Gå til innhold

Anbefalte innlegg

Er det noen fler enn meg som tenker at 3 forsøk er nok?

 

Jeg tenker at jeg ikke orker belastningen med at det kanskje en gang kan gå hvis vi bare... Jeg syns det holder lenge med de tre gangene man må gjennom masse bivirkninger og smerter osv.

 

Jeg vil vite at det er en slutt på det. Vite at vi kun har disse tre gangene og deretter må lære oss å leve uten barn..

 

Flere som har tenkt slik og likevel tatt forsøk 4 og 5?

Lenke til kommentar
https://forum.klikk.no/foreldre/topic/144067189-3-fors%C3%B8k-er-nok/
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hei.

Jeg føler selv at jeg lever et godt liv uten barn, men vil forsøke assister befruktning fordi vi ønsker barn. Det vil bli to forskjellig liv men tror ikke det ene nødvendigvis er bedre eller dårligere enn det andre. Jeg utelukker ikke at vi vil forsøke privat etter de offentlige forsøkene, men muligheten er der. Jeg har ikke vært igjennom noe forsøk ennå så kanskje jeg endrer mening.

 

Jeg ser frem til å kunne sette en strek i fremtiden, men når det blir vet vi ikke. Når jeg snakker med samboer om hva hvis ikke, så sier han bare da blir det ikke barn, da blir det oss to.

Jeg har fullført forsøkene i det offentlige og er klar for å gå privat. Jeg har ikke tenkt å gi meg enda. etter å ha vært i det offentlige og nå fått ny behandlingsplan for nytt forsøk er jeg mye mer overbevist at jeg er nær drømmen. Jeg har fått masse feedback på hva som må endres i forhold til forsøkene og fikk beskjed at de synes det var rart ingen større justeringer ble gjordt underveis av det offentlige...

Gjest usababy

Vi ville ikke gi oss før vi evt hadde måttet. Etter tre forsøk hadde vi tenkt "tenk om det kun var ett til forsøk som skulle til..."

 

Vi måtte ha fem forsøk før vi lyktes, og har ikke angret en dag på forsøkene, selv om det er hardt for kroppen å gå på medisiner mer eller mindre kontinuerlig i halvannet år.

 

Nå venter vi på tvillingene, og er så takknemlige og glade for at vi endelig fikk muligheten til å lykkes :)

Annonse

Jeg har fullført forsøkene i det offentlige og er klar for å gå privat. Jeg har ikke tenkt å gi meg enda. etter å ha vært i det offentlige og nå fått ny behandlingsplan for nytt forsøk er jeg mye mer overbevist at jeg er nær drømmen. Jeg har fått masse feedback på hva som må endres i forhold til forsøkene og fikk beskjed at de synes det var rart ingen større justeringer ble gjordt underveis av det offentlige...

 

 

samma her :)

Gratulerer usababy :-)

 

Vi har bestemt oss for å være fosterhjem eller beredskapshjem hvis vi ikke lykkes :-)

tenkte som deg, mens jeg enda hadde igjen forsøk av de 3 første.. men når imidlertid de forsøkene var brukt op, endret jeg mening... ville prøve enda nye 3 i privat... så man kan endre mening ettersom psyken forandrer seg, sammen med ivf forsøkene...

 

I det private virker de i hvert fall som de har mer LYST til å få meg gravid, og beholde...

 

så lenge jeg vet at vi kan bli gravid i sammen, tror jeg ikke helt at jeg klarer å gi slipp på tanken....

 

men så bra at du har en plan :) det kan gjøre deg mer avslappet iforhold til forsøøkene .p

Får ikke sitert på telefonen. Jeg forstår deg veldig godt. Jeg kan forestille meg at vi hadde gjort det samme hvis vi hadde benyttet oss av forsøkene i det offentlige og de private kunne gi helt andre løfter, hjelp og håp. Nettopp fordi at jeg har PCOS og endometriose samt dårlig helse grunnet dette og noe annet velger jeg å gå privat slik at jeg får best mulig og tilrettelagt hjelp de 3 forsøkene vi har. Jeg tror de aller fleste får bedre og mer tilpasset hjelp privat enn offentlig. Har selv foreldre som har svært dårlige erfaringer med det offentlige.

 

Den største grunnen til at jeg tenker maks 3 forsøk er at helsen er dårlig og at det stadig dukker opp flere plager osv pga hormoner. Vår plan er derfor og det var også legenes forslag, at vi går gjennom prøverør de neste to-tre årene for deretter å fjerne livmor og eggstokker slik at jeg forhåpentligvis kan leve et bedre liv.

Får ikke sitert på telefonen. Jeg forstår deg veldig godt. Jeg kan forestille meg at vi hadde gjort det samme hvis vi hadde benyttet oss av forsøkene i det offentlige og de private kunne gi helt andre løfter, hjelp og håp. Nettopp fordi at jeg har PCOS og endometriose samt dårlig helse grunnet dette og noe annet velger jeg å gå privat slik at jeg får best mulig og tilrettelagt hjelp de 3 forsøkene vi har. Jeg tror de aller fleste får bedre og mer tilpasset hjelp privat enn offentlig. Har selv foreldre som har svært dårlige erfaringer med det offentlige.

 

Den største grunnen til at jeg tenker maks 3 forsøk er at helsen er dårlig og at det stadig dukker opp flere plager osv pga hormoner. Vår plan er derfor og det var også legenes forslag, at vi går gjennom prøverør de neste to-tre årene for deretter å fjerne livmor og eggstokker slik at jeg forhåpentligvis kan leve et bedre liv.

 

Du har jo en helt annen forutsetning enn meg vettu, så ikke rart vi har det forskjellig! Og hvis du er fornyød med planen din, så må du jo være det :)

 

Jeg ville bare fortelle deg, at selv om man tenker og planlegger noe en gang, så er det ikke alltid det er det rette valget senere. men for deg, høres det jo ut som du har tenkt godt igjennom det :)

 

Og hvem vet: Brått så blir du gravid , selv om du har en back up plan :P

Fint tema :) Vi snakker ofte om dette, og det er jo et økonomisk spørsmål for vår del i alle fall. Men klaffer det ikke på de forsøkene vi har igjenn, ønsker vi å prøve en gang privat, da jeg har oppfattelsen av at de ofte kjører et litt annet løp, og kanskje bruker litt andre metoder? Tror i alle fall vi går for det en gang. Men vi håper selfølgelig at det klaffer på de offentlige :)

Annonse

Jeg har fullført forsøkene i det offentlige og er klar for å gå privat. Jeg har ikke tenkt å gi meg enda. etter å ha vært i det offentlige og nå fått ny behandlingsplan for nytt forsøk er jeg mye mer overbevist at jeg er nær drømmen. Jeg har fått masse feedback på hva som må endres i forhold til forsøkene og fikk beskjed at de synes det var rart ingen større justeringer ble gjordt underveis av det offentlige...

Har du vært på KK, Bergen? Der er de helt håpløse, synes jeg. Gjør få endringer ift tidligere regimer. Forsøk klinikk Hausken om du kan!

 

Anonymous poster hash: 49203...6f1

 

 

Jeg har fullført forsøkene i det offentlige og er klar for å gå privat. Jeg har ikke tenkt å gi meg enda. etter å ha vært i det offentlige og nå fått ny behandlingsplan for nytt forsøk er jeg mye mer overbevist at jeg er nær drømmen. Jeg har fått masse feedback på hva som må endres i forhold til forsøkene og fikk beskjed at de synes det var rart ingen større justeringer ble gjordt underveis av det offentlige...

Har du vært på KK, Bergen? Der er de helt håpløse, synes jeg. Gjør få endringer ift tidligere regimer. Forsøk klinikk Hausken om du kan!

 

Anonymous poster hash: 49203...6f1

 

Jeg tilhørte Ullevål Sykehus. Jeg skal starte på Maigaard i Danmark da det er lettere for meg å reise til Danmark enn å dra til Haugesund da jeg bor utenfor Oslo.

Jeg (eller mannen!) har sagt at 1 (ett!) forsøk er nok.. Men vi har et barn fra før og føler os ubeskrivelig heldige som har opplevd å få et barn. Så selv om jeg/vi ønsker oss flere, så vil han ikke gjennom all smerten og bivirkningene en gang til. Men mange reagerer forskjelling. Noen føler uttaket går fint, andre kjenner ingenting til medisinene. Jeg var overhode ikke meg selv, og da har jeg et ansvar ovenfor barnet vi allerede har. Selv om jeg ikke vil si det helt høyt enda - at det ikke blir flere forsøk.  :(

Jeg føler min situasjon er ganske lik din ønskegull. Har ikke barn fra før, men er dårlig i utgangspunktet og reagerer kraftig på medisiner osv. Føler at jeg har et ansvar ovenfor meg selv, mannen, økonomisk og hunden å ikke utsette meg selv for ytterligere plager utover forsøkene. Jeg er redd det vil ødelegge muligheten for å fungere i jobb og hjemme

I begynnelsen tenkte jeg at vi maks kan gjennomføre den 5 pk kontrakten på Maigaard ( har rett til 3 innsettinger plus 2 avbrutte) plus evt et forsøk i hjemlandet mitt og THATS IT. Deretter tenker vi på adopsjon, laparoskopi osv. Men... Nå har vi gjennomført alle de forsøkene på Maigaard og nå går vi på ny 3+2  kontrakt og nå føler jeg at jeg kan ikke slutte før kroppen min streiker helt eller før en av oss (eller begge) blir fullstendig gal. Vi har bestemt oss at hvis jeg er ikke gravid før jul  så begynner vi med adopsjons prosessen. Laparoskopi skal jeg melde meg på etter ferien i høst. Jeg skal gå den veien jeg må  frem til jeg får barn eller frem til jeg jeg fysisk ikke kan ha flere forsøk. Jeg har bestemt meg at vi SKAL bli foreldre uansett hvor mange forsøk vi må ta, hvilke kontinenter må vi reise gjennom, hvor mye helse og smerter det skal koste meg. Jeg bryr meg ikke om det. Jeg tror jeg kommer å slutte å puste rett og slett hvis jeg visste ikke at jeg kan ta et forsøk til. Nytt forsøk og nytt håp og tro på suksess er det som hjelper meg å gå gjennom livet i siste året. Hvis jeg ikke har det så dør jeg. Fordi "å lære å leve uten barn" er helt uaktuelt for oss. Jeg hadde mine nedturer når jeg tenkte at en plass må grensen gå og at det kanskje ikke er  "meant to be" for meg og jeg må bare slappe av og leve livet mitt. Men jeg vet ikke hvordan man kan slappe av uten barn. Jeg har ingen peiling hvordan er det mulig. Enten blir jeg mamma, eller kan jeg ikke leve og fungere. Det føles at etter 5 forsøk er det alt for tidlig for oss å gi opp og at vi nå kommer til mest spennende delen hvor vi kommer til å få et resultat til slutt.

Så trist at dere ikke har lykkes. Jeg håper dere lykkes på det neste forsøket.

 

Forstår godt at det er forferdelig tungt og trist å gi opp håpet. Det blir det nok for oss og, men jeg prøver å se andre muligheter.

 

Den overveldende følelsen av å føle at man ikke kan leve uten barn er grusom og jeg tenker så ofte at jeg ikke syns noen ting er verdt det uten et barn.

 

Håper virkelig det klaffer for dere snart <3 *klem*

I begynnelsen tenkte jeg at vi maks kan gjennomføre den 5 pk kontrakten på Maigaard ( har rett til 3 innsettinger plus 2 avbrutte) plus evt et forsøk i hjemlandet mitt og THATS IT. Deretter tenker vi på adopsjon, laparoskopi osv. Men... Nå har vi gjennomført alle de forsøkene på Maigaard og nå går vi på ny 3+2  kontrakt og nå føler jeg at jeg kan ikke slutte før kroppen min streiker helt eller før en av oss (eller begge) blir fullstendig gal. Vi har bestemt oss at hvis jeg er ikke gravid før jul  så begynner vi med adopsjons prosessen. Laparoskopi skal jeg melde meg på etter ferien i høst. Jeg skal gå den veien jeg må  frem til jeg får barn eller frem til jeg jeg fysisk ikke kan ha flere forsøk. Jeg har bestemt meg at vi SKAL bli foreldre uansett hvor mange forsøk vi må ta, hvilke kontinenter må vi reise gjennom, hvor mye helse og smerter det skal koste meg. Jeg bryr meg ikke om det. Jeg tror jeg kommer å slutte å puste rett og slett hvis jeg visste ikke at jeg kan ta et forsøk til. Nytt forsøk og nytt håp og tro på suksess er det som hjelper meg å gå gjennom livet i siste året. Hvis jeg ikke har det så dør jeg. Fordi "å lære å leve uten barn" er helt uaktuelt for oss. Jeg hadde mine nedturer når jeg tenkte at en plass må grensen gå og at det kanskje ikke er  "meant to be" for meg og jeg må bare slappe av og leve livet mitt. Men jeg vet ikke hvordan man kan slappe av uten barn. Jeg har ingen peiling hvordan er det mulig. Enten blir jeg mamma, eller kan jeg ikke leve og fungere. Det føles at etter 5 forsøk er det alt for tidlig for oss å gi opp og at vi nå kommer til mest spennende delen hvor vi kommer til å få et resultat til slutt.

Det ble sterkt å lese ordene dine... Det er som om du skrev for meg. Du satte ord på hvordan jeg har det. Jeg prøver av å til å sette meg ned å tenke på et liv uten barn, prøver å godta....prøver å innse at det går an å ha et godt liv uten barn. Men gråten tar overhånd. Jeg fatter ikke hvordan det skal bli om vi ikke får barn. Jeg tenker ikke bare nåtid. Jeg har begynt å se for meg når jeg sitter på gamlehjemmet og ingen barn skal komme på besøk til moren sin. Høres sikkert helt absurd ut, men slik er det bare!!!! Vi er akkurat ferdige med runde to. Avventer 3.uthenting. Vil gjøre alt jeg kan for å få barn. Mange spør om vi virkelig skal fortsette og om kroppen tåler kjøret. De aner ikke hvor mye krefter man kan få i en slik prosess. Men ingen skal påstå et det er enkelt for oss prøvere.

 

Håper dere alle her inne kan lykkes med prosjektene deres snart ❤❤❤

 

Klem

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...