Hvorfor er det vanskeligere for menn å kreve hovedomsorg?

[Pappa1000]

Jeg har lest mange av innelggene til mødre som ønsker å flytte med sine barn, og dermed bryte (delvis) med barnefaren.  Med største selvfølgelighet ser de seg selv som den viktigste personen i barnets liv, og bf som mindre betydningsfull. 
Derfor er ny kjærste eller andre egne behov god nok grunn til å redusere kontakten med faren.  

Jeg har (i praksis) en 50/50 løsning med min 3 år gamle datter, og bor 2 min kjøring unna bm.  Saken er at jeg har et mer stabilt hjem og at hun har fått en lillesøster hos meg.
Hun stortrives, har et større nettverk og bedre lekemiljø hos meg.  Tilknytningen er omtrent like sterk til begge foreldre.  

Det ville være langt bedre for min datter å tilbringe mer tid sammen med familien. En søster og to bonussøsken, som hun er sterkt knyttet til.  På grunn av jobbsituasjonen har bm konsekvent hentet et par timer senere enn meg i barnehagen, slik at min datter ofte er ganske sliten om ettermiddagen når hun er hos henne.  
Bm flytter ofte, og har byttet kjærester et par ganger siden bruddet med meg. Jeg er urolig for at flytting, stadig nye kjærester og tidsklemme skaper mer uro i livet hennes enn hun hadde trengt.  

Jeg opplever at, dersom jeg skulle se det som en like stor selvfølge å kreve aleneomsorg for min datter, som mange av mødrene her, ville jeg bli oppfattet som en brutal drittsekk. Dette til tross for at det er behovet til min datter, og ikke ny kjæreste, eller andre egne behov, som står i sentrum. 

Hvorfor må så mange fedre sitte stille og se på at mødrene skaper dårligere oppvekstbetingelser for barna våre ? :-/

Hadde det vært bm som hadde fått nytt barn, bedre bomiljø, bedre tid, etc... så hadde saken vært soleklar.

 

[Gjest yrild]

Ikke kjemp om barnet, men hjelp hverandre og tenk så lite egoistisk og økonomisk som man kan. Ingen av dere eier barnet! Kanskje du kunne hentet litt i barnehagen på dager som ikke er dine og kjørt henne hjem til exen din kommer fra jobb?

 

Ville sagt det samme om du var en dame da :-)

[Giss]

Hvis du mener det er det rette å endre på ordningen får du ta det opp med moren og de rette instanser.

Jeg tror som Yrild at å hjelpe hverandre er en bedre løsning men det er opp til deg hva du gjør.

Det er altid barnet som kommer i klemme ved brudd og det blir ikke bedre om foreldrene krangler. Det sitter mange både kvinner og menn rundt i landet som for barnets skyld sluker den ene kamelen etter den andre.

Å være egoist er ikke forbeholdt det ene kjønnet.

Lovgivningen i dag gjør sit beste for å sikre at barnet har god kontakt med begge sine foreldre selv etter et brudd.

At her er mange debatter omkring mødre som ønsker å begrense farens samvær med barnet/ha hovedomsorgen/flytte osv henger vel mest sammen med at dette forumet for en stor del er befolket av kvinner. Alle skriver sin historie set fra sit perspektiv og alle mødre kan forestille seg det hjertevridende ved å måtte se på at barna ikke trives og at man intet kan gjøre for å hjelpe når det er hos faren sin. Er det rart de får støtte?

Du skriver din historie fra dit perspektiv og det er også greit. Din x har sikkert en annen måte å fortelle det på. Jeg synes personlig at den vigtigste opplysningen mangler: Trives datteren din? At hun er sliten er en ting, men har hun det bra sammen med moren sin? Hva slags kontakt har de? Hvor viktig er den kontakten for datteren din? Ikke undervurder betydning av at hun får være mye sammen med moren sin også.

Både mor og far er viktig for barnet. Etter et brudd er det ikke altid så enkelt for de voksne å se hva motparten bidrar positivt med i forholdet til barnet men sålenge det ikke er snakk om mishandling eller vanrøkt så er kontakten kjempeviktig for barnet. Fordi Mamma og Pappa har fått seg nye kjærester betyr det ikke at barnet tar det samme valget og syns det er greit å bytte sin andre foreldrepart ut. Det har jeg sett flere skilte voksne glemme (ja, også damer), at fordi om de selv har fått ny kjæreste betyr ikke det at barnet ikke lenger trenger sin andre forelder.

Jeg håper dere finner en god løsning, så jenten får det best mulige forhold til dere begge to.

[Mamsen&lillepip]

Ser at innlegget ditt er gammelt, men kanskje du titter innom å leser av og til. Jeg er selv gift med en mann som hadde en bonusdatter med inn i forholdet. Sammen har vi 2 barn og venter vårt 3dje. BM er enslig og lever singellivet ut for fullt! Vi skulle gjerne hatt dattera her mye mer en 50%, fordi vi selv synes at vi tilbyr et mer stabilt liv for henne. Vi solgte huset vårt og flyttet inn i samme området som BM slik at hun nå har gåavstand mellom oss, BM og alle skolevennene. Mer kan vi dessverre ikke gjøre. Selv om vi synes at livet hun har hos moren er stusselig og trist er hun akkuratt like glad i moren som i oss. Hun hadde fått MYE MYE større uro i livet sitt om vi skulle begynt å klusse med fordelingen. Hun trenger begge foreldrene like mye og dersom hun måtte være mer hos den ene ville det for henne betydd det samme som om noen av oss var mer /mindre gla i henne! Det er kjipt å måtte ha en barnefordelig , og sikkert enda mer dritkjipt for henne! Syns ikke du burde begynne å kjempe om noe barnefordelig på grunnlag av hva du synes BM gjør feil med livet sitt, om du ikke har noen konkrete eksempler som fremhever at dattera di ikke har bra av å være hos henne så mye. Vi blir triste av det ensomme livet vår datter har hos mora, der hun må stå opp alene fordi mora vil sove til midt på dag. Men det er ikke akkuratt omsorgssvikt i statens øye når jenta er 8-9 år.