Noen som har barn med down syndrom her? Jeg trenger litt råd og oppmuntring.

[pip pip]

Gratulerer med ei lita jente

Det er klart det sikkert er et lite sjokk for deg at barnet ditt ikke er som alle andre, men sjokket gir seg.

Kanskje upsanddowns.no kan hjelpe deg.

[Hun med alle ungene]

Hei du! Jeg har en datter med downs syndrom.Hun er nå fem år gammel,og en fantastisk herlig jente! Da vi fikk vite at hun hadde downs nektet jeg å tro på det.Min baby så helt lik ut som alle de andre syns jeg,og jeg ble sur på legen som sa at jenta vår hadde downs! Nå ser jeg jo selv at hun har et litt spesielt utseende,men hun er jo selvsagt verdens fineste! Vi var heldige,så hun har ikke hjertefeil,eller andre ting som ofte de med downs er plaget med. Hun er flink til å snakke,bare litt utydelig,men folk forstår jo hva hun sier Hun har et fint liv med mange som hjelper seg! En fantastisk assistent har hun også,og regner med at dere også får det?! Er det noe du lurer på er det bare å sende meg en pm Ikke vær redd for å spørre,jeg hadde også utallige spørsmål!

[Anonym bruker]

Les http://mammawesterheim.blogg.no/

En fantastisk blogg skrevet av en mamma med en sønn som har down syndrom:)

 

Anonymous poster hash: 15e15...623

[Countess]

Tusen takk for mange fantastiske ord! Mye kan sies om dib-damer, men dere som har svart her har gjort noe svært tøft nye lettere...tro det eller ei!

 

Vi har nå fått bekreftet at hun har downs syndrom! Men det går bra..

Kjæresten min er fantastisk. Han har plukket opp hver eneste bit av meg, så når er jeg faktisk ganske stabil igjen

Nå ligger hun, nydelig som hun er, og sover på fanget mitt!

 

Tar gjerne imot flere erfaringer og oppmuntrende ord... Det er gull verdt

[Topo]

Så godt å høre at kjæresten din tok det bedre enn du håpet, og at det første sjokket har lagt seg! Det kommer kanskje mange som vil fortelle deg alt du bør, må og kan gjøre, hva du kan forvente av utvikling, begrensninger, muligheter, nåtid og fremtid. Mitt beste tips er å bruke god tid nå på å bli kjent med jenten din, kos deg i barselstiden og la verden rundt få komme litt etter litt. Om du ønsker, så er det en gruppe på Facebook:

Norsk nettverk for down syndrom - NNDS  Der finner du "oss alle sammen"

[Musemorbr /]

Tusen takk for mange fantastiske ord! Mye kan sies om dib-damer, men dere som har svart her har gjort noe svært tøft nye lettere...tro det eller ei!

 

Vi har nå fått bekreftet at hun har downs syndrom! Men det går bra..

Kjæresten min er fantastisk. Han har plukket opp hver eneste bit av meg, så når er jeg faktisk ganske stabil igjen

Nå ligger hun, nydelig som hun er, og sover på fanget mitt!

 

Tar gjerne imot flere erfaringer og oppmuntrende ord... Det er gull verdt

Jeg har nominert deg. Jeg synes du takler dette helt eksemplarisk. Jeg er full av beundring. Gratulerer med jenta.

[Mamsemums]

En fin blogg skrevet av en som også fikk en jente med down syndrom

 

http://www.kellehampton.com/2010/01/nella-cordelia-birth-story.html

 

Og GRATULERER med jenten din! Ønsker deg og dine en god barseltid.

[SmellyCat]

Kan ikke annet enn å signere de kloke damene før meg. Og hurra for en kjæreste som tok det på strak arm. Kos dere og bli kjent med skatten deres nå. Klem.

[Honningmelon]

Gratulerer så mye med jenta di Godt å høre at ting etter forholdene er ganske bra Håper dere klarer å se positivt på framtiden med jenta deres og at dere klarer å kose dere masse med henne fremover.

 

Alt ordner seg!

[mamma og trollemor]

Jeg har ingen erfaring med barn med downs syndrom så har egentlig ikke så mye nyttig å komme med der. Men etter å ha vært på dib en stund må jeg bare gi all ære til alle dere som har svart. Fantastisk at vi kan få en tråd uten noe som helst dritt og bare nyttig og oppmuntrende tilbakemeldinger. Tenk så ressurs vi kunne ha vært for hverandre hvis dette var normen og ikke all den drittslengingen som pleier å være her.

 

Gratulerer så mye med baby. Skjønner godt at du er trist oppi det hele. Nederland diktet tok det så på kornet...

Heia Nederland!

 

Klem

[Anonym bruker]

Gratulerer med nytt tilskudd til familien Det er det første jeg vil si.

 

Jeg har barn med handikap selv, men ikke Downs, da. 

 

Men jeg har et vennepar med ei lita jente med Downs. Da jeg gratulerte far rett etter fødselen, så spurte han om jeg visste om diagnosen. Ja, sa jeg, men likevel er det jo siste tilskuddet i familien, og et gledelig sådann Han så ut til å puste lettet ut.

 

Det er nok tøft å få beskjed rett etter fødsel om at ikke alt er som det skal. Jeg fikk den beskjeden først mange år etter fødselen, men måtte jo takle det likevel. Jeg har tenkt at det sikkert nok hadde vært greiest å få beskjeden ved fødsel, for da ville jeg hatt mer tid til å lese meg opp på diagnosen før det viste for mye hos barnet. Men husk det at ting man leser ikke helt stemmer med DITT lille vidunder. Du har fått et helt nytt menneske med SINE egenskaper, problemer, GLEDER(for dere alle) og personlighetstrekk

 

Nei, hvordan fortelle det? Hva har legen sagt til deg? Var legen bare helt ærlig? Det kan du være med din mann også, for du som barselmor skal da ikke takle mer enn din mann? Kanskje du kan be legen eller en sykepleer hjelpe deg, slik at du i din situasjon ikke trenger takle det alene? 

 

Når det først skal være noe galt med babyen, så er faktisk ikke downs det verste. Både med tanke på ungen selv, og når det kommer til hjelpeapparatet. Downs er en så akseptert diagnose at ting blir mye lettere når dere skal søke om ulike hjelpetiltak osv. 

 

Jeg vet jeg her har foregrepet fremtidens detaljer, men de er viktige når det kommer til hvordan dere takler det hele, tenker jeg.

 

 

Anonymous poster hash: dfd9d...e35

[Anonym bruker]

Gratulerer så mye med en prinsesse!

Selv fikk vi et barn med downs, og fikk det bekreftet dagen etter fødselen. Alt var fint hele svangerskapet, og på hver ultralyd fikk vi beskjed om at alt sto bra til, og at jeg bar et friskt og sunt barn. 
Da fødselen var over, og jeg fikk henne på brystet klarte jeg ikke å slå meg til ro. Det var noe "rart" med utseende hennes, og jeg sa dette til mannen. Han ble sint på meg, og sa at hun så helt perfekt ut, og at det ikke var noe galt med henne. Da far og barnepleier tok henne ut for å stelle henne, sa jeg til jordmoren at jeg ikke klarte å slå meg til ro med at alt var som det skulle være. Hun beroliget meg, og at jeg ikke trengte å være bekymret. Da de hadde stelt henne kom barnefar bort, også sa han "det er sant som du sier, det er noe som kanskje ikke er som det skal være". Vi tok dette sammen opp med jordmor, og etter litt undersøkelse var hun enig med oss. Dagen etter ble vi sendt til sykehuset hvor det ble konstantert at hun hadde Downs. Heldigvis har hun ingen tilleggssykdommer som f.eks. hjertefeil. 

Selv om jeg hadde vært litt forberedt på dette, fornektet jeg det hele. Jeg ville ikke innse at jeg hadde et annerledes barn, og jeg turte ikke ringe til familien. Jeg skjemtes, og var rett og slett flau. Da mannen fortalte at han skulle ringe foreldrene og fortelle dette ble jeg sint. Jeg var snar med å skylde på meg selv, og at det hele var mi feil. Det var noen tunge dager, og jeg nektet å ta imot besøk på sykehuset. Jeg hadde nok med å sortere egne tanker, og komme over sjokket. Hvorfor skulle akkurat vi få et barn med downs? Den tanken satt brent i meg, og hele verden rett og slett raste sammen rundt meg. 

Etter 8 dager på sykehus fikk vi reise hjem. Da kunne jeg ikke nekte å ta imot besøk lengre, så foreldrene til samboeren kom til oss på kvelden. Jeg satt på rommet da de kom, og latet som jeg sov. Sa til samboeren at han selv fikk fortelle det uten meg til stede, for jeg var redd de skulle trekke seg unna. Jeg var rett og slett redd for hvordan de ville ta det. Etter en stund kom svigermor inn på rommet med jenta i armene, med verdens bredeste smil og en tåre i øyekroken. Hun var stolt som en hane. Hun la jenta i armene på meg, og ga meg verdens varmeste klem og sa "dere har fått verdens vakreste gave, og jeg er så utrolig stolt som får være farmor til denne utrolig vakre jenta". 
I det øyeblikket gikk det opp for meg hvor heldige vi var, og at livet slett ikke var ødelagt for hverken meg, barnet, samboeren eller andre i familien. Vi ble ikke alene, de trakk seg ikke unna- selv om vi hadde et barn med downs. 
 

Etter det har jeg gledet meg til hver dag! Jeg gikk fra å være flau og redd til å være verdens stolteste mor- jeg følte meg som verdens heldigste! Skal ikke si at alt var en dans på roser etter det, men jeg var ikke redd for å dele opplevelsen av å ha et annerledes barn. 

Vi har fått mange blikk på gaten, mange nysgjerrige spørsmål fra fremmede, men også mange komplimenter og gode ord fra fremmede som virker glede over barnet vårt. Det får mye oppmerksomhet, og veldig mange smil. Jeg er så stolt av jenta mi!

Hun er nå 3 år, og lærte seg å gå for 5 mnd siden. Hun begynte i barnehagen da hun var 2 år, og vi har hatt et enormt støtteapparat rundt oss- og det har vi fremdeles. Familien forguder henne over alt i verden, hun er ei herlig jente som sprer humør og gleder andre  
Vi opplever så mye fint, ting man tidligere har tatt for gitt, blir ekstra store gleder for oss. Bare det når dem lærer seg å si et ord, gå sine første skritt ol. det er bare helt fantastisk. Utviklingen går noe tregere hos barn med downs, og derfor blir gleden ekstra stor når det skjer fremskritt. 
Jeg godtar henne for den hun er, og i mine øyne er hun helt perfekt. Vi kunne ikke fått et bedre barn, og tenk hvor mye vi hadde gått glipp av om vi ikke fikk akkurat henne!

Hvis det er noe praktiske ting du lurer på, er det bare å spørre. Har desverre ikke lyst til å legge ut nick, men kan følge med i denne tråden i tilfelle det er noe du lurer på

Igjen, gratulerer så mye med ei jente! Nyt tiden, dere har så fantastisk mye fint i vente!

Anonymous poster hash: 34b8b...5be

[Anonym bruker]

 

Gratulerer så mye med en prinsesse!

 

Selv fikk vi et barn med downs, og fikk det bekreftet dagen etter fødselen. Alt var fint hele svangerskapet, og på hver ultralyd fikk vi beskjed om at alt sto bra til, og at jeg bar et friskt og sunt barn. 

Da fødselen var over, og jeg fikk henne på brystet klarte jeg ikke å slå meg til ro. Det var noe "rart" med utseende hennes, og jeg sa dette til mannen. Han ble sint på meg, og sa at hun så helt perfekt ut, og at det ikke var noe galt med henne. Da far og barnepleier tok henne ut for å stelle henne, sa jeg til jordmoren at jeg ikke klarte å slå meg til ro med at alt var som det skulle være. Hun beroliget meg, og at jeg ikke trengte å være bekymret. Da de hadde stelt henne kom barnefar bort, også sa han "det er sant som du sier, det er noe som kanskje ikke er som det skal være". Vi tok dette sammen opp med jordmor, og etter litt undersøkelse var hun enig med oss. Dagen etter ble vi sendt til sykehuset hvor det ble konstantert at hun hadde Downs. Heldigvis har hun ingen tilleggssykdommer som f.eks. hjertefeil. 

 

Selv om jeg hadde vært litt forberedt på dette, fornektet jeg det hele. Jeg ville ikke innse at jeg hadde et annerledes barn, og jeg turte ikke ringe til familien. Jeg skjemtes, og var rett og slett flau. Da mannen fortalte at han skulle ringe foreldrene og fortelle dette ble jeg sint. Jeg var snar med å skylde på meg selv, og at det hele var mi feil. Det var noen tunge dager, og jeg nektet å ta imot besøk på sykehuset. Jeg hadde nok med å sortere egne tanker, og komme over sjokket. Hvorfor skulle akkurat vi få et barn med downs? Den tanken satt brent i meg, og hele verden rett og slett raste sammen rundt meg. 

 

Etter 8 dager på sykehus fikk vi reise hjem. Da kunne jeg ikke nekte å ta imot besøk lengre, så foreldrene til samboeren kom til oss på kvelden. Jeg satt på rommet da de kom, og latet som jeg sov. Sa til samboeren at han selv fikk fortelle det uten meg til stede, for jeg var redd de skulle trekke seg unna. Jeg var rett og slett redd for hvordan de ville ta det. Etter en stund kom svigermor inn på rommet med jenta i armene, med verdens bredeste smil og en tåre i øyekroken. Hun var stolt som en hane. Hun la jenta i armene på meg, og ga meg verdens varmeste klem og sa "dere har fått verdens vakreste gave, og jeg er så utrolig stolt som får være farmor til denne utrolig vakre jenta". 

I det øyeblikket gikk det opp for meg hvor heldige vi var, og at livet slett ikke var ødelagt for hverken meg, barnet, samboeren eller andre i familien. Vi ble ikke alene, de trakk seg ikke unna- selv om vi hadde et barn med downs. 

 

Etter det har jeg gledet meg til hver dag! Jeg gikk fra å være flau og redd til å være verdens stolteste mor- jeg følte meg som verdens heldigste! Skal ikke si at alt var en dans på roser etter det, men jeg var ikke redd for å dele opplevelsen av å ha et annerledes barn. 

 

Vi har fått mange blikk på gaten, mange nysgjerrige spørsmål fra fremmede, men også mange komplimenter og gode ord fra fremmede som virker glede over barnet vårt. Det får mye oppmerksomhet, og veldig mange smil. Jeg er så stolt av jenta mi!

 

Hun er nå 3 år, og lærte seg å gå for 5 mnd siden. Hun begynte i barnehagen da hun var 2 år, og vi har hatt et enormt støtteapparat rundt oss- og det har vi fremdeles. Familien forguder henne over alt i verden, hun er ei herlig jente som sprer humør og gleder andre  

Vi opplever så mye fint, ting man tidligere har tatt for gitt, blir ekstra store gleder for oss. Bare det når dem lærer seg å si et ord, gå sine første skritt ol. det er bare helt fantastisk. Utviklingen går noe tregere hos barn med downs, og derfor blir gleden ekstra stor når det skjer fremskritt. 

Jeg godtar henne for den hun er, og i mine øyne er hun helt perfekt. Vi kunne ikke fått et bedre barn, og tenk hvor mye vi hadde gått glipp av om vi ikke fikk akkurat henne!

 

Hvis det er noe praktiske ting du lurer på, er det bare å spørre. Har desverre ikke lyst til å legge ut nick, men kan følge med i denne tråden i tilfelle det er noe du lurer på

 

Igjen, gratulerer så mye med ei jente! Nyt tiden, dere har så fantastisk mye fint i vente!

 

Anonymous poster hash: 34b8b...5be

 

Dette svaret (sammen med dei andre) var kjempe fint å lese. Tårene trillet mens jeg og smilte! 

Jobber med barn med downs og vil si at det er verdens beste jobb! Tøff jobb til tider, men det er så utrolig kjekt å se fremgang, glede og til og med negative følelser. Dei legger ikke skjul på noe, å der har vi mye å lære! Vi lærer mye av dei, verden er bare sånn, er ikke alt vi kan gjøre noe med. Så la oss heller se det positive i det!

 

Gratulere med en flott skatt som dere kommer til å få så utrolig mye glede av!

 

Anonymous poster hash: 5248b...917

[Anonym bruker]

Hvis barnet har downs, er sannsynligheten stor for at hun er svakt rammet siden legene er usikre. Og er hun svakt rammet kommer det aller mest sannsynlig til å gå helt fint! Jeg jobber med barn som har downs, og du må heller tenke du har vært heldig for noen har det ikke mye bra (med mange tilleggsdiagnoser... gidder ikke gå lenger innpå det)

Det viktigste her er, at de sterkeste av downs-barna snakker rent, er fysisk friske/aktive, ser bra ut (ikke så lett å se at de har downs, de typiske downs-trekkene er svake), og klarer seg kjempefint på skolen, dvs. De kan følge vanlig klasse uten å henge etter.

 

Så la oss nå håpe at HVIS (Det er jo ikke sikkert) barnet ditt har downs, er hun ikke sterkt rammet siden det er så usikekrt:)

 

Lykke til uansett <3 og Gratulerer så mye med baby!

Anonymous poster hash: 10867...cc3

[Countess]

Lille jenta vår, dag 7:

Idag er hun en hel uke gammel! Denne uken har gått så raskt...samtidig som jeg føler at det er flere måneder siden jeg fødte. Dagene går i ett her. Vi har ikke mye å gjøre, annet enn å mate henne, men dagene forsvinner likevel.

Alt er bare helt merkelig!

 

Jeg har lest alle innleggene deres, og de er alle fantastiske!! Jeg ser først nå hvor mye bare et par ord kan endre en situasjon helt. For en uke siden var det "hun har hjertefeil og vi tror hun har downs syndrom" som slo meg i ansiktet. Den bunnløse sorgen jeg følte da var ubeskrivelig! Hvorfor skulle vi få et barn med et syndrom? Hva ville folk si? Hvordan liv ville hun få? Vil dette ødelegge alt?

Så deres ord, som satte ting i perspektiv og ga meg en forståelse for hva jeg kanskje kunne forvente. Aksept var vel noe av det viktigste.

Kjæresten min sa nok noe av det merkeligste da jeg oppløst i tårer fortalte at de trodde hun hadde downs syndrom.

"Så bra! Jeg var livredd det skulle være noe alvorlig, og at vi ikke fikk ta henne med oss hjem."

Etter de ordene har deg bare gått oppover!! Alle støtter oss! Folk gleder seg, bryr seg, ber om flere bilder, sier hun er nydelig og at de ikke kan vente på å få treffe henne... Så nå er jeg ikke så redd lengre

 

Jeg gråter litt hver dag, det gjør jeg..men mest pga teite hormoner tror jeg, ikke fordi vi faktisk har noe å gråte over.

Alt går jo så bra som det kunne gjort! Hun ammer kjempefint, tar smokk, gråter lite, alt av prøver ser fine ut, hun er tatt av pustehjelp og all overvåkning og vi er kjempenært å kunne få ta henne med oss hjem! Jeg er stolt jeg...i den mest absurde situasjonen jeg noen sinne har vært i er jeg stolt! Jeg gikk fra å være lykkelig uviten gravid ettbarns-mamma, til å plutselig være mamma til to, der ene har downs syndrom og hjertefeil. Å hun er nydelig!

 

Jeg tror ikke det kommer til å bli en dans på røde roser, og oppi det hele er jeg veldig redd for fremtiden. Jeg er redd det skal bli flere bekymringer og sorger enn gleder, jeg er redd hun skal ha tilleggsdiagnoser, at hjertefeilen skal forverres, og at prøvene imorgen ikke ser bra ut. Men hver dag til nå har endt opp med å være en fin dag sett på helheten...å slik skal vi fortsette å ha det!

 

Vi er omringet av en fantastisk familie, og gode venner..å tydeligvis er vi omringet av en hel del flotte damer slik som dere her inne!

Det var en grunn til at jeg startet innlegget anonymt, og det var fordi jeg var redd for hva folk ville skrive. Hvis jeg var anonym kunne jeg bare legge tråden død..men nå, etter å ha lest svarene fra dere er jeg glad jeg ikke er anonym lengre.. Da kan dere neste gang dere ser navnet mitt her inne tenke "aah..countess ja! Det er hun med den lille jenta med downs syndrom."

For det er den innstillingen jeg ønsker å fortsette å ha! Jeg har to nydelig jenter..den ene vil bare ha litt flere utfordringer på noen områder..

 

Men disse barna kommer til dem som kan ta vare på dem..og hun kunne ikke valgt bedre foreldre til seg enn oss <3

 

Når jeg skriver her banker det på døren på rommet vårt, og VI KAN DRA HJEM IDAG!!

 

Takk for støtten fine mennesker her inne! Nå skal lille babyen min få mat

[Gjest ♥♥♥InMyHeart♥♥♥]

Nå gråt jeg.

 

For en ufattelig sterk og klok mamma du er!

 

Klart det kan bli tøft, men dere får lov til å ta henne med hjem (kloke kjæresten din) og hun er allerede så elsket og trygg som hun kan være.

 

Lykke til med den lille familien din og takk for at du delte denne tiden med oss. Jeg tror mange av oss ble bittelitt klokere av å kjenne historien din.

[Myrsnipa-med1blå&2rosa]

Det er så fantastisk godt å høre! Måtte gråte litt når jeg leste innlegget ditt, gode tårer altså!

Det tar meg tilbake til når vi satt med gutten vår på sykehuset å ventet på å få ta han med hjem etter utredning. Lett rørt...

Du har all grunn til å være stolt og jeg ønsker dere all lykke i verden videre med begge de fantastiske døtrene deres! Det virker virkelig som om at hun valgte rett familie å komme til ja!

 

Masse gode klemmer!

[Anonym bruker]

Herlig oppdatering og sitatet til mannen til er til å gråte over. Så fin han er.  Jeg tror lillepia får det supert hos dere, så får dere ta en dag om gangen, med de utfordringene som kommer, akkurat som alle andre foreldre. Lykke til og mange klemmer.

Anonymous poster hash: 98ac1...a77

[Gjest amandine]

For en utrolig fin oppdatering. For en nydelig måte dere sammen takler ting på. Så godt at dere evner å se det gode i det vonde, det er en utrolig viktig egenskap på mange plan. Ha en fin uke nr 2 med jenta deres! Varm hilsen og klem

[Anonym bruker]

Jeg beundrer barn og voksne med utviklingshemming(?).

De er så positive. De har tro på alt og alle.

De er sjelden sjenerte. De ser annerledes på livet enn vi. De har livsglede.

Jeg tror de er tøffere enn oss!

Jenta di klarer seg nok helt fint! Dere får det fint

"Alle kan!" - Hege Anette i Tangerudbakken

 

Anonymous poster hash: 33f54...93f

[Monajenten]

En fin blogg skrevet av en som også fikk en jente med down syndrom

 

http://www.kellehampton.com/2010/01/nella-cordelia-birth-story.html

 

Og GRATULERER med jenten din! Ønsker deg og dine en god barseltid.

Denne bloggen ville jeg også tipse om. Hun visste heller ikke at datteren hadde downs syndrome før hun ble født. Hun skriver så nydelig og rørende, og jeg er sikker på at du vil finne god hjelp i henne

 

Og gratulerer så mye med din vakre jente

[HeltLykkelig ♥♥]

Lille jenta vår, dag 7:

Idag er hun en hel uke gammel! Denne uken har gått så raskt...samtidig som jeg føler at det er flere måneder siden jeg fødte. Dagene går i ett her. Vi har ikke mye å gjøre, annet enn å mate henne, men dagene forsvinner likevel.

Alt er bare helt merkelig!

Jeg har lest alle innleggene deres, og de er alle fantastiske!! Jeg ser først nå hvor mye bare et par ord kan endre en situasjon helt. For en uke siden var det "hun har hjertefeil og vi tror hun har downs syndrom" som slo meg i ansiktet. Den bunnløse sorgen jeg følte da var ubeskrivelig! Hvorfor skulle vi få et barn med et syndrom? Hva ville folk si? Hvordan liv ville hun få? Vil dette ødelegge alt?

Så deres ord, som satte ting i perspektiv og ga meg en forståelse for hva jeg kanskje kunne forvente. Aksept var vel noe av det viktigste.

Kjæresten min sa nok noe av det merkeligste da jeg oppløst i tårer fortalte at de trodde hun hadde downs syndrom.

"Så bra! Jeg var livredd det skulle være noe alvorlig, og at vi ikke fikk ta henne med oss hjem."

Etter de ordene har deg bare gått oppover!! Alle støtter oss! Folk gleder seg, bryr seg, ber om flere bilder, sier hun er nydelig og at de ikke kan vente på å få treffe henne... Så nå er jeg ikke så redd lengre

Jeg gråter litt hver dag, det gjør jeg..men mest pga teite hormoner tror jeg, ikke fordi vi faktisk har noe å gråte over.

Alt går jo så bra som det kunne gjort! Hun ammer kjempefint, tar smokk, gråter lite, alt av prøver ser fine ut, hun er tatt av pustehjelp og all overvåkning og vi er kjempenært å kunne få ta henne med oss hjem! Jeg er stolt jeg...i den mest absurde situasjonen jeg noen sinne har vært i er jeg stolt! Jeg gikk fra å være lykkelig uviten gravid ettbarns-mamma, til å plutselig være mamma til to, der ene har downs syndrom og hjertefeil. Å hun er nydelig!

Jeg tror ikke det kommer til å bli en dans på røde roser, og oppi det hele er jeg veldig redd for fremtiden. Jeg er redd det skal bli flere bekymringer og sorger enn gleder, jeg er redd hun skal ha tilleggsdiagnoser, at hjertefeilen skal forverres, og at prøvene imorgen ikke ser bra ut. Men hver dag til nå har endt opp med å være en fin dag sett på helheten...å slik skal vi fortsette å ha det!

Vi er omringet av en fantastisk familie, og gode venner..å tydeligvis er vi omringet av en hel del flotte damer slik som dere her inne!

Det var en grunn til at jeg startet innlegget anonymt, og det var fordi jeg var redd for hva folk ville skrive. Hvis jeg var anonym kunne jeg bare legge tråden død..men nå, etter å ha lest svarene fra dere er jeg glad jeg ikke er anonym lengre.. Da kan dere neste gang dere ser navnet mitt her inne tenke "aah..countess ja! Det er hun med den lille jenta med downs syndrom."

For det er den innstillingen jeg ønsker å fortsette å ha! Jeg har to nydelig jenter..den ene vil bare ha litt flere utfordringer på noen områder..

Men disse barna kommer til dem som kan ta vare på dem..og hun kunne ikke valgt bedre foreldre til seg enn oss <3

Når jeg skriver her banker det på døren på rommet vårt, og VI KAN DRA HJEM IDAG!!

Takk for støtten fine mennesker her inne! Nå skal lille babyen min få mat

Nå gråter jeg også.. Ikke bare gråter, men stortuter!

 

Gratulerer med en fantastisk skatt! Du har en unik evne til å reise deg og til å se tingene fra en positiv vinkel. Og for en mann du har!. Det var da jeg leste det han svarte deg at jeg begynte å stortute Vet du hva? Du kommer til å bli en fantastisk mamma! Og jenta di kommer til å føle seg som verdens heldigste jente som har en mamma som er så flott som du

 

Stor klem!

[beibilykke]

Her triller tårene som bare det. Selv er jeg 13 uker på vei, og man tenker jo ofte tanken om at baby i magen kanskje ikke er helt som alle andre!

 

Du og din mann er sterke gratulerer så mye med en vakker liten jente! Lykke til videre i fremtiden! !!

 

Denne tråden var fantastisk fin å lese! ♥

[Topo]

Du vet ikke hvor sterk du er, før det å være sterk er det eneste valget du har- og du Countess og mannen din, har vist at dere er sterk!

Så flott at dere får reise hjem etter så kort tid, selv var vi på sykehus i mange mnd. etter vårt vidunder kom. Det var en tøff tid og jeg føler nå i ettertid at jeg på en måte mistet mye viktig tid, fordi fokuset lå på så mye annet enn å få nyte lykken rundt babyen. Så kos deg med ditt lille vidunder, nyt tiden og la hele verden få se hvor stolt du er! Våre barn kan- og de vil!

[Musemorbr /]

Her ble det også tåretrilling. For en vakker mann du har.