Trenger råd....

[Anonym bruker]

Lang historie egentlig. litt kortere versjon:

Pappan til sønnen min valgte for 5 år siden å bare kutte ut all kontakt. Sønnen min er nå 6 år. Han har hatt en flott stepappa i livet sitt siden han var 3 år.

I alle disse årene har jeg gjort absolutt alt jeg kan for at de skal ha kontakt. Men han har aldri svart meg på disse 5 årene.

Sønnen min spør innimellom etter han. Han gråter sårt.

Jeg har oppsøkt helsestasjonen for råd, samt fvk. De prøvde mest bare og finne pappan hans, få han i tale. Uten hell..

I dag hadde lillemann sin første skoledag :-)

I kveld begynte han og snakke om pappa igjen. Det er så sårt! Ingenting av det jeg forteller om hvor fint han har det veier opp for at han andre er den ordentlige pappan.

 

Jeg spurte hvor ofte han tenker på dette. Hele tiden svarer han. Men vet ikke om det er fordi han nå tenkte på det i kveld. Det virker som han har det flott, merker ikke noe i det daglige. Men vet ikke hvorvidt jeg hadde merket det om han stadig tenkte på dette. Men tror jeg hadde merket det på han.

 

Skal jeg kontakte fvk. igjen, burde han snakke med noen? Eller skal jeg bare snakke med han som jeg gjør? Han vil jo forstå bedre når han blir enda større. Er så redd han skal få problemer pga. dette. Det er jo så sårt!

Men takler barn slikt ofte greit? Er det jeg som ser altfor svart på dette fordi jeg står i det? Hva hadde profesjonelle sagt/gjort? Det er jo flere som har det sånn, må de bare takle det? Alene eller med hjelp, evt. når oppsøker man hjelp?

 

Han husker han jo egentlig ikke, men han vet så godt at han finnes.. Men samtidig, han vet hvem som stiller opp for han i hverdagen.

Men det hjelper ikke helt...

 

Jeg virkelig hater faren hans for det han gjør mot sønnen min!

 

Takk for at du leste...

 

Anonymous poster hash: ac7f4...392

[Mamma&skatt]

Så trist. Jeg kan ikke si annet enn at jeg håper han kan ta mot til seg å la seg til kjenne og gi sønnen deres en sjanse til å bli kjent med han.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar..

 

I kveld er jeg helt utenfor... Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, eller hva jeg kan gjøre for gutten min.. Er så redd han sliter med dere uten å si alt til meg...

 

Anonymous poster hash: ac7f4...392

[PrinsessensMor]

er i en litt samme situasjon, men min har aldri truffet sin biologiske far. Hun spør om han, og jeg svarer på det hun spør om. føler at det gjør det litt lettere for henne å takle, hvis jeg klarer å snakke normalt om han. Og svare og vise bilder når hun lurer. 

 

mitt tips er å la sønnen din komme med sine tanker, og ikke fortell hele tide hvor godt han har det sammen med dere. det vet han=) fortell han at han kan komme til deg hvis han lurer på noe, og prøv så godt du kan å svar på det han lurer på. 

[Anonym bruker]

Jeg ville prøvd å tenke på det som noe normalt og snakket så normalt som mulig om det. Snakk om at for seg så har det hjulpet mye at dere var så heldige å få en ny pappa, men at den først epappaen hans het sånn og sånn og også beskrive ham, vise bilder etc?

 

Tror vi alle kommer til å bekymre oss for alle de sårene våre barn får, men vi får gjøre så godt vi kan og alt det livet plutselig bringer av sorger og gleder må i bare ta som det kommer... men jeg skjønner bekymringen din og sinnet mot denne idiotmannen!

 

Anonymous poster hash: c321d...96c

[Anonym bruker]

Ja dere har rett.. Tenker slik til vanlig, men det er så tungt akkurat når det står på. Det går greit og snakke om han, det jeg er så redd for er det han bare tenker, men ikke sier til meg.

Men fornuften sier at jeg og flere (bhg., nå skole) ville merket om noe var galt.

Han har i det siste tatt litt lett til tårene når det skjer noe. Men det kan jo være alderen, at det skjer mye nytt, at det er sånn han er. Han har aldri nevnt faren i en slik setting. Men tenker jo så mye.

 

I går kveld fikk jeg tak i broren til faren. Skal gjøre et siste forsøk på kontakt.

 

Takk så mye for svarene! Det var veldig godt og lese dem! :-)

 

Anonymous poster hash: ac7f4...392