Gråter dere?

[Anonym bruker]

Er nå i uke 21 og noen ganger starter jeg bare å hylgrine. ALT føles plutselig forferdelig og jeg får de vondeste tanker:

- at det hadde vært best om jeg hadde mistet

- at jeg kanskje ikke har lyst på et barn til alikevell

- at jeg ikke kommer til å klare å ta meg av eller bli glad i babyen pga depresjon

- at jeg får en dyp fødselsdepresjon

- at jeg klikker fullstendig og mister all kontroll over meg selv

 

Jeg gråter og gråter og føler meg veldig deprimert (har hatt fødselsdepresjon og alvorlig depresjon etter det igjen).

 

Andre dager gleder jeg meg til babyen kommer og klarer å være positiv. I de siste dagene har de tunge periodene kommet oftere og jeg er redd. Tenker at det er slik fordi jeg er utrolig sliten, får ikke sove skikkelig om natten og har restless legs både på dagtid og natt som igjen gjør at jeg heller ikke får sove noe om dagen. Føler meg utmattet til tider.

 

Har tatt det opp med fastlege og lege på føde/barsel poliklinikk men føler ikke at de tar meg seriøst. De anbefaler støttestrømper, jern og magnesium mot restless legs, men det hjelper ikke. Var hos lege på sykehuset i dag og hun sa jeg skulle ta kontakt igjen dersom ting ble værre! Kan de bli værre tenker jeg akkurat nå? Hvor mye må jeg slite for at noen skal ta tak i noe og gjøre noe for å hjelpe meg? Eller er det ikke noe de kan gjøre?

Jeg går også til psykiater pga. tidligere depresjon, men hun har vært borte i hele juni og juli. Håper å få time snart, men jeg begynner å føle meg totalt utslitt og maktesløs. 

 

Har dere tunge dager hvor dere gråter og er usikre på om dere virkelig ønsker en baby? Eller er alle dager bare fryd og gammen?

Jeg føler meg så "unormal"....

Anonymous poster hash: cd54b...3cf

[Dailis]

Jeg har det ikke slik, det eneste jeg synes er tøft er at jeg bekymrer meg alltid en masse for babyen og er derfor utålmodig på å bli ferdig med svangerskapet. Men pga det og hormoner synes jeg ikke det er morro å gå gravid, litt for mye aktivitet på det emosjonelle plan

 

Men om du harhatt fødselsdepresjon tidligere er det ikke rart du bekymrer deg.

Flott å høre du har en psykiater å gå til, det er nok en masse som kan forebygge med god hjelp.

 

Håper du får kost deg masse fremover i svangerskapet og får raskt hjelp videre.

 

Klem.

[browneyes]

Eg kjenner meg litt igjen i det du skriv, i alle fall med å grine. Me mista i fjor, i veke 24, og eg er så livredd for at det skal skje igjen. I tillegg er eg veldig hormonell, så alt blir jo så dobbelt så trist osv. Så eg synes det går for seint, og eg er redd for kvar minste ting eg kjenner på, som hovudverk og uvelhet. 

[idsartha]

Hei,

Jeg skjønner til dels hvordan du har det, og har også slitt med behandlingstrengende depresjon tidligere. Det er lett for meg å falle tilbake til depresjonslignende tankemønstre, og merker at jeg sliter litt i dette svangerskapet. Jeg sliter med vektoppgangen, har panikk for om vi kan klare å få tobarnsfamilie til å gå i hop, sitter og er usikker på om jeg klarer en unge til, og er i tillegg ikke i super form og angrer av og til på hele svangerskapsgreia (skjønner ikke hvordan jeg skal holde ut å være gravid i over tre mnd til!). Er også livredd for å få fødselsdepresjon da jeg vet at jeg er predisponert for det.

 

Når dette er sagt, så synes jeg ikke du skal gå rundt og ha det slik som du har det! Jeg synes det er veldig leit at du ikke opplever den støtten som du burde ha fått. Det er jo ofte lett å underdrive på en måte når man sitter der med fagpersoner. Skriv ned hvordan du har det - ærlig og brutalt, og ta det med deg til samtale. Bestill ny time hos fastlegen i dag. Har du forsøkt å snakke med jordmor? Det er lov å bestille ekstra time der også! 

 

Mitt eneste tips når det gjelder rastløse ben (de frarøvet meg nattesøvnen forrige svangerskap) er å trene og tøye ut musklene i bena rett før leggetid. Var det eneste som hjalp for meg: 10-20 knebøy, tøye legg, forside og bakside av lår. Rett i seng. Våknet jeg med rastløse ben stod jeg opp med en gang og gjentok prosedyren.

 

Lykke til.