Nå klikker jeg snart. Like før jeg går fra mannen...:(

[Anonym bruker]

Jeg har en mann som må fortelles alt han skal gjøre, og jeg får sure kommentarer samme hva jeg foreslår.. Og enkelte ganger kan han ikke hjelpe meg med noe som jeg ikke får gjort, fordi han er sliten etter jobb.. Jeg hjelper han stadig, jeg vasker klæra hans, kjører han hit og dit (fordi han ikke har råd til lappen), gjør det fint i hjemmet vårt.

Han setter ikke pris på noe av det jeg gjør, og jeg kan ikke bli sint for da blir han det, men han mener at han har rett til å bli sur uten at jeg blir det. Jeg holder meg i skinnet hver j.. dag for hans skyld, når han først blir sint så går han løs på vegger og dører og stikker. 

 

Skjønner at jeg ikke kan ha det sånn når en evt baby kommer til verden, men jeg har ønska meg barn siden jeg var et barn selv omtrent, og det er det eneste jeg vil. Blir snart 30 år, og har prøvd i 3år ++++ så føler at tiden renner ut her... Hvis jeg gir opp han her så føler jeg at jeg mister alt jeg har i livet.. ikke pga han, men fordi jeg føler at jeg ikke har tid til å finne en ny... 

Sier ikke at noe av det ikke er min feil, for jeg vet jeg maser mye, men hjelper ikke å gi han rom heller for da blir ingenting gjort..

 

Jeg orker snart ikke mer.. noen som kan gi meg noen støttende råd?

Anonymous poster hash: 8f0fe...c4b

[Jønimi]

Oioioi.....

Jeg sier det rett ut: Dette skurrer.

 

Hvis jeg leser rett, så kan du ikke se for deg noen fremtid med han. Tro meg, det blir ikke lettere med et barn involvert. Forholdet ryker og du må forholde deg til en gubbe som du egentlig ikke vil ha noe med å gjøre. Du sitter igjen med mer problemer og irritasjon enn du har nå.

 

Jeg var selv alenemor til førstemann. Jeg hadde også lyst på barn og tenkte ikke lenger enn det.

 

Du fortjener en mann som elsker deg, en du kan gjøre ting sammen med, som hjelper deg like mye som du hjelper han, en bestevenn! En du bygger livet SAMMEN med

 

Beklager hvis jeg tar feil..

[Clemencia]

Kjære du.. Forstår godt at det er tøft det du går igjennom nå. Å si hva du burde gjøre er vanskelig, for i noen tilfeller er det best å forlate partneren fordi det ikke er håp for forandring, mens i andre er det best å bli og bygge et bedre forhold sammen. Vi har selv prøvd lenge å få barn, og det er ikke lett for forholdet overhodet! Det tærer mye.. Men det kan bli bedre.. og om dere velger det, så kan utfordringer gi dere et bedre forhold. Men det tar to!

 

Samtidig så er jeg enig i forrige kommentar.. det blir ikke enklere med et barn. Og selv om du ønsker deg er barn akkurat nå og det føles så rett, så kan det bli mye verre dersom du ikke har et trygt fundament for deg og barnet i partneren/pappaen.

 

Har du tatt opp dette problemet med ham? Jeg mener ikke et rop i fortvilelse midt i en krangel, for da er det vanskelig for noen parter å kommunisere. Men jeg vil råde deg til å snakke om dette på en saklig måte, og dersom det er vanskelig, få en tredjepart inn i bildet som kan hjelpe dere til å bygge en god relasjon. Med det sagt så vil jeg virkelig anbefale dere begge to å lese boken "Kjærligheten fem språk". Den har hjulpet vårt ekteskap, samt veldig mange andre som jeg kjenner. Ofte har vi helt ulik forståelse for hva kjærlighet i praksis betyr, for noen er det tjenester som å hjelpe til i hjemmet (som kanskje er din?), mens andre trenger anerkjennende ord.

 

Kanskje det er best å gå fra ham, men du kan ikke handle ut ifra frykt for fremtiden. Å bygge en relasjon på et ønske om barn vil aldri holde. Verken med ham eller noen andre. Jeg vet hva jeg snakker om, for jeg ønsket å årevis barn med min eks. Noe jeg heldigvis ikke fikk! Dessuten er det ikke en dans på roser å være alenemamma heller.

 

Jeg ønsker deg all velsignelse over valget du tar - håper det skal gi deg et bedre og rikere liv. Stor klem!

[Anonym bruker]

selv om man ønsker seg barn så er det ikke rosenrødt å ha barn som alenemor. Jeg ble det ufrivillig rett før fødselen. Vi var sammen/gift i 10 år men kontakten ble kuttet.

 

En venninne i 40 årene ble gravid med en hun hadde gjort det slutt med, jeg sa at hun måtte tenke seg nøye om. Det er vanskeligere å finne en mann når man har et lite barn, selv om jeg selv fant det etter 1 år, men men. Min venninne ble gravid på nytt og venter barn nå i et forhold og de har giftet seg. Hun er lykkelig å det hadde ikke vært mulig hvis hun hadde hatt en baby med eksen.

 

Men det finnes ingen fasit svar. Ufallet er så forskjellig fra person til person. Det som føles riktig nå er kanskje ikke det beste i det lange løp, og det som er katastrofalt nå kan endre seg til å bli kjempebra til slutt. Man vet aldri

Anonymous poster hash: b5bee...5f1

[Anonym bruker]

Tenk nøye igjennom det, er nok ikke lett og være alene med en baby, selv er jeg mye alene fordi mannen jobber mye.... Og jeg var mye syk etter babyen kom, og ble operert flere ganger, og babyen hadde kolikk, og sluttet og puste x antall ganger.... Glad for at jeg ikke var alene.... Men bare du som veit svaret lykke til med valget.

 

Anonymous poster hash: 9a859...865