Mannen min er deprimert.

[Anonym bruker]

Og jeg vet ikke hva godt jeg kan gjøre for han. Han snakker veldig lite om det, og fungerer godt i hverdagen. Han er blid, snill og god. Han jobber 100%, og vil ikke jobbe mindre eller bli sykmeldt. Men inni seg har han det ikke bra. Han er dypt deprimert. Han har angst og en slags sorgfølelse inni seg, og det har han hatt siden tenårene. Jeg føler meg veldig utenfor, men føler jeg må akseptere at dette ikke er noe han vil snakke om?

 

Han har vært hos fastlegen en gang, og åpnet seg for han. Fortalte om en vanskelig oppvekst. Han fikk utskrevet piller etter første timen... Legen sa han aldri hadde skrevet ut denne type piller så fort tidligere, men at han gjorde et unntak for mannen min..  Han skal tilbake om 3 uker. Ingen vet om dette. Ingen. Bare meg. Og mannen min. Og legen. Hva kan jeg gjøre for han? Ingenting?

Anonymous poster hash: 6ff60...521

[Anonym bruker]

Du gjør vel det beste du kan: du er tilstede for han. Han vet sikkert han kan prate med deg om han vil.

Anonymous poster hash: 8ab3d...5c6

[Anonym bruker]

Det virker som om mannen din trenger å få snakket ut om det han har opplevd, for å bearbeide det og greie å gi slipp på en del av de vonde følelsene.

Det at han nylig har vært hos legen og åpnet seg for ham er en god begynnelse. Ofte er det lettere når man først har innrømmet at noe ikke fungerer.

 

Mange som har hatt en vanskelig oppvekst har en sorgfølelse med seg videre, og tidvis også skyldfølelse - selv om de logisk sett vet at de ikke har noen skyld. Men det er lett å ha med seg barnets følelser, de følelsene man hadde som barn, inn i voksenlivet. Og det trenger man å forstår og gi slipp på.

 

Mange som har gjennomlevd det din mann har gjort føler seg veldig alene om følelsene sine, og kanskje også veldig andreledes. Jeg vet at jeg gjorde det, og tidvis fremdeles kan føle det. Jeg tror det er viktig å se at man ikke er alene om slike følelser, at man ikke er anderledes. Opplevelsene og følelsene definerer ikke deg som person, men de forklarer de erfaringene man har hatt. Får man bearbeidet følelsene og opplevelsene så kan man også greie å se nytt på ting. Og selv om man aldri kan endre fortiden, så kan man få det lettere ift hvilke følelser man har ift det. Fortiden blir ikke fullt så overveldende og tar ikke opp så mye plass inni deg. Det gir plass til mer positive følelser når mørket innvendig letner.

 

Jeg håper inderlig at mannen din har en lege som nå følger opp mannen din fremover. En fornuftig lege som din mann tydeligvis har tillit til kan utrette mye. Han kan også evt henvise mannen din til videre behandling etter hvert hvis han anser det som nødvendig.

 

Mitt inntrykk er at menn har vanskeligere for å innrømme slike følelser som din mann har. Det virker som om de tror de blir mindre "mann" hvis de innrømmer å ha det vanskelig følelsesmessig.

Vi damer har generelt lettere for å dele følelser med venninner osv.

 

Jeg tror din viktigste oppgave er å støtte mannen din. Ikke press på for mye for å få ham til å snakke hvis han ikke greier det - i hvert fall ikke så lenge han akkurat har begynt å åpne seg for legen.

Jeg vil tro at han først og fremst har behov for at du skal være hans nære og kjære kone, en som støtter ham og elsker ham, som oppfører seg normalt rundt ham, som ikke gir ham følelse av å være "anderledes".

Elsk ham og vær der for ham.

 

Hvis problemet blir større og/eller han slutter å snakke med legen så kan du ta en telefon til legen og fortelle at du er bekymret. Legen kan ikke fortelle noe om mannen din, men det kan hjelpe legen å stille mer direkte spørsmål til mannen din neste gang.

Evt går det også an å sjekke opp om det finnes støttegrupper som mannen din kunne funnet støtte i?

Mange har også god nytte av samtale med psykiatrisk sykepleier i kommunen.

Anonymous poster hash: 10d72...7c2

[Anonym bruker]

Mannen min var også deprimert, faktisk så gale at han forsøkte å ta livet sitt. Han åpnet seg noe til meg, men ikke nok. Det var utrolig vanskelig å hjelpe ham, han visste ikke selv hvordan jeg kunne hjelpe, heller. Men han fikk hele tiden vite at jeg var det, hvis han ville prate kunne bandet. Begavet med på legetimer, både planlagte og akutte, og samtaler hos NAV. Det var bra for ham. Etterhvert fikk han dagbehanding flere dager i uken på DPS (distriktspsykiatrisk senter), det hjalp ham veldig. Han er frisk i dag! :-D

 

Nå høres det ut som om mannen din ønsker å jobbe, kanskje det er"terapi" for ham? Men pass på at han ikke strekker seg for langt, det går jo an å jobbe redusert også (delvis sykemeldt). Og kanskje mannen din burde gå til psykolog? DPS er kanskje litt drastisk, siden han klarer å jobbe. Men uansett er det greit å ha noen å prate med. Fastlegen må sende henvisning, lurt å få det gjort raskt, det er LANG ventetid!

 

I mellomtiden, god bedring til mannen din! Og så anbefaler jeg deg om å finne noen å prate med, et familiemedlem eller en god venn, det er ikke lett å være pårørende, heller! (Husk å spørre mannen om deg er greit...)

 

Klem til deg!

 

 

Anonymous poster hash: 58135...1cf

[studVest]

Mange klemmer til deg! Tror mannen min sliter med noe av det samme Har ingen råd, dessverre, håper du får mange gode råd fra andre kloke hoder her inne

[Anonym bruker]

Mannen du beskriver er som å lese en beskrivelse av meg selv. Det er ingenting min mann får gjort for meg heller, annet enn å være der og akseptere at jeg har dårlige dager eller perioder som ikke har med noen andre enn meg selv å gjøre. Ta større ansvar hjemme disse periodene. Vær positiv til behandling, men ikke press. La han snakke hvis han vil, men ikke press. La han vite at dere ikke kan klare dere uten han hvis han er suicidal. Ikke påvirk han til å sykemelde seg eller jobbe mindre- det er bare en grunn til å gi opp, så lenge han har jobben så har han noe som gjør at han ikke kan begrave seg i sin egen elendighet, det er bra for psyken. Hvis han er ansvarsfull til vanlig, så er det kanskje ansvaret som holder han oppegående også (jobb, familie, venner, hjem).

 

Anonymous poster hash: 367ae...e3c

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, alle sammen!

 

Håper så inderlig at han blir helt frisk snart. Han har jo slitt med dette i mange år uten å ta skikkelig tak i det. Han ønsker ikke at noen skal vite om dette, så jeg kan heller ikke snakke med noen  om det - så da var det godt å få luftet det til dere. Skal ta med meg fler av rådene deres med meg videre og vise han at jeg alltid er her om det skulle være noe.

Anonymous poster hash: 6ff60...521

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg vet hvem mannen din er..Eller, jeg er nesten sikker på det, utfra det du skriver her inne..
det er mye annet han heller ikke forteller deg, synes ikke synd i han.

Anonymous poster hash: 765d8...2aa

[Anonym bruker]

Det er velidg viktig at du tar vare på deg selv oppe i dette.... jeg har hatt en deprimert mann i flere år, og det tar veldig på over lang tid. Kanskje du skal vurdere å prate med noen om hvordan du skal håndtere det? Psykolog eller liknende? Du kan ikke være for snill, så du selv blir utslitt til slutt (typisk ta alt ansvar for hus og hjem og barn). Det er vel så viktig at du har det bra, som det er viktig å være for han...

Anonymous poster hash: 53b45...e54

[Anonym bruker]

 

Jeg tror jeg vet hvem mannen din er..Eller, jeg er nesten sikker på det, utfra det du skriver her inne..

det er mye annet han heller ikke forteller deg, synes ikke synd i han.

 

Anonymous poster hash: 765d8...2aa

 

 

Ok, skriv første bokstaven i fornavn og etternavn hans?  Tror ikke noe på deg, må jeg innrømme. Jeg har heller aldri skrevet om mannen min her inne før, så det hadde vært veldig rart om du kjente han igjen ut i fra dette innlegget. Så må du gjerne opplyse meg om hva han ikke forteller meg.

 

Anonymous poster hash: 6ff60...521

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg vet hvem mannen din er..Eller, jeg er nesten sikker på det, utfra det du skriver her inne..det er mye annet han heller ikke forteller deg, synes ikke synd i han. Anonymous poster hash: 765d8...2aa

Ehhh, det finner jeg svært vanskelig å tro, utfra de få, generelle opplysningene hi gir.

 

Anonymous poster hash: eac06...d8b

[Jenny251210]

 

Jeg tror jeg vet hvem mannen din er..Eller, jeg er nesten sikker på det, utfra det du skriver her inne..

det er mye annet han heller ikke forteller deg, synes ikke synd i han.

 

Anonymous poster hash: 765d8...2aa

 

Hva er dette for en ting å si? Skjønner ikke hvordan du kan komme frem til dette av et så anonymt hovedinnlegg.

 

Endret 14. august 2013 av Jenny251210

[Anonym bruker]

Dette er ikke enkelt. Mannen min har også slitt med depresjon i 15 år, og mye av det bunner ut i vanskelige hendelser som barn. For et års tid siden fikk jeg han endelig til legen. Han ba da om å få prate med noen, men legen anbefalte heller piller. Det som skjedde var at disse pillene flatet ut følelseslivet hans totalt. Han kjente ikke depresjonen lenger, men han følte heller ingen glede. Dette førte videre til at han mistet alle følelsene for meg og barna, og ved juletider forlot han oss. Han ble helt likegyldig til absolutt alt og ville bare vekk. Nå har han sluttet med tablettene og jeg kan heldigvis se at han har fått tilbake noen gode følelser for barna i det minste.

Anonymous poster hash: 0298d...e37

[Anonym bruker]

 

Jeg tror jeg vet hvem mannen din er..Eller, jeg er nesten sikker på det, utfra det du skriver her inne..

det er mye annet han heller ikke forteller deg, synes ikke synd i han.

Anonymous poster hash: 765d8...2aa

 

 

Hva er dette for en ting å si? Skjønner ikke hvordan du kan komme frem til dette av et så anonymt hovedinnlegg.

 

Helt klart bare en dibber, som kjeder seg!

 

Anonymous poster hash: 367ae...e3c