Den forbudte sorgen....

[Anonym bruker]

For to år siden ble jeg sammen med det som nå er mannen i mitt liv. Ble gravid med en gang, hadde ikke jobb, leide lite sted å bo, og var generelt usikker på forholdet. Jeg hadde mest lyst til å beholde, mens han ville vente til vi så at vi var meant to be, slik at ikke barnet måtte vokse opp i to hjem. Etter uker med frem og tilbake ble det abort. Der og da hadde jeg bestemt meg, og hadde ingen kvaler mot det, ikke før jeg våknet på morgenen på operasjonsdagen og pillene jeg hadde tatt dagen før var i full virkning med blødninger og smerter. Da jeg våknet etter operasjon ville jeg bare dø.

 

Nå er det gått nesten to år, og sorgen sitter sterkt. Alle mine nærmeste veninner ble gravide som perler på en snor etter aborten min, og jeg har i ettertid fått fire nydelige fadderbarn. Jeg har snakket med noen få om aborten, men jeg valgte det jo selv, så har visst ingen sørgerett.. Prøver å tenke fremover, men blir helt knust hver gang tante rød kommer, selv om vi ikke har begynt å prøve enda... Skulle så gjerne hatt det ugjort.

 

Anonymous poster hash: 36dd8...3fc

[Anonym bruker]

Skjønner at det er vanskelig. Som du sier, du valgte det jo selv, men likevel så er det mange valg som er vanskelig å ta, og man vet ikke alltid konsekvensene av valgene før det er for sent. Lurt å være trygg på de du snakker med om dette, for abort er et vanskelig tema. Kanskje spesielt blant de som er motstandere av det, eller som har opplevd å slite med å bli gravide selv. Også er det uansett ikke mye du får gjort med det nå.

 

Anonymous poster hash: 5aa13...07e

[Anonym bruker]

Vi som har måttet prøve i mange år før det klaffet tror jeg skal la være å svare på innlegget ditt....... Du vil ikke like svaret.

Anonymous poster hash: c4efe...049

[Anonym bruker]

 

Vi som har måttet prøve i mange år før det klaffet tror jeg skal la være å svare på innlegget ditt....... Du vil ikke like svaret.

 

Anonymous poster hash: c4efe...049

 

Om hun hadde fått barnet eller ikke hadde ikke hjulpet en dritt på fertiliteten din, så hold snavla på deg.

 

Til HI: Du tok abort, sånn er det. Sørg det du må, men helt ærlig ser jeg ikke vitsen. 

 

Anonymous poster hash: 38ecb...846

[Anonym bruker]

 

Vi som har måttet prøve i mange år før det klaffet tror jeg skal la være å svare på innlegget ditt....... Du vil ikke like svaret.

 

Anonymous poster hash: c4efe...049

For et tåpelig svar! Jeg strevde i årevis før jeg klarte å bli gravid (9 år) men jeg er da et empatisk menneske som kan forstå og føle med andres sorg likevel. Hvis du har blitt så avstumpet at du ikke evner det, og i tillegg føler for å være slem på et forum, da anbefaler jeg deg terapi og ønsker deg god bedring!

 

Anonymous poster hash: b3658...dc6

[Anonym bruker]

Takk for svar. Vet det er liten vits å sørge, men er ikke akkurat frivillig.

HI

 

Anonymous poster hash: 36dd8...3fc

[soleia]

Vil berre sende deg ein klem.  Abort er ikkje ei så lettvindt løysing som det av og til kan høyres ut som.  Den gravide vert ofte utsett for press og gode råd av andre, som kan overdøyve den indre stemma.  Ein kan heller ikkje vite korleis ein vil reagere i ettertid, sjølv om ein var med på å ta valet. 

Det er lov å sørge, sjølv om du var med på å ta bestemmelsen. 

Kan du snakke med mannen din om dette? 

Dersom du ynskjer å snakke med nokon profesjoneller, så tilbyd Amathea samtaler om reaksjonar etter abort.

http://www.amathea.no/index.aspx?cat=1005&id=1199&mid=4

[Gjest sussie77]

 

Vi som har måttet prøve i mange år før det klaffet tror jeg skal la være å svare på innlegget ditt....... Du vil ikke like svaret.

 

Anonymous poster hash: c4efe...049

For et tåpelig svar! Jeg strevde i årevis før jeg klarte å bli gravid (9 år) men jeg er da et empatisk menneske som kan forstå og føle med andres sorg likevel. Hvis du har blitt så avstumpet at du ikke evner det, og i tillegg føler for å være slem på et forum, da anbefaler jeg deg terapi og ønsker deg god bedring!

 

Anonymous poster hash: b3658...dc6

 

Har også vær prøver i mange år før det klaffet. Og har også mitt syn på abort. Men syntes likevel synd på HI som tok et valg som hun angret på i ettertid.

 

 Til Hi:Syntes du skal ta sorgen på alvor, og prøve å prate om det med noen. For kan ikke være noe godt å ha det sånn.

[Anonym bruker]

Jeg har tatt abort selv. En gang da jeg var 17 år. Dette er noe jeg ALDRI gjør igjen. Jeg har grått mange tårer for dette barnet, som jeg har gjemt i mitt hjerte. Jeg har jevnlig mareritt om dette, og i tillegg får jeg nesten panikkanfall(besvimer) om det snakkes om abort.

Jeg har til og med gitt den lille et navn...

 Så jeg skjønner veldig godt hva du snakker om. Å ta abort er ikke enkelt, faktisk så lite enkelt at jeg vil ikke anbefale noen å gjøre det under noen omstendigheter. 

 

For noen tåpelige svar du har fått da stakars. 

 

Masse trøsteklemmer til deg. Jeg vet så veldig godt hvordan du har det. 

 

Anonymous poster hash: 3e4d6...15e

[Anonym bruker]

Klart alle kan forstå at abort er tøft og vanskelig å forholde seg til! Men den delen med å slurve med prevensjon når man nettopp har møttes, og så ta abort fordi "man kanskje kan vente og se hvordan forholdet utvikler seg" er litt... sløvt...

Men all min sympati for sorgen

Anonymous poster hash: c4efe...049

[Anonym bruker]

Jeg syns det er veldig flott at du snakker ut! Det er så mange der ute som sliter med det samme, men det er få som tør å snakke om dette. Det er så viktig at folk er ærlige.

 

Selv har jeg aldri tatt abort, så jeg kan ikke sette meg helt inn i din sak, men jeg er opptatt av emne.

 

Det er en organisasjon som jobber mot abort. Det virker kanskje dumt at jeg forteller om dette nå, men de hjelper også jenter som er i samme situasjon som deg. Jeg vil oppfordre deg til å skrive en mail, så kanskje de kan hjelpe deg videre. Sjekk ut www.menneskeverd.no

 

Gjort er gjort, et valg er tatt. Det er lov til å angre og være lei seg, kanskje vil du gjøre det resten av livet, derfor er det flott om du tar tak i dette, så får du den hjelpen du trenger profesjonelt.

 

Lykke til!

 

Stor klem

 

 

Anonymous poster hash: 65424...936

[Anonym bruker]

 

Klart alle kan forstå at abort er tøft og vanskelig å forholde seg til! Men den delen med å slurve med prevensjon når man nettopp har møttes, og så ta abort fordi "man kanskje kan vente og se hvordan forholdet utvikler seg" er litt... sløvt...

 

Men all min sympati for sorgen

 

Anonymous poster hash: c4efe...049

Vel, slørving og slørving... Presis med pillen hver dag... Så der tar du nok feil! Men takk for sympatien

 

Anonymous poster hash: 36dd8...3fc

[Trimsi]

Tror det du føler er veldig normalt for mange. Mye av tanker og følelser kan forandre seg over tid, og selv om valgtet du gjorde den gangen føltes helt riktig er det ikke rart at man får en slik reaksjon i etterkant.

Hadde jeg vært i din situasjon så hadde jeg nok valgt det samme men jeg hadde nok også hatt lignende tanker som deg og en sorgreaksjon i ettertid.

 

Du har all mulig rett til å sørge! Ta den tiden du trenger og snakk gjerne med noen som har opplevd noe lignende. jeg er overbevist om at en evt. ny gravditet og et "nytt" barn å tenke på vil gjøre ting litt lettere...

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Beviser vel at abort aldri er et enkelt valg selv om motstandere til tider får det til å høres ut som en prevensjonsmetode - og det varierer vel fra person til person hvor vanskelig evt enkelt det der! 

 

Høres ut som du har behov for å snakke med noen, hjelper ofte å sortere tankene. Om du blir gravid når dere aktivt blir prøvere vil nok sorgen dempe seg noe for du kan da se fremover. Jeg tok også valg om en provosert abort da jeg ble gravid for første gang. Forholdet var nytt og mannen ønsket det ikke, var voksen, i jobb og stabil økonomi, men så at det ikke var best for forholdet vårt. Da vi fortsatt var sammen 2 år senere og ville prøve å få barn gikk jeg gjennom flere ufrivillige aborter. Det var selvfølgelig steintøft og kunne til tider da angre på den provoserte aborten, men måtte tenke at gjort er gjort og bare se fremover. 

 

Nå som jeg er lykkelig gift og 2-barns mamma har jeg så mye å gjøre og fokusere på at min lange vei hit blir ganske fjern, men vil allikevel være en del av meg. Ønsker deg lykke til videre, håper du klarer å håndtere sorgen! 

Anonymous poster hash: e04c0...917