Hva synes familien deres om babyprosessen??

[Mammadrømmen]

Hei!

 

Lurer sånn på hvordan deres familier reagerer på denne prosessen her?

For hos meg er det ganske blandet..

 

Jeg har i alle år slitt med å bli akseptert og forstått av mine foreldre. Trenger ikke å ha noe å si, men de er i tillegg kristne, så dette emne har vært veldig tabu! OG oppveksten har ikke vært lett. De har endelig etter lang lang tid godtatt meg for den jeg er, og tatt imot min kjære med åpne armer.

Vi ønsker jo som alle andre å stifte familie, og når vi fortalte dem om dette for et par år siden, ble det en kjempe diskusjon og masse negative kommentarer. Jeg ble kjempe lei meg og har etter det ikke hatt lyst til å inkludere de. Men nå har jeg ombestemt meg, fordi hele min kjæres familie vet om det. Og ønsker ikke at det skal bli noen uhyggeligheter i ettertid, fordi noen fikk vite og andre ikke. Oppi alt dette så har det i tillegg vist seg at vi må igjennom ivf, fordi jeg ikke har tykk nok slimhinne, og har vanvittig mange eggposer. Så nå er vi igang med hele sulamitten, og har gått på spray i nesten 4 uker, og sprøyter i 1 uke. Tidligere i sommer fortalte jeg at vi var i gang med forsøk, men den gangen ble det nagativt. Gjorde inseminering og var da de fant ut av mitt slimhinneproblem. Idag ringte jeg mamma for å oppdatere situasjonen vår. Hun virket blid og interessert på et vis. Spurte masse spørsmål om prosessen. Men jeg kjenner henne såppas og hørte det på måten hun pratet på at hun egentlig innerst inne synes dette er rart og vanskelig. Hun synes absolutt ikke noe om å bruke donor slik klinikker gjør. Hun vil vi skal bruke privat donor, som skal være en del av barnets liv, slik han hun/han får vokse opp med å kjenne sin pappa. Dette blir helt feil for oss. Er jo VI som er foreldrene til det barnet vi får. Og om hun/han ønsker kan h*n jo ta kontakt når h*n er 18. Skjønner bare ikke hvorfor de ikke kan være glad på våre vegne og glede seg over at det kanskje kommer det første barnebarnet snart?! Vet med 100% sikkerhet at hun hadde reagert helt anderledes om dette var min søster og hennes kjæreste. Da hadde hun vært *over the moon*. Søstrene mine gleder seg til å bli tanter og svigerfamilien klarer nesten ikke vente. Så alle andre er overlykkelige, bortsett fra mine foreldre. Hva er galt? Håper jo at dette kan endre seg underveis, og når magen begynner å vokse og den lille kommer, så er de overlykkelige og gleder seg de også. Men det er så vanskelig å ha det sånn som nå. Har jo ikke lyst til å fortelle de noe som helst. Gruer meg til den dagen jeg må sende mld og si at testen er positiv. Er jo ikke sånn det skal være!! Vet ikke hvor jeg vil med dette, men ser vel for meg at alle andre har perfekte familier som bare gleder seg over nye familiemedlemmer.. Håper at noen kan fortelle meg at det vil bli bedre i fremtiden..

[Anonym bruker]

Mine foreldre synes det var veldig rart både før og under graviditeten men da Vesla kom smeltet de. Det er noe ved besteforeldre når de ser den lille. Gi det tid og kanskje ikke forventet det helt store med en gang.

Stå på ditt og hvem dere er. Masse lykke til :-)

 

Anonymous poster hash: 51a01...a1a

[Mammadrømmen]

Tusen takk for svar! Er det jeg har tenkt også. Bare gi de tid. Og tror også det, at når den lille først kommer, blir det  bare glede Jeg er hvem jeg er, uansett hva de mener!

[Mamma+Mamma]

Hei

 

Her er det ganske blandede følelser  i familien. Også blandt venner.

Vi har valgt og ikke tenke så innmari mye på det, da det er vi som har planer og vi som har fremtiden sammen.

Så lenge vi er flinke til å prate sammen og få ting til å fungere for oss, så har vi heller fokus på det og det positive med denne prosessen.

Selvfølgelig er det litt sårt når folk bare MÅ fremme de negative tankene de har om denne prosessen.

Jeg er vel den som blir fortest såret av kommentarer som er negative, men så har jeg kona som er innmari flink til å "peile meg inn" på hvem og hva dette gjeder Det er godt å ha en stødig støttespiller når det stormer litt rundt en

[Anonym bruker]

Her har vi opplevd overraskende mye støtte blant venner og familie. Ikke at jeg forventet så mye negativt, men trodde vel kanskje at det skulle være mer skepsis - det kan jo godt folk har klart å skjule det godt i såfall, hva det sladres om bak ryggene våre vet vi jo ikke. Det er min samboer som er gravid, men jeg opplevde mye glede og støtte fra venner og kolleger da jeg fortalte at vi ventet barn. Jeg lurte jo veldig på hvordan folk ville reagere ettersom det ikke er jeg som er gravid, men alle har vært veldig fine. Mamma er vel kanskje den jeg opplever er noe skeptisk, uten at hun har sagt noe. Lurer på om hun klarer å se barnet som sitt barnebarn?

 

Anonymous poster hash: 86513...95d

[LoveDove]

Jeg vil bare si at dere som møter motstand fra nærmeste familie i denne prosessen er enormt tøffe!

 

Vi er ikke igang enda, men familien feiret vårt bryllup på samme måte som de ville feiret det om vi var mann og kvinne. Ingen vet at vi er i ferd med å starte prosessen, men de både ønsker og forventer at vi skal ha barn. Begge mine foreldre maser om barnebarn. Hennes foreldre helst ser at vi venter, hvilket er forståelig. Vi er i tjueårene, men hun er noen år yngre enn meg. Hennes foreldre er yngre enn mine foreldre, og hun har yngre søsken. Skjønner at de ikke er helt klare for barnebarn, men de tar garantert imot når de får.