

 

Anonymous poster hash: 2a9e0...499