Hvordan komme ut av livredd-modus?

[Anonym bruker]

Jeg er 29 og samboer, og vi har vært enige om at vi vil ha barn. Dette var ikke planlagt, men jeg har kjent meg klar for at jeg ønsket å prøve om ikke så altfor lenge. Så skjer det og det er utrolig skummelt. Vi har økonomien, men vi er ikke etablert med tanke på bolig og bosted. Jeg mangler nettverk her jeg bor, og spesielt nettverk med folk som har barn. I tillegg savner jeg et tidligere bosted, men der ønsker ikke han å bo. Det er her det er bra jobbmessig for oss.

 

Tenker jo på alt som kan gå skeis. Hvordan skal dette gå? Vi trenger jo baby-familier rundt oss? Er vi klare? Barn er jo for alltid. Det er jo helt galskap å få barn. Ingen av oss er vant til å omgås barn. Hva om vi krangler mye? Hva om vi ikke klarer å samarbeide i oppdragelsen? Familiene våre bor i andre byer.

 

Blir helt dårlig... Hvordan takler dere alle slike tanker?

Anonymous poster hash: 5b39a...ba2

[Heklemamma]

Barselgrupper er Alfa & Omega for å bygge nettverk. Da møter du andre med barn født sånn ca samtidig som deres barn. Helsestasjonen er behjelpelige med ting som det. Her jeg bor, så vet jeg iallfall at helsestasjonen både har fødselsforberedende og barselsgrupper for familier med termin sånn ca samtidig.

 

Dette går kjempebra det er jeg helst sikker på.

 

Jeg hadde heller ikke nettverk når jeg fikk nummer 1, ikke økonomi heller egentlig. Men det gikk. Nå har vi alt vi trenger, men jeg føler meg ikke mer klar for barn av den grunn. Vi venter vårt tredje nå, og jeg er like nervøs nå, som jeg har vært de to forrige gangene.. Hehe.. 

 

Snakk med legen eller JM di, jeg er helt sikker på at dette ordner seg..

 

Masse lykke til..

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar <3

Anonymous poster hash: 5b39a...ba2

[minimii]

Hei! Uansett om det er planlagt eller ikke planlagt er det jo mange ting som skal ordne seg. Heldigvis har du omlag 9 mnd å forberede deg på og det er nok maaange som har det mer vanskelig enn deg. Ja, mye kan gå skeis, dere kan gå fra hverandre og krangle masse, men det kan jo skje uansett om dere har vært sammen i 10 år og er gift.. Å få barn er jo en stor ting i livet og det skaper et helt nytt sett av forventninger både til ham (hvem skal han være som far) og av deg (hvem skal du være som mor)?

 

Ja, et nettverk er greit. Nei, dere har ikke venner med barn, men det kommer. "Alle" får jo barn etterhvert. Uansett så kommer du i en barselgruppe og der er det mange andre med barn på akkurat samme alder. Jeg traff faktisk min beste venninne i forrige barselgruppe. De har ikke noe nettverk med familie, men de har venner og de har også knyttet til seg andre barnevakter i området som kan passe når.

 

Ja, å få barn er galskap og den mest egoistiske tingen man kan gjøre. Men det er den største gleden jeg har hatt i mitt liv og jeg ville definitivt ikke vært henne for uten. For meg er det ikke noe alternativ å tenke på et liv uten barn. Sett opp en liste på et du er mest redd for og aksjonspunkter for det. Eks: Vi krangler om oppdragelsen; kontrapunkt: vi kan snakke om det, vi kan få hjelp av en rådgiver for å takle det, jeg kan akseptere at vi er ulike etc. (Jeg tror dessuten at foreldre ikke må være samstemte om alt og at et barn har godt av å se at mennesker er ulike. Jeg aksepterer at min mann ikke er enig med alt jeg sier og omvendt..)

 

Alternativet er jo ikke IKKE å få barn. Det sier du jo selv at dere vil ha. Jeg tror dette går helt fint og at alt(!) kan gå galt uasett, men det vet vi jo ingenting om..

[Anonym bruker]

Tusen takk for enda et fint svar. Blir nesten litt rørt (hormonella)

Anonymous poster hash: 5b39a...ba2

[Anonym bruker]

Tror mange får det skrekken. Helt normalt. Jeg ble dritnervøs og gikk rundt som et skrekkslagent, blekt spøkelse de første 12 ukene. Da jeg forstod at babyen i magen var der for å bli så kom heller tankene om hvordan jeg skulle få dette til å fungere og jeg så alt i et mye klarer lys. Innen babyen kom var jeg mer klar for oppgaven enn jeg noen gang hadde forestilt meg:)

 

Meldt din interesse for barselgruppe, det er et flott tilbud for å treffe andre med barn. Etter hvert vil også det å oppsøke lekeplasser kunne utvide nettverket samt familier du treffer i forbindelse med barnehage:)

Anonymous poster hash: 1abe4...360

[Anonym bruker]

Mitt beste råd er å snakke sammen om hvordan dere ser for dere oppdragelse..

 

Har dere de samme verdiene i livet? Likt syn på hva slags foreldre dere ønsker å være og hvordan dere vil forsøke å inspirere barnet til å bli en god person? 

 

Videre, ingen kan foreberede seg nok, plutselig er man foreldre... Ingen er eksperter, selv ikke de som har 5 barn  

Anonymous poster hash: 3cad5...172

[Sommer13]

Gud, så godt å finne denne tråden. Jeg er bare litt over i uke 4, førstegangsgravid, men vi har vært "klar" for barn ganske lenge. TRODDE VI i hvertfall!!! Samboer er helt rolig, mens jeg fikk sammenbrudd mens jeg laget middag i går :S enten så er det pga alle hormonene, eller så er jeg faktisk overveldet over denne søte skapningen som vokser inni meg. Det er så enormt mye tanker som slår meg nå som graviditetstesten viser positivt. Han er så utrolig støttende min kjære samboer, kommer med alle de ordene jeg vil høre

Han sier at når vi kommer til uke 12 så har vi familie og venner å prate med, og foreldrene våre har vært igjennom akkurat det samme som vi kommer til å gå igjennom, og vil nok komme med svar på spørsmål vi har osv

[BabyBoom-84]

Jeg opplever det ganske likt som deg Sommer13. Graviditeten var veldig planlagt, men føler meg innimellom livredd. Men jeg tror det er normalt.. er jo tross alt en total omveltning av livet som er i ferd m å skje. Og jeg tror det hadde vært rart om man ikke var litt nervøs! Jeg merker det er veldig slitsomt å ikke dele nyheten da jeg allerede har vært i mange situasjoner der jeg må komme m hvite løgner ifht alkohol og mat, og jeg hater det! Gleder meg sånn til 2.tri, føler det er førSt da jeg kan nyte dette helt fullt. Kanskje litt teit, men ja! Skylder på hormoner..eller noe;)