Inspirert av kresne barn-tråden.

[Anonym bruker]

Her har måltidene blitt et lite mareritt, fordi fireåringen er helt ekstrem når det gjelder mat. Han sier i utgangspunktet at han ikke liker, så sitter han og gnåler på stolen sin eller begynner å leke med lyder og hendene sine eller gaffel/skje.

 

Å si at han ikke liker har han ikke lært hjemme, for både voksne og storebror spiser absolutt alt. Han liker faktisk det meste bare han kommer igang. Veldig glad i kokte grønnsaker. Men han klarer ikke å starte uten at det blir et himla leven.

 

Både jeg og pappaen er så lei av oppførselen hans at vi har veldig kort lunte når vi setter oss til middagsbordet.

Ender med kjefting, mas og sutrete unger.

 

Har forsøkt å gå til bordet utstyrt med ekstra tålmodighet, men faren klarer ikke det. Det trues med time Out ol med en gang. Er så LEI!

Er oppvokst med rolige middagsstunder hvor vi snakket om hva som hadde skjedd i løpet av dagen, mens mannen min er oppvokst i en turnusfamilie hvor felles middag hørte til sjeldenhetene.

 

Har også tenkt på å bare la han sitte ved bordet og grynte og når vi andre er ferdige bare ta alt av bordet. Så får han være fri til kvelds. Ingen unger sulter ihjel med noen dager uten middag, men faren mener han SKAL spise middag og at han spiser for lite ellers til at vi kan gjennomføre det. Mens jeg tror han spiser bare han blir sulten nok, eller skjønner han blir fri om han ikke spiser når middagen er servert.

 

Rotete innlegg, for jeg har hoppet litt at og fram. Men hva mener dere?

 

Anonymous poster hash: d4d8d...76c

[Anonym bruker]

Min 3-åring har begynt å "ikke like". Når hun begynner med det ved matbordet så svarer jeg bare kort "det er greit at du ikke liker, men da spiser du det du liker" og så begynner jeg konsekvent å snakke om noe annet for å ta bort fokus. Jeg spør om dagen i barnehagen og slike ting.

Det fungerer og hun sier ikke at hun ikke liker så mye nå lengre. Det er lov å ikke like, men jeg gidder ikke å ha lang samtale om det eller noe fokus på det rundt matbordet.

Anonymous poster hash: d883b...786

[Anonym bruker]

Det aller viktigste er at du og far blir enige om kjøreregler. Feks.man spiser det man liker. Men må smake på alt før man kan bestemme at man ikke vil spise noe. Det er ikke lov å si at man ikke liker maten. De som klager eller ødelegger måltidet får en advarsel, så er det ut av rommet. Uten tilgang på data, tv, telefon etc. Ingen mat før kvelds. Aldri.

Anonymous poster hash: f28df...e50

[Anonym bruker]

Tror det er helt vanlig med en slik liker-ikke-fase, har hatt det med alle fire barna her også.

 

Jeg legger rett og slett mat på tallerkenen og sier de får spise det de liker og la det de ikke vil ha ligge igjen, men de får sitte fint ved bordet og slutte med den survingen. Så lar jeg ungen bare være, snakker med de andre, og også med liker-ikke-ungen. Sier ingen ting om maten, men spør kanskje hva de har gjort i barnehagen, hvem de har lekt med i dag osv. Rett og slett sørger for å ha en hyggelig samtale rundt bordet og bryr meg ingenting med hva ungen gjør eller ikke gjør med maten på sin tallerken. Hvor mye og hva som blir spist er opp til ungen selv, spiser de ingenting så har de valgt det selv og får mat igjen til kvelden...

 

Som regel glemmer de seg og begynner spise når samtalen handler om andre ting og jeg ikke gidder bry meg. Har vel hendt en gang eller to at de bare har spist noen smuler, men da spiser de gjerne godt med kveldsmat og det er ingen krise altså. 

 

Det går seg til igjen og jeg gidder ikke ha så mye drama rundt dette med mat, de sulter ikke ihjel av å hoppe over middagen pga vrangskap av og til. Er de sultne så spiser de...

Anonymous poster hash: 3101c...cd9