De nye positive tankene... Om endring av tankegangen..

[Frøken Ubesluttsom]

Jeg er 32 år, slutta på p piller for 6 år siden, kan si jeg har vært prøver siden da.

Har aldri prøvd så fanatisk at jeg har tatt temperatur og sånt, for alle har hele tiden sagt til meg at jeg må ikke stresse med det. Må prøve å tenke på noe annet.

Ja det er lett for dem å si. Jeg vil ikke stresse, men alle tankene og følelsene jeg har rundt det å ikke bli gravid, er stress nok.

 

Jeg prøver nå å endre tankegangen min. For min egen del. Prøver å ikke la denne barnløsheten bli så altoppslukende at det er alt jeg fokuserer på, at det frarøver meg å glede meg over andre ting i livet.

Jeg har verdens beste samboer, mange gode venner som jeg alltid har det hyggelig med, skjønne tantebarn, og egentlig masse å være takknemlig og glad for i livet. Men jeg mangler den der lille biten, som egentlig er ganske stor. Et barn, noen å overøse med min morskjærlighet. Savnet og lengselen blir så stort noen ganger at det er uutholdelig.

Jeg har dager som savnet og lengselen er større enn andre dager, men nå kan det gå lang tid mellom hver gang. Jeg (prøver) å fokusere på trening, å få meg jobb, leve i nuet, på å gå ned i vekt og spare penger. Prøver å finne andre mål og drømmer å strekke meg mot. Fordi jeg har bestemt meg for å (prøve) endre tankegangen min, for å gjøre hverdagen og livet lettere for meg sjøl. Det høres kanskje dumt ut, som om jeg har gitt opp, men for meg er det en slags mekanisme for å "overleve" hverdagen.

 

Jeg kan få et godt liv uten barn, jeg kan bli lykkelig og tilfreds med livet likevel. Livet har så mye mer å by på. Barn er en gave ikke en menneskerett. Jeg blir nok gravid bare jeg slutter å tenke så mye på det. Dette er noen av tankene jeg har begynt å tenke nå, noen av tingene jeg sier til meg sjøl, og etterhvert vil jeg vel tro på det.

Er det feil av meg ?

 

Vil jeg få et godt og lykkelig liv selv uten barn. Vil det å ta fokuset vekk fra å bli gravid kanskje være det som skal til?

 

Hva vet vel jeg. Men jeg føler at det gjør hverdagen lettere for meg.

[**Cayenne**]

Hei!

Så trist å høre at dere har slitt så lenge. Tror nok det er hel nødvendig å endre fokus slik du forsøker, for i det hele tatt å komme gjennom dette psykisk. Det er jo en voldsom belastning å ønske seg barn og ikke få det, men som du sier er det også mulig å leve et godt liv uten barn.

 

Når det er sagt, så tror jeg ikke at man går i 6 år uten å bli gravid fordi man 'ønsker det for mye'. De aller fleste blir gravide innen et år, og blant disse er det nok en god del som tenker på det 'hele tiden'. Så du må nok regne med at det er noe fysisk galt. Samtidig betyr det at det antakelig kan fikses. Har dere blitt utredet? Forsøkt ivf?

 

Håper det ordner seg for deg. Stor klem

[Frøken Ubesluttsom]

Har blitt utredet. Ikke forsøkt ivf enda. Tenkte å fokusere på vektnedgang først, siden bmien min er høyere enn "tillatt" i forhold til ivf.

[**Cayenne**]

Ja, da har du jo i alle fall noe annet å fokusere på - og det kan jo bli skikkelig gøy også, hvis du har/finner et treningsopplegg du trives med!

[Hun med alle ungene]

Hvorfor er det noen som må streve med å få barn? Det er SÅ urettferdig!! Føler virkelig med dere,og tenker på dere hver dag! Jeg sitter her med 7 barn og to bonusbarn! Har aldri strevd med å få noen av dem.Hvorfor har jeg så lett for å bli gravid? Jeg er selvfølgelig ufattelig glad for det,men det svir i mammahjertet mitt når jeg hører om folk som ikke har det like lett som meg!

 

Jeg ønsker deg masse,masse lykke til,og håper virkelig at spiren snart sitter! Det fortjener dere virkelig når dere har strevd så lenge!<3