fortelle om biologisk far

[Anonym bruker]

Har en jente på 5,5 år.da jeg var ca 5 mnd på vei traff jeg ny mann,(biofar stakk en stund før) vi ble forelsket og da prinsessen var 6 mnd, flyttet vi sammen. giftet oss for litt over 2 år siden. Prinsessen har alltid sett på min mann som hennes far. og da hun begynte å kalle han for pappa, gjorde vi ikke noe med det. for oss så er han hennes far.

 

Men hun har jo en biologisk far der ute. jeg har ikke sett han siden han stakk for 6 år siden, sist jeg snakket med han på tlf var julen før hun ble født. 

 

Kort sagt; ha har ikke vist noen interesse for henne. Men vet at hun må få vite om han, og det har jeg sagt til min mann helt fra begynnelsen av, og han er enig. Er hennes valg om hun vil ha noe med han å gjøre eller ikke. (biofar)

 

Hun bør også få vite at hun har 4 brødre der ute. 

 

Det jeg lurer på er om det er noen her inne som har vært/er i samme situasjon. Trenger litt tips til hvordan og når vi bør fortelle det til henne. Syntes det er litt tidlig nå, men i løpet av et par år. 

 

og ja det er nok endel her inne som er i helt uenig i hvordan vi har gjort det, men hver situasjon er forskjellig. Det var slik vi valgte å gjøre det, rett og slett for at et skulle bli enklest for barnet. siden pappaen hennes har vært der hele tiden, siden lenge før hun ble født. Og et er han som er der når hun er lei seg, sint glad,syk osv. 

 

Biofar har ikke brydd seg.

Anonymous poster hash: cbd8f...5b1

[PrinsessensMor]

dytt=)

[Cat_Woman]

Jeg har nok ingen tips til hvordan du skal gå fram og formulere deg når du skal fortelle det, men jeg ville fortalt det så fort som mulig egentlig. Jo lenger du venter, jo verre blir det for henne å finne ut at han hun kaller pappa ikke er hennes biologiske far. En femåring forstår sånt.

[Elsker livet]

Jeg ville også ha fortalt det så snart som mulig, aller helst så snart hun kunne få en liten forståelse av det.

[Anonym bruker]

Hun burde blitt introdusert for dette for flere år siden, og er absolutt stor nok nå.

Anonymous poster hash: 9bfe1...5ac

[Anonym bruker]

vet godt at hun bør få vite det, men gjelder å finne den rette måten å si det til henne på og ikke bare buse ut med det. håper at noen her inne har vært i samme situasjon.

Anonymous poster hash: cbd8f...5b1

[Magehus]

Vi er i akkurat samme situasjon, bare at biologisk far nå etter fem år vil ha kontakt... Fått veldig god hjelp på familievernkontoret.

[Anonym bruker]

Vi er i akkurat samme situasjon, bare at biologisk far nå etter fem år vil ha kontakt... Fått veldig god hjelp på familievernkontoret.

hmm kanskje jeg bør prate litt med de da, for å få noen tips. har bestemt meg for at vi bør fortelle det til henne nå, i hvertfall noen små drypp. 

 

håper det går bra for dere=) kan ikke være lett at han nå, helt plutselig vil ha kontakt.

 

Anonymous poster hash: cbd8f...5b1

[Gjest elisa bt]

Hei!

 

Jeg vokste opp med samme situasjon som du beskriver, og var seks år da jeg fikk vite at min pappa ikke var min biologiske far.

 

Jeg skulle ønske jeg hadde fått vite dette mye før, og synes at datteren din allerede burde ha vist dette. Men jeg skjønner også at det er en vanskelig situasjon å være i som foreldre, og regner med at dere prøver å gjøre det dere mener er best for datteren deres.

 

Jeg tror det er vanskelig å sette seg inn i de følelsene det å få vite noe sånt vekker i et barn. Som voksne vet dere at når alt kommer til alt er det viktigste for barn at de har noen som er glad i dem og tar vare på dem. Når dere har gitt barnet nettopp det  det trenger-- to gode foreldre -- har barnet lært at de foreldrene det kjenner er til å stole på. Når barnet så får vite at pappa ikke er biologisk far så kan det oppleves som om foreldrene har lurt barnet. Forholdet til foreldrene er fundamentalt viktig for et barn -- jeg opplevde det som om hele livet mitt var bygget på en løgn, og jeg følte at jeg ikke lenger kunne stole på foreldrene mine.

 

Da foreldrene mine fortalte dette ble det understreket mange ganger at min sosiale far var like glad i meg som han var i sitt biologiske barn. Jeg fikk også tilbud om å stille spørsmål, men jeg var vel såpass sjokkert at jeg ikke kom på noe å særlig å spørre om. Jeg spurte om å få se bilder husker jeg, men det hadde de ikke. Når samtalen var ferdig fikk jeg også beskjed om at det var greit å spørre mer senere.

 

I tiden etter dette grublet jeg masse.

Jeg tenkte på bio far.Hvem var bio far? Hvor bodde han? Hva het han? Hadde jeg søsken? Hvorfor valgte han meg bort? Hvordan så han ut? Lignet jeg på ham?

 

Jeg tenkte på min mor og min sosiale far. Hvorfor hadde de løyet til meg? (jeg vet jo nå at de ikke har ment å lyve, men det opplevdes som om de hadde løyet til meg) Hvorfor valgte de å fortelle dette akuratt nå? Var det en måte for sosial far å distansere seg fra meg? Hadde jeg gjort noe galt? De sa han var like glad i meg, men var han egentlig det? Hvorfor var det i såfall så viktig å pressisere det så mange ganger gjennom den samtalen? Jeg ser nå, som voksen, at det var gjort i beste mening. Men jeg var en 6 åring som nettopp hadde "lært"  at hun ikke kunne stole på foreldrene, for meg ble det da misstenkelig at det måtte presiseres så voldsomt at han var glad i meg, det hadde jeg jo aldri tvilt på før denne samtalen.

 

Jeg mener for all del ikke at mannen din ikke skal fortelle jenta at han er glad i henne, men det kan hende at det ikke bør presiseres veldig sterkt i den første samtalen om dette temaet -- også tror jeg jeg ville ungått å formulere det på en måte som kommuniserer at dette kunne ha utgjordt en forskjell. Jeg ville sagt at "Pappa er glad i deg" ikke "pappa er glad i deg likevel" eller "pappa er glad i deg uansett". 

 

I tiden etter at jeg fikk vite dette gikk jeg rundt å grublet masse. Jeg hadde haugevis av spørsmål, og jeg hadde fått beskjed om at det var greit å stille dem, men jeg tok ikke temaet opp igjen selv. Jeg hadde lyst, men viste ikke hvordan. Jeg var redd for at pappaen min skulle bli lei seg (sosial far), for min logikk tilsa at hvis jeg snakket om dette kunne han tolke det som jeg var mindre glad i ham. Foreldrene mine tok det heller aldri opp på nytt. Jeg vet ikke hvorfor, men antar at de regnet med at jeg ville spørre hvis jeg trengte å snakke om det, siden de jo hadde sagt at jeg kunne det.

 

Det store spørsmålet nå er hvordan du kan gjøre dette påen bedre måte for datteren din. Jeg er enig med de over her som sier du bør fortelle det fort, men når det nå har gått fem år så tenker jeg at selv om dette bør fortelles fort, så bør du og mannen din bruke litt tid på å forberede dette. Snakk sammen om hvordan dere vil fortelle det og bli enige om hva dere skal fortelle om biologisk far. Har du bilder av bio far og halvsøsken? Hvis ikke ville jeg prøvet å skaffe noen. Gjerne mange nok til å lage et lite album som hun kan få. Jeg ønsket meg veldig bilder av min bio-far. Et sånt album vil også kunne brukes for å ta opp igjen temaet senere, når jenta er klar for det. Hvis jenta blar i albumet på egenhånd er det en fin anledning for dere til å plukke opp tråden igjen, spørre om hun vil snakke om det og om det er noe hun lurer på.

 

Leser dere for jenta? Kanskje dere kan finne rellevante barnebøker å lese først? Jeg tenker ikke å lese bok som en innledning til samtalen, men å dryppe litt i noen uker i forkant. Det trenger ikke nødvendigvis være bøker om identiske situasjoner, men bøker om barn med forskjellige type familiesituasjoner. Denne kanskje  http://www.saxo.com/dk/slottet-med-de-mange-vaerelser_helene-goldberg_hardback_9788792208958?searchkeyword=slottet%20med%20de%20mange%20v%EF%BF%BDrelser (kjenner ikke boka, bare googla fram, finnes sikkert mye forskjelig) Jeg tenker at hvis dere kan gi henne historier om barn i ulike familiesituasjoner på forhånd, kan det kanskje gi henne bedre forutsettninger for å forstå det dere forteller henne, rett og slett fordi dere først har utvidet hennes forestillinger om hvordan en familie "skal"være.

 

Går jenta i barnehage? Hvis hun gjør det kan det hende det kan være lurt å fortelle det der på forhånd, så de hvet hva det er snakk om hvis jenta skulle ta opp temaet der. Kanskje dere kunne fått barnehagen også til å lese noen bøker om ulike familier på forhånd? Det kan jo være nyttig for alle barn.

 

 

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

 

Har en jente på 5,5 år.da jeg var ca 5 mnd på vei traff jeg ny mann,(biofar stakk en stund før) vi ble forelsket og da prinsessen var 6 mnd, flyttet vi sammen. giftet oss for litt over 2 år siden. Prinsessen har alltid sett på min mann som hennes far. og da hun begynte å kalle han for pappa, gjorde vi ikke noe med det. for oss så er han hennes far.

 

Men hun har jo en biologisk far der ute. jeg har ikke sett han siden han stakk for 6 år siden, sist jeg snakket med han på tlf var julen før hun ble født.

 

Kort sagt; ha har ikke vist noen interesse for henne. Men vet at hun må få vite om han, og det har jeg sagt til min mann helt fra begynnelsen av, og han er enig. Er hennes valg om hun vil ha noe med han å gjøre eller ikke. (biofar)

 

Hun bør også få vite at hun har 4 brødre der ute.

 

Det jeg lurer på er om det er noen her inne som har vært/er i samme situasjon. Trenger litt tips til hvordan og når vi bør fortelle det til henne. Syntes det er litt tidlig nå, men i løpet av et par år.

 

og ja det er nok endel her inne som er i helt uenig i hvordan vi har gjort det, men hver situasjon er forskjellig. Det var slik vi valgte å gjøre det, rett og slett for at et skulle bli enklest for barnet. siden pappaen hennes har vært der hele tiden, siden lenge før hun ble født. Og et er han som er der når hun er lei seg, sint glad,syk osv.

 

Biofar har ikke brydd seg.

 

Anonymous poster hash: cbd8f...5b1

Enig i at du bør fortelle det nå.

 

Og så syns jeg at fokuset bør være at hun har en far til, og ikke at den hun kjenner som pappa ikke er det.

 

Anonymous poster hash: 3c44b...967

[Anonym bruker]

tusen takk for gode svar. spesielt takk til deg elisa bt, utrolig greit for meg som mor å få høre hvordan du opplevde det. skal prøve å skaffe bilder av søsknene hennes og bio far slik at hun kan få se. 

 

skal prate endel med min mann om dette og så finne ut en måte å fortelle det til henne på. hun vet allerede endel om at det finnes forskjellige familier. 

 

har også vært klar på det til min mann at jeg kommer ikke til å legge det frem slik at hun tror at han ikke er faren hennes, men at hun rett og slett har en til.sånn som anonym over meg her sa. 

Anonymous poster hash: cbd8f...5b1

[Anonym bruker]

endelig har jeg fått fortalt det til henne. hun reagerte ikke slik som jeg trodde. reaksjonen jeg fikk var at hun lurte på hvordan han så ut. og det var egentlig alt. 

 

tror nok det var verst for meg. var så utrolig redd for hvordan hun kom til å reagere på det. er veldig lettet akkurat nå. hun forsto mye mer enn jeg først trodde.

Anonymous poster hash: cbd8f...5b1

[Anonym bruker]

Så bra at det gikk fint!   

Min mann og hans helsøster var i samme situasjon da de var små, og han fikk ikke vite om det (fordi han mistenkte og maste og maste, ryktene gikk i bygda) før han var 11, det har ødelagt mye for ham, han fikk da et trøblete forhold med sin stefar og også med sin biofar som fortsatt bodde i bygda. 
Dessverre så gjør hans helsøster dette mot sin datter nå, hun er ti og vet fremdeles ikke at "pappa" egentlig bare er "stepappa", jeg synes det er så vondt   

Tror du har tatt et stort og viktig steg nå, og jeg er sikker på at dette vil gå helt fint for dere når hun enda er så liten når hun fikk vite   
 

Anonymous poster hash: 0ad2e...eca

[Gjest elisa bt]

Så fint at det gikk bra! De forstår ofte mer enn vi tror disse små ;-)  Håper det fortesetter å gå like bra. Regner egentlig med det, for det virker  som du har brukt  tid til å tenke gjennom hvordan dette skulle gjøres. Unger kan takle det meste, så lenge vi legger til rette for det.

 

Nå tenker jeg at du sikkert gjør lurt i å holde temaet litt "varmt". Ikke lage noe stort oppstyr rundt det altså, men åpne for spørsmål når det faller seg naturlig eller hvis jenta tar det opp selv.  (Det har du sikkert tenkt på allerede, men en god ting kan ikke påpekes for ofte... )

 

:-)

[Anonym bruker]

ja, har tenkt på det ganske lenge, og nå føltes det rett og slett bare riktig å fortelle det til henne. sa også til henne at hun må bare spørre hvis hun lurer på noe. og det gjør hun nok=) Hun er en nysgjerring liten jente. 

 

kommer nok til å ta det opp flere ganger, men da litt mer som smådrypp og ikke en hel samtale som i dag. 

 

til anonym: er synd at hun ikke har fortalt det enda. fordi det kommer frem tilslutt. bedre at det kommer fra mor enn en helt fremmed. fra egen erfaring så kan jeg bare si at det er utrolig fint å vite at barnet nå vet sannheten. er mye verre å gå rundt å vite det at man holder en så stor hemmelighet for barnet. 

Anonymous poster hash: cbd8f...5b1