Utbrent eller bare veldig sliten...?

[Anonym bruker]

Har hatt det helt forferdelig med meg selv de siste månedene, og de siste par ukene har det toppet seg.. Jeg kan grine i bilen på vei til jobb, jeg orker ikke holde samtaler med de fantastiske barna mine, og jeg orker ikke ta tlf hvis venner eller familie ringer. Jeg vil bare være i fred!! Vil bare ha en dag hvor jeg ikke trenger å tenke på noen andre.

 

Jeg blir fort sint på barna (som krangler hele tiden!). Og på jobb klarer jeg ikke å konsentrere meg. Jeg føler at jeg bare ikke orker mer.. orker ikke samboer heller, jeg er bare sur og sliten hjemme. Sitter med pc'en etter barna er i seng og legger meg tidlig.

 

Anonymous poster hash: 5f4ab...63f

[Anonym bruker]

Jeg har det på akkurat samme måte Har vært skikkelig deprimert og føler meg syk hele tiden! Har alltid smerter i kroppen! Skulle gjerne visst hva det var! har vært sykemeldt i over ett halvt år no uten at de finner ut hva som er gale! På prosent vel og merke!

 

Your not alone

Anonymous poster hash: f6bec...ac9

[Ikkesåallerværst]

Du må bestille legetime i morgen, og ta opp dette med legen din. Jeg hadde det sånn da jeg ble utbrent/utslitt/gikk på en smell. Da også mange fysiske symptomer. Jeg har det også sånn innimellom nå, når småttingene holder meg våken flere netter på rad, det brenner på jobb, mora mi er eksrtra dårlig og barna krever sitt og mer enn det. Da er jeg sliten og må passe på så det ikke går for langt.

[Anonym bruker]

Hatt det sånn mer eller mindre konstant siden jeg var 15-16 år.

Begynte å slite veldig på barneskolen.
Desverre får jeg ikke noe særlig hjelp. Ønsker virkelig å klare å holde på en jobb/fullføre skole, men siden jeg sliter så mye psykisk går det ut over kroppen, jeg blir helt nedbrutt og klarer til slutt ikke å komme meg ut døra.

Nå har jeg gitt helt opp og kuttet all kontakt med venner. Nærmeste familie får korte svar men jeg er sen til å svare. Sier at det ikke passer å møtes.

Prøvd å søke hjelp flere steder. Men siden blodprøvene ikke viser noe er jeg frisk. Og siden jeg føler meg nedstemt hele tiden og ikke har oppturer har jeg fått klar beskjed om at jeg ikke er deprimert. Og angst har jeg visstnok heller ikke, selv om jeg er redd andre mennesker og unngår mest mulig kontakt med andre, og ikke åpner døra når det ringer på.

 

Skjønner ikke hvorfor det ikke er hjelp å få. Hver gang jeg har søkt hjelp har jeg mer eller mindre blitt avvist. Som å få ett slag i trynet med den klare beskjeden om at jeg ikke er verdt noe.

 

En del problemer har jeg greid å jobbe meg ut av selv, fordi jeg virkelig måtte! (ble gravid). Men det med å klare å se litt positivt på hverdagen, lyst på fremtiden og å få noen som helst lyst og ork til å bli ett verdifullt menneske, likestillt med dere andre, og å klare å være sosial nok til å klare å jobbe/studere uten å bryte helt sammen av psykiske og fysiske smerter, det trenger jeg hjelp til.

Anonymous poster hash: ff965...c82