Åpne eller anonym om prosessen dere er i?

[Mottivert]

Tenkte det var gøy å høre hva dere gjør

 

Er dere åpne, eller holder dere dette for dere selv? Hvem snakker dere med om dette? De rundt dere som vet, hva vet de? Forteller dere alt, eller bare litt?

[Fighter`n]

De første 10 årene var jeg taus om barnløsheten og prøvingen. Ikke min egen mor visste noe engang. Men for et halvt år siden, tenkte jeg..."kjit la gå....kanskje de forstår humørsvingningene mine bedre om de vet".

 

Nå vet maaaaange venner + størsteparten av familien det . Og angrer på at jeg ikke var åpen om det fra starten av. Jeg har fått sååååå masse forståelse og hjelp - både økonomisk og følelsesmessig .Venner skjønner hvis jeg plutselig er deppa og ikke orker å gå ut i solen.

Også slipper mannen å få høre all klagingen/grublingen 24/7...noen andre kan steppe inn som lytter for alle mine tanker

[Optatium]

Vi har vært åpne fra dag en til venner og familie. Noen av mine kolleger vet om det også. Det er veldig godt å ha folk rundt meg som forstår, som ikke presser, og som slutter å mase om når vi skal få et barn (fordi de nå faktisk vet hvorfor).

Har aldri angret på at vi valgte å være åpne

[SnartMamma83 <3]

Min sjef, nærmeste familie og noen få utvalgte venner vet om det, bl.a ei venninde som har vært gjennom flere forsøk selv. Da har vi en kanal hvor vi kan lufte tanker, og får lov til å ikke ha det bra. Det er også veldig greit om de som må vite om det på jobb er informert, så man kan ta "fri" innimellom for nødvendige legebesøk og undersøkelser uten masse spørsmål Og når ikke alle vet det, får vi også fri fra spørsmål og mas fra alle rundt oss innimellom...

[klishe89]

Vi er ganske åpne om det. Foreldre, søsken, vennene mine og noen av mine kollegaer vet. Mannens venner og kollegaer maser ikke om barn så har derfor ikke sett på det som nødvendig å fortelle. Er veldig greit å slippe så mange spm og ikke minst mas, men så er det noen som alltid må mase og ikke forstår da.. Angrer ikke på at vi har valgt å fortelle det

[mammadrøm]

Familie og nærmeste venner vet om det. For min del har det vært godt å være åpen. Slipper spørsmål om barn og opplever oppmuntring og engasjement fra de rundt oss. Har også fortalt det til noen få utvalgte kolleger hvorav ett par av de har vært gjennom det samme selv. Har også en venninne som er i gang med ivf, og vi har veldig fine samtaler.

[Mottivert]

Vi er veldig anonyme om dette. Det er bare mine foreldre, en vennine av meg og en kamerat av min kjære som vet alt om det vi er gjennom. De vet at vi trenger ivf, og de har tidligere vist når vi har hatt forsøk og fått oppdatering under veis. Skal i gang med nytt forsøk i november, da tror jeg ikke jeg kommer til å fortelle det til foreldrene mine. De klarer ikke å sette seg inn i det vi er gjennom. Og for meg har det vært vanskeligere å forklare alt. Må få si at jeg har et svært nært forhold til både mamma og pappa, men akkurat dette har vært vanskelig. Lykkes vi denne gangen har jeg lyst til å fortelle dem at de skal bli besteforeldre etter at jeg har vært gravid i noen uker. 

 

Samboern kommer til å holde sjefen sin informert, siden vi må reise et godt stykke for hvert sykehusbesøk. Jeg er for tiden student, så har få jeg trenger å forholde meg til sån sett. Ellers så vet familier og venner at vi sliter, og at jeg har PCOS. så vi slipper stort sett unna mas om barn.

[Februarmamma 2011 og 14?]

Litt begge deler. Første forsøk for 3 år siden visste våre foreldre fordi vi hadde vært gift i 1,5 år og det var greit å få slutt på hinter som "er det ikke snart på tide å tenke på..." Samt sjefen min fordi jeg så for meg at jeg måtte ha mye fri (i ettertid så hadde det ikke vært behov for det, men det var heller ingen bakdel). Søskenforsøk har vi ikke nevnt for noen av de, men foreldrene lurer sikkert nå. Derimot har jeg vært åpen om det med en håndfull venninner (en av gangen og i fortrolighet fordi det kom opp og de også har jobbet med saken).

[Opp]

Vi valgte å si det til foreldrene til mannen min fordi de lurte så fært, når det hadde gått 2 år og ingen graviditet i sikte, begge foreldrene mine døde før vi skjønte at vi ikke fikk det til hadde nok sagt det til dem, var veldig nær mamma, hun var en så god støtte for meg og jeg savner henne mye. Ellers har jeg kun fortalt det til søstrene mine etter at det ble oppdaget MA i 3dje måned etter IVF. Uansett, ingen av dem vi har fortalt det til skjønner hvor tøft dette er og hvor mye lei meg jeg er for dette. Prater jeg litt om det, begynner de plutselig å prate om andre ting, det er sårt. Svigers er vi hos nesten hver uke, men de spør ingenting, ikke en gang hvordan jeg har det, men har de fortalt det til resten av slekta? jada, og det syntes vi er kjipt. Så bestemt meg for at jeg ikke gidder å fortelle det til noen fler. hvis det drøyer nå et år eller to til, så kanskje jeg sier det til vennene mine.Sjefen min er en egoistisk dust og jeg har ingen nære kollegaer heller, så har ihvrf ikke sagt noe på jobben.Har lyst på ny jobb også. Er på forumet her og får litt backup og trøst . Dere et de eneste som skjønner hvordan det er, alle opp og nedturer, og gir positiv støtte og hjelper til m å holde motet oppe for meg!

[Mottivert]

Hei Opp, så trist å høre om foreldrene dine Skjønner at du savner mammaen din <3 Mamma vet alltid best. Trøsteklem til deg Har det egentlig litt likt med deg, med tanke på at de som vet ikke forstår. For min del er det venninnen min som vet om det, som er min beste støtte, uten om min kjære da. Hun har selv en tøff bakgrunn med tanke på barn, litt annen historie, men hun klarer å sette seg inn i min situasjon. Foreldrene mine, som jeg har et nært forhold til klarer ikke forstå, og det er tungt pga de er jo foreldrene mine, og de skal trøste å hjelp. Så nå har jeg valgt å ikke involvere dem i neste forsøk som blir i november. Kjempe unødvendig av svigerforeldrene dine å fortelle om den situasjonen dere er i til andre. Uansett om man velger å være åpen eller ikke om dette, så er det en sak for oss det gjelder å si det, og velge hvem man vil si det til. Det er en vanskelig og sårbar sak dette, og de rundt oss er ikke alltid like varsomme som vi trenger at dem er.

 

Godt at vi har dette forumet da Masse lykke til videre i prosessen, så får vi håpe det blir en liten spire snart

[Anonym bruker]

Vi har ikke sagt det til noen for å forhindre evt skuffelse hos særkullsbarn om det ikke klaffer

 

 

Anonymous poster hash: a5296...aee

[SnartMamma83 <3]

Du er heldigvis ikke alene Opp, vi er mange som er i samme situasjon som kan backe hverandre opp her på nett Det blir ikke helt det samme som ute i den "virkelige" verden, men vi er alle virkelige mennesker, som sliter med en ting som er helt altoppslukende. Det er vanskelig å konsentrere seg om jobb og andre ting i livet mens man holder på med forsøk, og jeg håper at du i det minste har en mann som støtter deg og backer deg opp. Vi er ihvertfall her for hverandre.

Varm klem

[Opp]

Tusen takk for støttende tilbakemeldinger jeg blir helt rørt, dere er gode å ha. ja det er helt altoppslukende dette her dessverre. og vi går igjennom det samme her, jeg er jo blitt ganske skjør og jeg kan lure på om det er normalt at det tar så mye plass og at det er så sårt og vondt. og det skjønner jeg er helt normalt og vanlig. Mottivert: forstår godt det må være veldig leit når foreldrene dine ikke helt forstår når du er dem så nærme, for man tenker jo at de skal jo ihvrf gjøre det, og de er en så uvurderlig støtte m sin livserfaring og kjærlighet. Det blir noen vanskelige følelser ekstra, kanskje de tenker at de ikke vil legge seg for mye oppi?jeg tenker av og til det. viktigste er at man må få velge hvem man vil si det til. det er veldig privat for meg, og vil ikke at alle og enhver skal vite det. Mannen min er veldig god og vi kan prate sammen mye iallefall. Begynt m spray nå og jeg har for første gang siden april følt meg litt roligere og en glede/forventning inni meg. Det er godt. Endelig er vi igang igjen, nå må det bli 2014 babyer på alle oss her! <3