Jeg kommer meg ikke videre

[Anonym bruker]

Joda, vi har vel ikke fasiten enda, men vi har i alle fall hatt lange og gode samtaler om hva som gikk galt og hvilke ønsker vi har for livet framover. Det ser ut til at vi begge er innstilt på å se om vi kan reparere dette, men vi tar det foreløpig veldig rolig! Jeg er forsiktig optimist

 

 

Anonymous poster hash: bf116...4d6

[Anonym bruker]

Åååå - så bra! Så lurt at du turte å si i fra/snakke med han! Håper det går seg til for dere! :-)

 

Anonymous poster hash: ce4ce...f64

[Anonym bruker]

Hei HI,

 

noe liknende har skjedd meg, men ikke like ille som hos deg da. Han er her fortsatt, har "bare" hatt tankene sine et annet sted de siste 3 åra eller noe, men sier nå at han er ferdig med det...

Men hvordan svelger du stoltheten? Jeg vet jo at vi ikke skal gå fra hverandre nå og han vil prøve videre, men hvordan klare å slutte å være så sint? Hvordan klarer du det? Kan man plutselig velge å ikke være sint lenger?

Anonymous poster hash: 1ac58...d7a

[Gjest Antarctica]

Tilgivelse er en aktiv prosess fra begge parter. Ingen kan "slå en strek" over det hele og svelge sinnet sitt bare for å tekkes den andre. Tilgivelsen må jo springe ut fra den ANDRES ønske om tilgivelse, men kan ikke fryse fast i "det var du som dro, så du må krype på kne til vi blir pensjonister". Det funker nemlig ikke.

 

Forsoningen er arbeid, og tar tid. Og koster innrømmelser fra to personer.

[Anonym bruker]

Tilgivelse er en aktiv prosess fra begge parter. Ingen kan "slå en strek" over det hele og svelge sinnet sitt bare for å tekkes den andre. Tilgivelsen må jo springe ut fra den ANDRES ønske om tilgivelse, men kan ikke fryse fast i "det var du som dro, så du må krype på kne til vi blir pensjonister". Det funker nemlig ikke.

 

Forsoningen er arbeid, og tar tid. Og koster innrømmelser fra to personer.

Takk for det, godt skrevet Jeg tenker at om jeg er sint og sur hele tiden for det som har skjedd så er det jo ikke lett for han å vise at han er glad i meg hele tiden. Men jeg vil jo ha den største kjærlighetserklæringen som fins og at alt skal bli "perfekt".

Nøkkelordet er nok som du sier at det tar tid, det er ikke lett å bare plutselig glemme alt... Men jeg synes det er vanskelig å slippe meg løs og vise min kjærlighet. Det er vel stoltheten som er for høy. Og unnskyldningen ikke stor nok. Så da tar det kanskje litt lenger tid...? 

 

Anonymous poster hash: 1ac58...d7a