MOTBYDELIG å amme!

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Her var det mange på sin høye hest.

 

Hi, slutt å amme. Det høres ut som om dette er kombinasjon av lite søvn, utmattelse og din fortid hvor du ble seksuelt misbrukt. Svært mange sliter med dette. Og tankene du har er faktisk ikke så uvanlig, mem ytterst få tør å si det høyt. Men du har erkjent følelsene dine og da gjenstår det bare at du får hjelp til å bearbeide det.

 

En klem til deg, og du, det kommer til å bli bedre!

[Zalosalutt]

Ta kontakt med helsestasjonen imorgen, og fortell hvordan du har det! Ingen er tjent med å gå rundt med så vonde følelser, minst av alt barna dine. Det er ingen skam å oppsøke hjelp, det er det de er der for

[Anonym bruker]

Tvillinger er overveldende, lite søvn. Stadig dårlig samvittighet overfor den som ligger og gråter mens du holder på med den andre, her gikk det i ett hele døgnet.

Kom deg til legen og få hjelp før du får det enda verre.

 

Anonymous poster hash: 40519...fc3

[Anonym bruker]

Du har tvillinger og det er ingen selvfølge at du må amme dem. Bare kutt det ut! Det er nok jobb med tvillinger om du ikke skal slite deg ut med all den ammingen i tillegg.

 

Klem fra en annen tvillingmamma.

 

Anonymous poster hash: 60fbc...b80

[Anonym bruker]

Jeg gav opp amminga etter 4 uker, fordi det var et hat hver gang han skulle ha mat. Hadde problem med lite melk og sår, så det gjorde opplevelsen dårlig. Men et like stort problem for meg var at jeg føltemeg ekkel når jeg amma og det føltes egentlig som et overgrep når han ble lagt til pupp.

 

"Reddningen" for meg ble helsesøster og mamma, sommså at jeg ikke hadde det bra, og at jeg begynte å gå inn i en fødseldepresjon. Helsesøster fikk meg til å forstå at det ikke var verdt å amme når jeg hadde det slik.

 

Før dette kunne jeg aldri skjønne hvordan noen kunne føle hat for eget barn, men etter dette så har jeg mer forståelse for det. Jeg har alltidd elsket barn, men jeg hadde ingen følelser for mitt eget, jeg følte bare en likgyldighet. Mitt barn var utrulig snill og tålmodig, hvordan følelsene mine hadde vært dersom han skrek og sov lite, tør jeg ikke tenke på.

 

Mitt poeng er slutt i tide. Amming er fantastisk for de som får det til, men det er ikke verdt det for hver en pris!

Jeg mistet de første ukene med gutten min pga ammimgen, og jeg vil alltid angre på at jeg ikke sluttet før. Venter nå nummer to, og er usikker på om jeg i hele tatt klarer å amme rent psykisk.. Men denne gangen skal jeg iallefall stoppe i tide, om jeg ammer og det blir problem.

 

Slutt å amme om du føler det hjelper! Lykke til videre. Håper du kommer deg raskt ovenpå og får igjen nyte tiden med dine barn

 

Basert på all kjeften som har kommet, så blir der anonymt denne gangen...

 

Anonymous poster hash: 7832b...f80

[Gjest Aprikos Syltetøy]

På mange måter forstår jeg hvordan du har det HI. Vi har langt ifra samme bakrunn, men jeg hadde også ett veldig anstrengt forhold til amming. Jeg hadde ikke melk Og dette stresset jeg frem og tilbake med hele dagen, hver dag. Jeg satt etterhvert bare og gråt og gråt og gruet meg til neste amming. Jeg presset meg selv, jeg prøvde å ta det rolig, jeg fikk nesespray, jeg fikk akupungtur og jeg prøvde å tenke posetivt. Men dette hjalp ikke, og det tæret så på selvtillitten min, at jeg sa til samboer at det beste ville ha vært å sendt sønnen vår tilbake til sykehuset, for de var så flinke med han der.

 

For meg så gav det utslag i at jeg var lei meg og gråt. Du blir sint. Jeg tror dette er en helt normal reaksjon med tanke på bakrunnen din. Og jeg tror du gjør godt ut av å snakke med HS om dette, så får du og jentene dine den hjelpen du trenger.

Og selvom barnet helt klart har det best ved at du ammer, så er faktisk NAN et alternativ om dette blir for vansklig for deg. Man skal ikke glemme at barnas behov ikke bare er mat, men også kjærlighet og nærhet. Og om mor ikke klarer å gi dette fordi hun prøver å dekke behovet for mat, finnes det alternativer.

 

Sier som henne over meg; amming er fantastisk for de som får det til, men det er ikke verdt det for enhver pris. Og mme barn vokser opp til å bli flotte, friske og raske unger de også

 

Lykke til HI. Og krasse svar her inne må du bare heve deg over Luk ut det som er til hjelp, alt det andre er det bare å overse

[Hjertefru]

Hun har tydeligvis tvillinger, og det er det få av dere som vet hvordan er. Å ha en baby er ikke akkurat travelt i forhold. Anonymous poster hash: 68b16...9b4

Signerer. Har en baby nå på samme alder som hi's tvillinger. Bokstavelig talt bare barnemat i forhold til å få tvillinger som jeg fikk for ti år sida. Jeg synes det var tøft, selv om jeg har mye ressurser....skjønner godt at folk kan få problemer i en slik ekstrem situasjon. Det har en overgang hi!

[Hjertefru]

Høres også ut som du dobbeltammer, det fikset ikke jeg så jeg ammet på skift når de var så små. Fungerte mye bedre selv om det tok lengre tid. Og så er det viktig å få dekt dine egne behov for mat , søvn osv... Lettere sagt enn gjort men viktig likevel. Klem fra ei som skjønner delvis åssen du har det.

[Anonym bruker]

HI: jeg vil bare si at jeg også hadde det slik selv med akkurat de samme følelsene du beskriver. Jeg har ikke vært utsatt for seksuelt misbruk, men en utrolig tøff start med meg og baby. Jeg tror ikke du er et troll. Jeg veit man kan føle det slik. Jeg begynte å delamme da mini var 2 uker og det hjalp veldig. I tillegg fikk jeg noen psykologtimer i regi av helsestasjonen, det hjalp. Vil bare si lykke til. Ikke alle føler den deilige morsfølelsen med amming og nattevåk med en gang, eller på flere måneder for den slags skyld, så de som sier du er gal som tenker slik veit ikke hva de snakker om.

 

Anonymous poster hash: 39146...627

[Gjest yrild]

Ta vare på deg selv. Jeg ville skaffet meg hjelp, kanskje først og fremst praktisk hjelp slik at du får sovet litt, spist sunt og godt, tatt vitaminer, fått vært ute litt, dusjet og drukket masse vann.

 

Å amme tvillinger er helt sikkert ingen spøk og kan helt sikkert tære både på psyken og fysikken. Hvis du i tillegg har traumer i forhold til sexualitet og kropp er det ikke rart at det tørner litt.

 

Å delamme er ingen synd, hvis det kunne avlastet deg :-)

[Anonym bruker]

Jeg følte noe av det samme, uten hverken tvillinger eller historie med seksuelt misbruk. De som dømmer vet ikke hva de snakker om, man styrer ikke hva man føler.

 

Jeg vil absolutt anbefale deg å slutte å amme. Jeg hadde ikke samvittighet til det, for jeg ville i allefall gjøre den ene tingen riktig for barnet mitt, også leste jeg for mye ammepropaganda her inne. Sluttet å amme da han var fylt 1 år, og først DA klarte jeg å knytte meg ordentlig til ham...

Anonymous poster hash: 28832...f27

[Anonym bruker]

Det er ikke det at hun vil gi opp amming jeg reagerer på, men språkbruken, høres ut som hun ikke vil ha barna sine

 

Anonymous poster hash: 3ca6f...94f

[Anonym bruker]

Men de ordene HI bruker i innlegget kommer av frustrasjonen hun føler og er ikke innerst inne reele. Men oppi alt kaoset av følelser når ammingen føles som et reint helvete så finner man på å skrive/ si slikt. Husker jeg og sa og tenkte slike tanker, men det bedret seg. Er forferdelig vondt å ha det slik, for veit at det ikke er sånn det egentlig skal være..

 

Anonymous poster hash: 39146...627

[Anonym bruker]

Ja, hun kunne sikkert ordlagt seg annerledes, men hvilken rolle spiller det? Følelsene er de samme om man pakker dem inn i fine ord. Barna tar ikke skade av hvilke ord hun bruker på et anonymt forum, så hvorfor ikke bare få det ut her?

Anonymous poster hash: 28832...f27

[Hjertefru]

Enig. De som uttaler seg her om at " det er ingen menneskerett å få barn " osv kan umulig ha mye peiling på hvordan en alvorlig slitenhet/ depresjon føles. Det er ikke vakkert, men en del av livet og virkeligheten like fullt.

[Anonym bruker]

Det er ganske velkjent at seksuelle overgrep kan trigge vonde følelser ifbm fødsel og amming. Det er jo en slags invadering av ens egen kropp som en selv ikke har helt kontroll over.

Det kan godt hende det er dette du opplever, selv om du selv muligens mener du har bearbeidet det hele, kan kroppen reagere likevel.

 

En annen ting er det at du gjerne er sliten, siden du har en fra før, og nå tvillinger på toppen av det hele? Du mangler kanskje søvn, stresser, får sjelden hvile? Da er det fort gjort å få litt "rare" følelser.

Og du kan jo ha fått en fødselsdepresjon som nå gir seg utslag i disse følelsene under ammingen.

 

Uansett hva som er årsaken, så trenger du hjelp. Det er det ingen skam å be om, og det bør du, både for din egen skyld, men også for barna dine. For sitter disse følelsene dypt, og forårsakes av depresjon eller reaksjoner etter overgrep, så er det ikke sikkert det hjelper så mye å gi mme, for slike følelser må bearbeides skikkelig.

 

Ta kontakt med fastlegen og/eller helsesøster du, de skal kunne hjelpe deg videre med dette.

Så godt å se at der er noen her inne som svarer hi (som sikkert kunne trenge litt hjelp) respektfullt. Kansje det er håp for noen her inne ennå

 

Anonymous poster hash: 581f5...a19

[Anonym bruker]

Slutt å amme!!!! De tankene du tenker har nok ikke noe med barna å gjøre men at du er sliten. Jeg amma tvillinger i tre måneder og HATET det. Det var det eneste jeg gjorde omtrent, og jeg satt å gren meg igjennom hver økt, og kjente jeg ble helt kvalm hver gang det nærma seg amming. De sugde livet ut av meg rett og slett. Bare slutt!! Med en gang. Den beste avgjørelsen jeg har tatt i mitt liv var å slutte å amme, og jeg skulle gjort det lenge før! Men man har jo hue fullt av hvor bra det er og at ungene kommer til å få astma, allergi og tilknytningsproblemer hvis du ikke ammer. Bare tull! Som tvillingmor er amming helt, HELT legitimt å gi opp! For det kan være et mareritt! Og rent bortsett fra det, så samkjør dem, pronto, da kjøper du deg ufattelig mye mer levlige dager!

 

Anonymous poster hash: 44122...a47

[Anonym bruker]

Vil også tilføye (anonym over) at med tvillinger tror jeg det kan være ganske vanlig at det tar litt tid før "morsfølelsen" slår inn. Den alle prater om at strømmer på så fort en får se ungene sine. Vel, med tvillinger har du gjerne vært høygravid i tremåneder og er helt skutt når de kommer, og det er så kaos i begynnelsen at det kun handler om det praktiske. Høres kanskje fælt ut, men morsfølelsen min kom ikke før ungene var seks uker. Før det gjaldt det bare å overleve dagen! Og det høres kanskje grusomt ut, men tror det er ganske så reelt og da er det lett å tenke de tankene du tenker nå. Så gjør livet litt lettere for deg selv; slutt å amme, og samkjør dem. Og så faller ting på plass!! Hvis "vonde" følelser overfor ungene er dominerende hele tiden, eller ikke gir seg så oppsøk hjelp!

 

Anonymous poster hash: 44122...a47

[studVest]

Hadde det også sånn med eldste de to første månedene - det stakk i magen da hun begynte å gi tegn til at hun var sulten. Heldigvis gikk det over! Veeeldig glad for at ammingen denne gangen har gått knirkefritt, hadde ikke orket en gjentakelse av forrige barseltid med flere små i hus...

[Anonym bruker]

Hei alle sammen. HI her. Tusen takk for gode svar og råd , jeg setter utrolig stor pris på det!

og til dere som bare har slengt slemme kommentarer etter meg; jeg er helt enig med dere! Jeg er fæl, fortjener ikke å ha barn, det er synd i barna mine og jeg er den siste i verden det er synd på. Ok?

 

Grunnen til at det ble mange stygge gloser i går, var rett og slett den at jeg fikk nok. Jeg har kjent et trykk bygge seg opp av stress og press siden jentene kom til verden, og i går fløy lokket av i form av en utblåsning på et anonymt forum, i håp om å få et par råd, vel viten om at jeg ville bli hengt ut.

Men barna mine har det bra, jeg tar vare på dem og det ensete de merker noe til, er at mor gråter mye og er veldig trist og sliten. Jeg elsker alle 3 barna mine, men det er vanskelig å sortere følelsene mine for øyeblikket. Jeg er en veldig verbal person når jeg blir lei meg, sint eller oppgitt og jeg er klar over at det ikke er fint å prate slik om egne barn, men det er vel nettopp det at jeg klarer å få det ut verbalt og selv ser alvorlighetsgraden av følelsene mine, som gjør at jeg fortsetter å gjøre som jeg skal, og ikke er slem mot barna. Det er jo bare en måte å få ut frustrasjon på...har dere aldri sagt noe dumt som dere ikke mener i affeksjon?

 

Jeg skulle ønske jeg var et troll, men dette er ramme alvor for meg. Hverdagen min har gått fra fantastisk til grå og en følelse av at mitt, samboeren og den lille sønnen min sitt liv er ødelagt og invadert av to mini-terrorister... Jeg ser ingen ende på marerittet, men har nå et lite håp om at knuten kan løsne etterhvert takket være dere skjønne damer som kom med fine ord. HI

 

Anonymous poster hash: b92e6...360

[Anonym bruker]

Hei!

 

Har lest alt her, og føler for å komme med et innlegg angående temaet.

 

Nå er jeg 3 måneder på vei, og det eneste som stod i hue på meg di første to månedene var tanken på å måtte amme ungen når den kommer ut.

 

Jeg var i et voldelig og forferdelig forhold i mange år der jeg også ble seksuelt misbrukt. Det slo meg plutselig at det er akkurat disse følelsene som blusser opp når jeg tenker på at jeg må amme, og at det føles så grusomt.

 

Da jeg ble seksuelt misbrukt ble jeg overtalt til å gjennomføre ting jeg ikke ville med kroppen min. Det var store diskusjoner mellom oss om dette. Det ble til at jeg følte at dette var noe jeg måtte gjennomføre, for å tilfredsstille han. Og han sa at dette var noe jeg måtte lære meg til å gjøre, for så å bli vant med det. For dette var noe som alle gjorde i et forhold, og at det var dette som var forventet. Jeg innstilte meg på å gjennomføre, selv om jeg ikke ville. Jeg gruet meg så fælt at jeg ble fysisk dårlig, kvalm, svettet, kjente jeg ble hvit i ansiktet og var veldig redd, hver eneste gang. Når det skulle skje ble jeg avkledd og måtte legge meg til rette. Han satte i gang, og det var verre en fryktet. Det gjorde vondt, og han var ikke hensynsfull. Jeg gråt alltid, og sa jeg ikke ville, og at det gjorde vondt. Men han var snart ferdig han... Deretter sluknet han. Og jeg ble liggende å føle meg helt forjævli. Overhode ingen kontroll over min egen kropp. Det ble aldri bedre, jeg vendte meg aldri til det, og jeg hadde det alltid grusomt. Følte meg tom, sår og brukt både mentalt og fysisk.

 

Det høres forferdelig ut å skulle sammenlikne seksuelt misbruk med noe så uskyldig som amming. Men det føles dessverre ut som på den samme måten, da det er en annen som tar kontrollen over min kropp, og at det er opp til den personen når jeg skal kle av meg, for så å måtte tilfredsstille. Og om jeg skulle protestere underveis for at det gjør vondt, eller at jeg ikke vil mer, så vil ikke det spille noen rolle.

 

Det var en stor byrde som lettet fra mine skuldre da jeg tenkte at: Jeg trenger faktisk ikke å tvinge meg selv til å gjøre noe som plager meg så fælt. Jeg trenger ikke å amme!"

Jeg er redd for om dersom jeg prøver å amme, så vil jeg gå på en skikkelig smell. Det at jeg har vært igjennom det jeg har, skal virkelig ikke gå utover ungen min. Og jeg vil ikke tenke på fortiden min hver gang ungen min er sulten. Det viktigste er at jeg er glad i babyen min, og at jeg gir babyen min mat på en måte som er tilfredsstillende for oss begge. Jeg har blitt svært fortrolig med tanken på å flaskemate, og har kjøpt en bok om flaskemating for å begynne å forberede meg (selv om det er lenge til enda). Nå ser jeg bare fordeler og gleder ved å gjøre det på denne måten.

 

Jeg føler mange dessverre ikke har forståelse for å velge flaskemating, og ser ned på det. Men det er faktisk ingen som har noe med å legge seg oppi om ungen får maten fra puppen eller flaska. Og man skal ikke trenge å forklare seg eller forsvare seg for noen om hvorfor man ikke ammer. Jeg har i alle fall ikke lyst til å brette ut om fortida mi for valget jeg har tatt. Det er en privatsak. Så hvis noen blander seg, så er det ikke sikkert dem får noe hyggelig svar tilbake :-p Vi mødre skal ha det bra vi også, uansett pupp eller flaske!

 

Det var i alle fall litt av min historie som jeg ville dele med deg som startet tråden, og dere som deltok, og dere som leser. Man er som regel aldri alene, selv om det føles sånn.

Anonymous poster hash: 79d40...938

[Anonym bruker]

 

Tror jeg kutter ut hele j**** amminga nå etter 3,5 uke...

Føler meg skitten, stygg og nasty hver gang jeg drar fram begge puppene og får raserianfall på drittungene hver gang det er ammetid...vet ikke hvorfor det utløser så voldsomme og kjipe reaksjoner, men det ødelegger hele tilknytningen min til barna... Synes de er masete og ekle...hater de små knirkelydene de lager når jeg ammer dem og hater at de maser om den j**** puppen hele f**** døgnet.... 

Har klikka helt oppi hodet mitt...best å bare begynne med mme med en gang eller?

 

Anonymous poster hash: b92e6...360

 

Kan du ha fått en liten fødselsdepresjon? Syns du bør snakke med noen og få hjelp. Sånn kan du jo ikke ha det! Håper du finner ut av det, amming eller ei!

 

Anonymous poster hash: 79eed...7ea

[Ladybird2014]

 

 

 

 

 

 

 

 

Vil nok heller anbefale en innleggelse på psyk, da det er tydelig at du trenger litt hjelp.Anonymous poster hash: 3334d...599

Innleggelse er nok å ta litt hardt i, men skjønner jo at det jeg føler er drastisk og unormalt..Sitter å griner og river meg i håret hver dag og forstår ikke hva som har skjedd oppi hodet mitt... Storebroren fullammet jeg til han var rundt 1 år, og da storkoste vi oss begge to...denne gangen har det bare skjært seg helt... synes selvfølgelig synd på de små jentene mine og skulle ønske jeg følte mer glede over dem... HI Anonymous poster hash: b92e6...360

Det kan høres ut som det er fortrengte følelser som kommer frem. Er du blitt misbrukt seksuelt som barn eller som voksen? Ville uansett søkt hjelp og sluttet å amme! Barnet trenger en rolig mamma

 

Anonymous poster hash: 0038a...a41

Det har jeg faktisk blitt. Skjønner ikke hva det har med ammingen av døtrene mine å gjøre....? HI

 

Anonymous poster hash: b92e6...360

Ehhhm, ta deg en tur til legen og få henvisning til psyk du, for hvis du ikke ser sammenhengen mellom det å bli seksuelt misbrukt og det å ha problemer med amming, så trenger du litt innsikt.......

 

Men du må først og fremst sørge for at babyene liker mme, mulig du må prøve deg frem med forskjellige merker og typer. Barna kan jo ikke gå sultne...

 

Anonymous poster hash: 94871...1d9

Ok...synes du og dine krasse medsøstre er direkte ondskapsfulle... De går ikke sultne, så det er ikke noe problem HI

 

Anonymous poster hash: b92e6...360

Du var jo vitterlig meget krass du også hi. Men søk hjelp hos fastlege eller på helsestasjonen. Kanskje du kan pumpe og gi flaske nå i en overgang. Ønsker deg alt godt!♥