Voksen mann med Aspergers?

[Anonym bruker]

Jeg har nylig brutt ut av et langvarig forhold. Vi har to barn og har vært sammen siden vi var veldig unge.

Det var ikke lett å bryte ut, og det er noe jeg har tenkt lenge og grundig gjennom. Selv om jeg i bunn og grunn er lettet nå, lurer jeg allikevel mye på hvorfor det gikk som det gikk.

Vi var sammen mange år før vi fikk barn, og selv om vi alltid har vært ulike ble ikke forskjellene uoverkommelige før vi fikk barn. Han har blant annet alltid vært litt einstøing og hatt sine faste, rutinepregede aktiviteter som har vært veldig viktige for han. Før vi fikk barn gjorde jo jeg mine egne ting også, så da tenkte jeg ikke så mye over det. Men etter barna kom har det gradvis blitt vanskeligere.

Det er jo ikke normalt å sette alle sine ting foran barn og familieliv? Ingenting kan justeres eller tilpasses familien. Hans behov går foran.Han får f.eks nesten panikk når barna har treninger, skoleforestillinger eller lignende i de tidene han skulle trene. Takler ikke forandringer eller at noe annet skjer enn han hadde tenkt.

Det har derfor blitt slik at for å gjøre det forutsigbart for barna har jeg tatt ansvar for og fulgt opp nær alt som gjelder oppfølging av barn og hus.

Han har også svært få egne venner, de fleste er mine venninners menn. Min mann har svært få interessefelt, og disse går han helt opp i. Mine venninners menn har når vi har vært sammen ikke sluppet unna utgreiingene hans om disse interessene. Om de har skiftet samtaleemne dreier han det tilbake igjen. Han leser heller ikke på kroppsspråket deres at de er dritt lei selv om det lyser av dem.

Jeg kan komme med mange eksempler, men vil korte det ned til å si at jeg de siste åra har lurt på om det er noe mer med han.

I det siste har jeg blant annet lest om Aspergers, og fikk nesten frysninger. Ble bare sittende å nikke gjenkjennende til det meste jeg leste.

Har noen erfaring med dette?

Jeg har hovedomsorg for barna, men kan ikke fri meg fra tanken på om han tar ordentlig vare på dem når de er der. De er der bare når det er helg og fri siden han ikke takler å følge opp hverdagsaktiviteter som å få dem opp om morgenen, lekser, fritidsaktiviteter og slikt. Han har også kort lunte når han blir sint (og det blir han når ting ikke går som han har tenkt). Aldri voldelig altså, men utrivelig for barna!

Har alltid irritert meg over latskapen hans og at han aldri tar tider og avtaler så nøye. Men tenk om det ikke er bare latskap? Hvordan ville du grepet dette an?

Om jeg nevner det kommer han til å klikke tror jeg, men hvordan evt gå videre med dette?

 

Dette ble jo veldig langt, er ikke flink til å fatte meg i korthet.

Setter pris på svar. Anonymous poster hash: 64442...bff

[Anonym bruker]

Hei - høres ut som Asperger ja - og det er ikke uvanlig at voksne får diagnosen... Jeg kjenner minst tre voksne udiagnostiserte - og jeg har to diagnostiserte nære slektninger - så jeg vet hva jeg skal se etter... 

Anonymous poster hash: 5fd9c...a0b

[Anonym bruker]

Har du endelig gått fra ham nå?

Anonymous poster hash: 1093b...381

[Anonym bruker]

Jeg er gift med en mann med Aspergers, og det gjør det litt lettere enn å bare tro at han er "vanskelig", iallefall føler jeg det slik
Jeg aksepterer han som han er, og gjør heller litt ekstra for å dekke over hans særegenheter. At han ikke har mange venner ser jeg ikke på som viktig.

 

Kunne du ha fortsett et samliv med han, om han fikk samtale hos en psykolog? For det kan jo lette hans hverdag å få satt ord på det som ikke er "normalt", og dermed gjøre det lettere for deg.

Om han vil ha et forhold til deg, så griper han vel muligheten.

Anonymous poster hash: 6e92f...2f3

[Anonym bruker]

Takk for svar!<br />Ja, det hadde nok vært lettere å leve med om jeg hadde forstått han bedre hele veien. Jeg har jo tolket alt til å være latskap og til at han ikke har giddet å ta tak i de tingene jeg har tatt opp (hundrevis av ganger føles det som).<br />Har liksom tenkt at det kan jo ikke være SÅ vanskelig å f.eks trene en time før eller seinere onsdager slik at du kan hente eldste på trening, i stedet for at jeg må ut med minste etter at h*n egentlig skulle vært lagt? Typ slike ting.<br />Det er nok for seint for oss, men kjenner at dette er viktig for samarbeidet vårt framover. Vi er ikke uvenner og vil det skal fortsette slik.<br />Trenger fortsatt litt tips til hvordan jeg går videre i dette.<br />Tror nok også han hadde fått det lettere om han hadde forstått seg selv bedre - nå er det liksom alle andre som er idioter hver gang ting ikke går hans vei. Og han får ikke med seg ting som blir avtalt eller ting som skjer nå som jeg ikke er der og følger opp - han har liksom alltid fulgt med i dragsuget om dere skjønner.<br />Man merker ikke noe spesielt med han før man har snakket med han ei stund / noen ganger altså, det er ikke SÅ påfallende. Han unngår jo også mange situasjoner der han vil bli oppfattet som sær siden han trives best i eget selskap.<br />Men det er innmari viktig for barna at også far henger med i framtida, om dere skjønner.<br />

 

Anonymous poster hash: 64442...bff

[Anonym bruker]

HI over her altså

 

Anonymous poster hash: 64442...bff

[Anonym bruker]

 

Har du endelig gått fra ham nå?

 

Anonymous poster hash: 1093b...381

Jeg skrev om mitt ekteskap til en asperger for et par uker siden, og jeg har nok ikke gått enda om det var meg du tenkte på. Holder på med aller aller siste forsøk på parrådgivning nå.

 

Ikke Hi

 

Anonymous poster hash: 419bb...e46

[Anonym bruker]

Hvis jeg kommer til det punktet at jeg forlater min mann, så vil han ikke få samvær med barna alene. Jeg stoler ikke på ham med barna da han setter sine behov først.

Han kan gjerne få en oppgave som han skal gjennomføre med dem og et tidsperspektiv på denne, feks dra på familiepark i 3 timer.

 

 

Anonymous poster hash: 419bb...e46

[Anonym bruker]

Takk for svar!<br />Ja, det hadde nok vært lettere å leve med om jeg hadde forstått han bedre hele veien. Jeg har jo tolket alt til å være latskap og til at han ikke har giddet å ta tak i de tingene jeg har tatt opp (hundrevis av ganger føles det som).<br />Har liksom tenkt at det kan jo ikke være SÅ vanskelig å f.eks trene en time før eller seinere onsdager slik at du kan hente eldste på trening, i stedet for at jeg må ut med minste etter at h*n egentlig skulle vært lagt? Typ slike ting.<br />Det er nok for seint for oss, men kjenner at dette er viktig for samarbeidet vårt framover. Vi er ikke uvenner og vil det skal fortsette slik.<br />Trenger fortsatt litt tips til hvordan jeg går videre i dette.<br />Tror nok også han hadde fått det lettere om han hadde forstått seg selv bedre - nå er det liksom alle andre som er idioter hver gang ting ikke går hans vei. Og han får ikke med seg ting som blir avtalt eller ting som skjer nå som jeg ikke er der og følger opp - han har liksom alltid fulgt med i dragsuget om dere skjønner.<br />Man merker ikke noe spesielt med han før man har snakket med han ei stund / noen ganger altså, det er ikke SÅ påfallende. Han unngår jo også mange situasjoner der han vil bli oppfattet som sær siden han trives best i eget selskap.<br />Men det er innmari viktig for barna at også far henger med i framtida, om dere skjønner.<br />

 

Anonymous poster hash: 64442...bff

 

Dere trenger nok terapi begge to... Dere må lære dere å leve med dette, på den ene eller andre måten

 

Anonymous poster hash: 6e92f...2f3