Heisann:-) vi er ny i dette forumet og håper noen kan være så snill å hjelpe meg litt ang et par spørsmål:-) <3

[Methos 15pp]

Heisann. Etter et års prøveperiode uten å lykkes graviditet, begynner vi den lange veien mot prøverørsbehandling. Mannen har fått konstatert få svømmere og lave verdier på et hormon som produserer sæd. I første prøve fant dem ingen sædceller, i den andre fant de veldig få men levende sædceller, den tredje skal tas om to uker. Jeg derimot har kun tatt blodprøver og alt så helt normalt ut på dem. 

Vi skal til konsultasjon sps gynekologi/obstetrikk om vell en måned. Jeg trodde henvendelsen var bare til meg og at de ville ta innvendig ul på meg for å se om livmor etc så bra ut. men i brevet stod det at jeg skulle ta med meg min partner, min samboer. Har dere noen erfaring med dette? >Vil de kun prate med oss eller vil de sjekke meg? trodde jo dette i og med at jeg er blitt henvist til sps gynekologi.

Ble litt forvirret av dette. Er det spesialisten som vil henvise oss til prøverør eller må vi tilbake til fastlegen?? .

 

Jeg er 30 år og har et barn fra tidligere forhold ( min sønn er 9 år) og min samboer, min livs kjærlighet er 48år gammel ( han har et barn fra tidligere forhold, hans sønn er 22år) 

Siden vi begge har et barn på hver vår kant, vil vi bli nedprioritert?? Har skrekken for at vi ikke skal få rett på støtte til behandling. Min opplevelse av å bli mor i en alder av 20 år og gå gravid og oppdra barnet helt  alene, slukket mye av min lykke  av å være mor. Barnefaren gikk ifra meg da jeg var 4 månder på vei. reisen har vært tøff, fram til jeg traff mannen i mitt liv for 2,5 år siden. Vår største drøm er å få et kjærlighetsbarn sammen <3  hva tror dere? Vil vi få hjelpen vi trenger? 

Hva kan vi forvente videre i utredningen etter vi har vært på konsultasjonen? Og tar det såååååå lang tid som jeg leser før vi endelig kommer igang med prøverør?

Tusen  hjertelig takk for evt svar:)

[all i want is u]

142 visninger men ingen svar.. hm. mulig det ikke er noen som vet svaret på spørsmålene dine. jeg kan ikke bidra med særlig tror jeg. mulig det er forskjell fra sted til sted (fra sykehus til sykehus). kan kort fortelle hvordan det fungerer her jeg bor... dersom man får henvisning fra fastlege må man gå via gynekolog-time og så blir man evt henvist videre til fertilitetsklinikken (den offentlige). dette tok for meg 1 år. ikke en gladnyhet dette for deg, men som sagt, det kan være forskjellig fra sted til sted! for meg tok det 5 måneder å vente på gynekolog-time, og etter det tok det 5 måneder til jeg kom inn på fertilitetsklinikken. deretter tok det 2 måneder med hormonbehandling før første innsett av egg...

 

dersom det er lenge til gynekologtimen din, så ville jeg tatt denne timen privat. betalt for den altså, slik at du får den raskere. og så bedt dem sende henvisning til fertilitetsklinikken. igjen dersom det fungerer på samme måte der du bor. det vet jeg jo ikke.

 

når det gjelder hva som dekkes så har jeg ikke peiling. dere har uansett alternativet å gå privat, men dette blir jo da en god del dyrere...

[Lillie Vanillie]

Jeg tror ikke det at dere har hvert deres barn gjør at dere ikke får hjelp, er ganske sikker på det.

 

Partneren din må nok være med fordi dere søker begge to. Spesialisten er nok den som henviser. Er enig i at det er verdt å gå privat hvis det er lenge til timen din, det gjorde vi, og vi hadde første inseminasjon (er nok litt kortere ventetid enn på IVF) ca fire måneder etter at jeg var hos fastlegen, tre måneder etter at jeg var hos gynekolog. Men dette er over fire år siden, så jeg vet ikke hvordan det er med ventetider nå, det er jo forskjellig fra sykehus til sykehus.

[mammadrøm]

Hei!

Det er ikke alt jeg kan svare på, annet enn prosessen mot søknad om ivf. Vi valgte å gå til privat gynekolog(oslo city), da det var 3 mnd ventetid hos den offentlige gynekologen fastlegen hadde henvist oss til...

Gynekologen sendte henvisning til riksen i januar, vi var til forsamtale i april og hadde oppstart med medisiner i juli. Dvs at det tok 6 mnd fra henvisning til oppstart. Som de andre sier så varierer nok ventetiden noe fra sykehus til sykehus, men jeg tror ca et halvt-ett år er normalen.

Velger dere å gå privat er det omtrent ikke ventetid, men helt andre kostnader dessverre.

 

Hvis det blir prøverør på dere, kan jeg i alle fall berolige deg med at det kan gå så veldig fint. Vet ikke om jeg har vært ekstra heldig, men har ikke hatt noen bivirkninger av medisineringen overhode. Hadde uttak i dag og fikk ut 8 egg. Dette var litt ubehagelig, men ikke smertefullt. En psykisk påkjenning opplever dog nok de fleste, med både opp og nedturer, stort håp og mye spenning.

Ønsker dere lykke til med videre utredning, og håper dere lykkes med et felles barn:-)

[Methos 15pp]

Tusen takk til dere som tok tid til å svare meg:) det er godt å kunne ha et sted man kan få luftet tanker og frustrasjon. Vi har ikke sagt det til familie enda, bare et par venner som vet om vår situasjon. orker rett og slett ikke si noe, men er veldig slitsomt å ofte oppleve at folk spør meg om når vi skal få barn. det er veldig sårende at man ikke kan tenke seg om før man snakker. Det å ønske seg barn og møte motstand på vår vei er mye tøffere en jeg kunne se for meg<3 vær måned når mensen kommer føles som en stor nedtur og skuffelse. Prøver å holde motivasjonen oppe, men det er ikke alltid like lett ettersom tiden går....  Det rarer er at dette føles som første gang for meg, pga den vonde tiden som alenemor er mye fortrengt...

Grugleder meg til det som er i vente, med medisinering, prøverør, henvisninger, ul, prøver osv.. sukk og oppi det hele holde troen på at et mirakel skal skje.

Hvordan holder dere motivasjonen, humøret og troen oppe? <3

[lillespire2]

Hei,

 

Etter henvisning kan du selv ringe opp gyn. Det er alltid noen som avbestiller. Jeg fikk time allerede dagen etter ved å selv ringe opp

 

De ønsker nok å ha med mannen pga prøveresultatene hans og at de kommer med så mye informasjon slik at det er bra at to hører. Da kan dere diskutere etterpå.

 

Lykke til!

[mammadrøm]

Tusen takk til dere som tok tid til å svare meg:) det er godt å kunne ha et sted man kan få luftet tanker og frustrasjon. Vi har ikke sagt det til familie enda, bare et par venner som vet om vår situasjon. orker rett og slett ikke si noe, men er veldig slitsomt å ofte oppleve at folk spør meg om når vi skal få barn. det er veldig sårende at man ikke kan tenke seg om før man snakker. Det å ønske seg barn og møte motstand på vår vei er mye tøffere en jeg kunne se for meg<3 vær måned når mensen kommer føles som en stor nedtur og skuffelse. Prøver å holde motivasjonen oppe, men det er ikke alltid like lett ettersom tiden går....  Det rarer er at dette føles som første gang for meg, pga den vonde tiden som alenemor er mye fortrengt...

Grugleder meg til det som er i vente, med medisinering, prøverør, henvisninger, ul, prøver osv.. sukk og oppi det hele holde troen på at et mirakel skal skje.

Hvordan holder dere motivasjonen, humøret og troen oppe? <3

Forstår godt hva du sier. Det er ikke lett å måtte gå gjennom assistert befruktning for å oppnå graviditet. Det gjør det jo heller ikke lettere at omgivelsene stadig etterspør om man prøver å få barn... For vår del har det lettet på situasjonen å være åpen med de nærmeste venner/familie. Det stoppet "masingen" og ga oss heller masse forståelse og oppmuntring. Vi har mange som heier på oss nå:-) Det er selvsagt opp til hver enkelt hvor åpen man ønsker å være, så dette må dere bare finne ut av.

For min del var det et sjokk da utredning viste at min manns sædprøve var så dårlig at icsi er eneste alternativ, men da sjokket fikk lagt seg har vi faktisk klart å være ganske positive. Nå skal det sies at vi holder på med første forsøk, og det gjør det nok lettere å være positiv enn om man må mange runder med forsøk slik mange dessverre må...

Med tiden når dette får lagt seg litt, blir det nok noe bedre skal du se!

Sender over en god klem til deg!

[Mottivert]

Hei Methos 8pp Og velkommen hit  

 

kan ikke så mye om hvilke rettiheter man har osv i dette, men synes det høres rart ut om dere skulle bli nedprioritert fordi dere har barn fra før. Det er jo mange år siden dere begge ble foreldre Og målet er jo å få et felles barn Det er nok forskjell på ventingen fra klinikk til klinikk, men jeg fikk brev bare et par uker etter at gyn hadde henvist meg, og i brevet stod det at det desverre var litt venting på fertiliteten. Men jeg fikk time til samtale og undersøkelse før det hadde gådd 3 måneder Her er det jeg som er problemet, har PCOS, og fastlegen henviste meg først til gyn på det lokale sykehuset, og de henviste meg videre til St.Olavs Dere vet jo hvor probleme ligger da, men de må jo sjekke at alt er greit med deg først. Vi er alltid sammen på alt på klinikken. Jeg er kjempe pysete i forhold til sykehus, og man får ofte mye info så det er greit å være to

 

Jeg forstår deg kjempe godt i ønske om å bli gravid, og at folk rundt "maser" på dere. Slik har vi også det i noen situasjoner. Våre nære venner vet at jeg har PCOS, og at vi trenger hjelp for å få barn, men det er bare en kamerat av min kjære, og en venninne av meg som vet om at vi trenger ivf, foreldrene mine vet også alt. Så vi er ganske så anonyme om dette. Tror man må finne ut hva som er best for dere om akkurat det

 

Det er en spennende prosess dere skal inn i nå da. Jeg har lært så utrolig mye siden vi begynte i mai i fjord. Dette forumet er til stor hjelp og støtte hele veien Godt å ha noen å spørre, og lufte ting med Her inne er vi i samme båt, og har forståelse for hverandre

 

Lykke til med alt av henvisninger osv

[all i want is u]

d kan være tøft og utfordrende til tider Methos dette her, men det gjelder å holde fast på de positive dagene man har. det klokeste er nok å være optimist og si til seg selv at "vi skal bli gravide", men samtidig realist og innse at det kan ta tid. dette er det som er så vanskelig å godta oppi dette. å godta at man kanskje må vente så fryktelig lenge før spiren til slutt sitter. mye pga at man føler at man ikke har kontroll over sin egen kropp, noe man innerst inne føler naturlig at man burde ha. at det er en rett å ha denne kontrollen. og så blir det ekstra sårt når man møter venner og kjente som har blitt gravide gang etter gang, lett som bare det...

 

men nå skal det også sies at noen klarer det på første forsøk! så alt er mulig! man må bare være innse at det ikke er sikkert at man er blant disse "heldige", og godta at dette er ok. 

 

for min del er det vanskeligst dagene etter en negativ aih eller ivf. da er jeg så deppa at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. men når jeg har fått en ukes tid på meg, så har jeg gravd meg selv opp igjen. fordi jeg har bestemt meg for at dette ikke skal ødelegge livet mitt. jeg kan fremdeles ha det fantastisk uten barn inntil så lenge! de gangene jeg venter mensen utenom ivf behandling, er jeg fremdeles veldig spent på om jeg kan ha blitt gravid naturlig. og det har blitt noen nedturer ifm dette også. men mesteparten av gangene nå så klarer jeg å bare drite i d. jeg har neste ivf behandling som mål, og prøver å tenke at mensen SKAL komme i mellomtiden.

 

og det samme med disse sprøytene som noen synes er vanskelig å ta... her i gården er det ikke noe problem, fordi jeg tenker på baby hver gang jeg skal sette sprøyta. sier til meg selv at nå må jeg få satt sprøyta uten å være pingle for å bevise at dette er noe jeg virkelig ønsker. da går det så det suser

 

man er som regel sterkere enn det man tror! så dette her kommer nok til å gå fint for deg også. jeg vil til slutt råde deg til å fortelle om prosessen dere er i til de i omgangskretsen som dere møter ofte. hvis ikke vil det bli så vanskelig å forholde seg til dem når du er proppa med hormoner og kanskje litt overemosjonell. det er veldig greit at folk rundt deg tenker seg om to ganger før de starter et samtaleemne, og det er godt å få forståelse og støtte fra andre. selv om de ikke vet 100% hvordan du har det, så er deres støtte bedre enn ingen støtte. og for skikkelige utblåsninger så har du forumet. her får du 150% medfølelse

 

ønsker deg masse lykke til med oppstarten!!!

[Methos 15pp]

Hei igjen:)

Takker så mye for tilbakemeldingene dere gir meg. Jeg finner svar og trygghet her. Jeg blir nok en fast bruker av dette forumet i den kommende tid. Jeg ringte gynekologen for å høre om det var mulig å komme til tidligere, men der var telefonen stengt pga ferieavvikling. Jeg har time først om 6 uker:/ for meg er 6 uker plutselig såå lengte til. Jeg regner med det er hun spesialisten som skal sende oss vider til prøverørsbehandlingen. jeg kan ikke få tiden til å gå fortere. Hva gjør dere med rastløsheten mellom alle slagene med ventingen og timeavtaler? Hvordan bevarer dere roen oppi dette? Det er beundringsverdig at dere klarer dette løpet, all ære til alle som prøver å oppnå et lite mirakel<3

Klem fra meg. 

[all i want is u]

Ta en telefon til en privat gynekolog på mandag du hvis din gynekolog fremdeles har stengt telefon da! Forklar situasjonen din og spør om det er mulig å få komme til så snart som mulig for å få sendt avgårde en henvisning til fertilitetsavdelingen på sykehuset! å komme til tidligere enn om 6 uker er helt sikkert mulig i det private!

[Anonym bruker]

Heisann. Etter et års prøveperiode uten å lykkes graviditet, begynner vi den lange veien mot prøverørsbehandling. Mannen har fått konstatert få svømmere og lave verdier på et hormon som produserer sæd. I første prøve fant dem ingen sædceller, i den andre fant de veldig få men levende sædceller, den tredje skal tas om to uker. Jeg derimot har kun tatt blodprøver og alt så helt normalt ut på dem. 

Vi skal til konsultasjon sps gynekologi/obstetrikk om vell en måned. Jeg trodde henvendelsen var bare til meg og at de ville ta innvendig ul på meg for å se om livmor etc så bra ut. men i brevet stod det at jeg skulle ta med meg min partner, min samboer. Har dere noen erfaring med dette? >Vil de kun prate med oss eller vil de sjekke meg? trodde jo dette i og med at jeg er blitt henvist til sps gynekologi.

Ble litt forvirret av dette. Er det spesialisten som vil henvise oss til prøverør eller må vi tilbake til fastlegen?? .

 

Jeg er 30 år og har et barn fra tidligere forhold ( min sønn er 9 år) og min samboer, min livs kjærlighet er 48år gammel ( han har et barn fra tidligere forhold, hans sønn er 22år) 

Siden vi begge har et barn på hver vår kant, vil vi bli nedprioritert?? Har skrekken for at vi ikke skal få rett på støtte til behandling. Min opplevelse av å bli mor i en alder av 20 år og gå gravid og oppdra barnet helt  alene, slukket mye av min lykke  av å være mor. Barnefaren gikk ifra meg da jeg var 4 månder på vei. reisen har vært tøff, fram til jeg traff mannen i mitt liv for 2,5 år siden. Vår største drøm er å få et kjærlighetsbarn sammen <3  hva tror dere? Vil vi få hjelpen vi trenger? 

Hva kan vi forvente videre i utredningen etter vi har vært på konsultasjonen? Og tar det såååååå lang tid som jeg leser før vi endelig kommer igang med prøverør?

Tusen  hjertelig takk for evt svar:)

Det at dere har barn fra før gjør ingen forskjell, det som kan gjøre at dere kommer lengre bak i køen er at din mann er 48 år.

 

Anonymous poster hash: 61309...c28