Jeg hater meg selv for å ha vært utro mot mannen min... Er det noen her som har klart å tilgi seg selv etter et så stort svik?

[Anonym bruker]

 

Jeg har vært skikkelig utro... Med samleie og alt... Jeg hater meg selv for det... Jeg har vært gift med mannen min i 7 år, og etter to triste år (hvor vi har mistet sent i magen begge gangene) så gjør vi ikke annet enn å krangle, det føles ut som om vi ikke kan gjøre hverandre lykkelige... så derfor da jeg var på besøk hos en mannlig venn i går så lot jeg han ta på meg, og det føltes godt der og da, og jeg følte meg attraktiv igjen, og jeg gikk med på å ha samleie med han.. Men med en gang vi var ferdige så var det som om det ble helt en bøtte med kaldt vann over meg... Jeg angret i samme sekund som vi var ferdige.. Dette er en mann jeg aldri vil se igjen, jeg hater meg selv så inderlig nå.. Jeg har aldri kunnet hatt ett forhold bak ryggen til mannen min, dette er så DEFINITIVT et engangstilfelle, ALDRI igjen!

 

Jeg har ringt Kirkens SOS-telefon tre ganger i natt og 1 gang i dag tidlig.. Jeg vil så gjerne leve med denne hemmeligheten for meg selv.. Mannen min fortjener ikke å bli såret slik.. Det eneste "gode" som har kommet ut av dette, er at jeg er 100 % sikker på at jeg elsker mannen min, og at jeg ALDRI vil gå fra han.. Han er virkelig det beste som har skjedd meg, og det er først nå som jeg er redd for å miste han, at jeg virkelig vil gjøre alt i mine hender for at vi skal få et bedre liv... Mannen min fortjener et bra liv. Viss jeg forteller det til han, og han velger å gå fra meg, så vil jeg ivertfall ALDRI tilgi meg selv.. Denne utrolig tåpelige utroskapen kan jeg kanskje tilgi over tid... Og bare legge fra meg som en slags kreftsvulst...

 

Takker for reflekterte svar fra alle sammen!

 

Anonymous poster hash: 1f3e2...6be

Dere har åpenbart problemer i forholdet som dere trenger å ordne opp i! Det må dere begge gjøre sammen om dere skal klare det. Han burde få vite dette så dere sammen kan ta tak i problemene. Enten ved å jobbe sammen for forholdet eller gå hver deres vei!

 

Men nå er jeg klar for å jobbe for forholdet vårt.. Tidligere hadde jeg bare lyst til å gi opp, men nå føelr jeg for første gang at jeg vil gjøre alt i mine hender for å beholde mannen min... Klarer ikke tanken på å gi han et valg, for tenk om han velger å gå fra meg da... Jeg klarer kanskje å leve med utroskapen, men jeg klarer ikke å leve med at han skal forlate meg.... Huff, jeg angrer slik.. Skulle ønske jeg kunne skrudd tiden tilbake, da hadde jeg ALDRI gjort dette om igjen.. Og jeg vet at jeg aldri kommer til å gjøre det igjen... Jeg er en idiot, jeg hater meg selv så inderlig nå... Men takker dere for at dere svarer meg, og ikke minst at dere gir meg så hyggelige svar, jeg fortjener det ikke... Jeg har oppført meg så dårlig... HI

 

Anonymous poster hash: 1f3e2...6be

[Gjest meg&mini]

Hva hvis han finner det ut selv da?

 

Hadde jeg blitt bedratt, han hadde ikke sagt noe og jeg fant det ut etterhvert.... Jeg hadde faktisk sett på det som et større svik.

Hvis du velger å fortelle så kan det være at han tilgir deg også, kanskje dere jobber med forholdet og vil ha det bedre enn noen gang. Man vet aldri. Folk har forskjellig syn på utroskap også

Jeg har en venninne som har blitt bedratt to ganger. Første gangen gikk hun.

Andre gangen var det hennes nåværende kjæreste. Han er ufattelig snill og alt det der og hun fant ut at hun ville heller tilgi og jobbe med dette, enn å være uten han. De har det veldig bra i dag:)

 

Over til det du skriver så tror jeg at du vil klare å tilgi deg selv med tid. Du må helt sikkert jobbe litt med deg selv, men det går nok over etterhvert.

Du er heller ikke et dårlig menneske selvom du gjorde en feil. Vi alle feiler på et eller annet tidspunkt i løpet av livet, på forskjellige måter. Dette var vel din feil:)

 

Lykke til videre, hva enn som skjer:)

[Anonym bruker]

Ikke fortell det til han hvis du vet at det aldri vil skje igjen, og du elsker han.

Din dårlige samvittighet behøver ikke gå utover han.

 

Man kan tilgi, men å glemme... Vanskelig.

 

Jeg var utro når vi hadde vært sammen i ett halvt år. Hadde jeg fortalt det hadde vi ikke vært sammen nå nesten 10 år senere, og hatt to nydelige barn. 

 

Jeg ville ikke ønsket å vte det om det bare var en gang.

 

Anonymous poster hash: 0fd9b...6df

[Anonym bruker]

Hva hvis han finner det ut selv da?

 

Hadde jeg blitt bedratt, han hadde ikke sagt noe og jeg fant det ut etterhvert.... Jeg hadde faktisk sett på det som et større svik.

Hvis du velger å fortelle så kan det være at han tilgir deg også, kanskje dere jobber med forholdet og vil ha det bedre enn noen gang. Man vet aldri. Folk har forskjellig syn på utroskap også

Jeg har en venninne som har blitt bedratt to ganger. Første gangen gikk hun.

Andre gangen var det hennes nåværende kjæreste. Han er ufattelig snill og alt det der og hun fant ut at hun ville heller tilgi og jobbe med dette, enn å være uten han. De har det veldig bra i dag:)

 

Over til det du skriver så tror jeg at du vil klare å tilgi deg selv med tid. Du må helt sikkert jobbe litt med deg selv, men det går nok over etterhvert.

Du er heller ikke et dårlig menneske selvom du gjorde en feil. Vi alle feiler på et eller annet tidspunkt i løpet av livet, på forskjellige måter. Dette var vel din feil:)

 

Lykke til videre, hva enn som skjer:)

Tusen takk for svar! Men jeg tviler på at mannen min kommer til å tilgi meg... Og viss han tilgir meg, så vil han aldri se på meg med samme blikk igjen.. Han kommer alltid til å være såret... Og føle at han ikke målte seg med han andre mannen... HVA HAR JEG GJORT! Jeg angrer slik, jeg vil ikke at han skal gå fra meg... Og det har jeg skjønt først nå... Jeg vil ikke se meg i speilet, jeg vil ikke være i nærheten av folk.. Jeg vil bare ligge i senga og gråte og hate meg selv... Men jeg må finne en måte å tilgi meg selv på... For ellers vil dette gnage meg for resten av livet... HI

 

Anonymous poster hash: 1f3e2...6be

[Anonym bruker]

Du skriver innlegget som om det er deg det er synd på, men vet du hva? Det er ikke litt synd på deg. Du fortjener å bli forlatt etter hva du har gjort.

 

Anonymous poster hash: 0b264...6f8

[Anonym bruker]

Jeg vet at det ikke er synd på meg... Jeg hater meg selv, jeg synes ikke synd på meg selv..

 

Men jeg har bestemt meg for å ikke fortelle det til mannen min.. Jeg har bestilt time hos prest, så jeg vil be om tilgivelse sammen med presten, slik at jeg kan klare å etterhvert legge dette fra meg, og bare bruke kreftene på å gjøre mannen min mest mulig lykkelig... Og viss dette skulle komme frem for en dag, så må jeg bare legge kortene på bordet da, men nå vil jeg ikke at mannen min skal gå fra meg... HI

Anonymous poster hash: 1f3e2...6be

[Anonym bruker]

Nå er du egoistisk. Vil ikke fu ha et forhold basert på ærlighet? Hva er et forhold uten det? Ikke noe forhold. Det er jævlig det du gjorde og du må stå fram med det. Tøft er det ja, er han villig så kommer dere til å jobbe med dette sammen.

Hadde mannen min vært utro, ville jeg ha visst om det.

 

Anonymous poster hash: 5a683...dfc

[Anonym bruker]

 

Jeg vet at det ikke er synd på meg... Jeg hater meg selv, jeg synes ikke synd på meg selv..

 

Men jeg har bestemt meg for å ikke fortelle det til mannen min.. Jeg har bestilt time hos prest, så jeg vil be om tilgivelse sammen med presten, slik at jeg kan klare å etterhvert legge dette fra meg, og bare bruke kreftene på å gjøre mannen min mest mulig lykkelig... Og viss dette skulle komme frem for en dag, så må jeg bare legge kortene på bordet da, men nå vil jeg ikke at mannen min skal gå fra meg... HI

 

Anonymous poster hash: 1f3e2...6be

I mine øyne har du tatt en helt riktig beslutning. Stå ved den, og jobb deg gjennom det. Ikke bry deg om alle haterne her som slenger dritt. Du er helt klar over at det var galt, du gjør det ikke igjen, og du får nok "straff" av de følelsene du har nå. Jeg syns de i tråden her som viser null medmenneskelighet viser seg frem fra en styggere side enn du gjør ved det du har gjort. Lykke til og klem til deg

 

 

Anonymous poster hash: cab8d...893

[Anonym bruker]

 

Jeg vet at det ikke er synd på meg... Jeg hater meg selv, jeg synes ikke synd på meg selv..

 

Men jeg har bestemt meg for å ikke fortelle det til mannen min.. Jeg har bestilt time hos prest, så jeg vil be om tilgivelse sammen med presten, slik at jeg kan klare å etterhvert legge dette fra meg, og bare bruke kreftene på å gjøre mannen min mest mulig lykkelig... Og viss dette skulle komme frem for en dag, så må jeg bare legge kortene på bordet da, men nå vil jeg ikke at mannen min skal gå fra meg... HI

 

Anonymous poster hash: 1f3e2...6be

I mine øyne har du tatt en helt riktig beslutning. Stå ved den, og jobb deg gjennom det. Ikke bry deg om alle haterne her som slenger dritt. Du er helt klar over at det var galt, du gjør det ikke igjen, og du får nok "straff" av de følelsene du har nå. Jeg syns de i tråden her som viser null medmenneskelighet viser seg frem fra en styggere side enn du gjør ved det du har gjort. Lykke til og klem til deg

 

 

Anonymous poster hash: cab8d...893

 

Tusen takk for et så varmt svar! Det fortjener jeg ikke... Ikke etter det jeg har gjort... Men du har helt rett i at jeg allerede får nok straff av de følelsene jeg har... Jeg har hikstende ringt Kirkens SOS tlf igjen, og de har hjelpt meg litt med å sortere tanker... Jeg angrer så fælt... Jeg vil aldri se igjen denne mannen, eller noen andre menn, jeg vil bare ha mannen MIN, selv om jeg ikke fortjener han, men jeg må finne en måte å tilgi meg på... For vi har ett barn oppi dette.. Og viss jeg forteller det til mannen min, så kommer han helt sikkert til å gå fra meg til slutt... Kanskje ikke med det samme, men etter hvert vil dette plage han så mye at han vil gjøre det slutt.. Og da er det den lille jenta vår som må lide for mammas egoisme og feilbedømming.... Jeg elsker mannen min, og skal aldri noen gang igjen se på en mann på feil måte en gang.. Og jeg elsker jenta mi, jeg vil at hun skal vokse opp med lykkelige foreldre... Derfor har jeg bestemt meg for å ikke fortelle om dette til mannen min... Jeg må bare lide gjennom dette alene.. Det har jeg fortjent nå... 

 

Takker alle for svar, jeg klarer ikke å slutte å være fortvilet og sint på meg selv, men dere har kommet med mange tankevekkende svar... HI

 

Anonymous poster hash: 1f3e2...6be

[thricane]

Noen ganger lurer jeg på hva slags forhold folk egentlig har her inne. Hvordan skal du klare å skjule noe sånt? Det vil alltid ligge en undertone av at noe er galt, kanskje han ikke vet hva, men om dere virkelig kjenner hverandre vil jo den andre merke at noe er galt. På tide å bli voksen. Si det som det er.

[Anonym bruker]

Noen ganger lurer jeg på hva slags forhold folk egentlig har her inne. Hvordan skal du klare å skjule noe sånt? Det vil alltid ligge en undertone av at noe er galt, kanskje han ikke vet hva, men om dere virkelig kjenner hverandre vil jo den andre merke at noe er galt. På tide å bli voksen. Si det som det er.

Jeg må bare prøve først... Viss jeg ser at jeg ikke klarer å skjule det, så må jeg til slutt legge kortene på bordet... Men akkurat nå vil jeg først prøve og se om jeg kan leve med det... Jeg vil gjøre det for jenta mi... For hun fortjener ikke skilte foreldre kun fordi mammaen hennes er et verdiløst og et ekstremt dårlig menneske... HI

 

Anonymous poster hash: 1f3e2...6be

[thricane]

 

 

Noen ganger lurer jeg på hva slags forhold folk egentlig har her inne. Hvordan skal du klare å skjule noe sånt? Det vil alltid ligge en undertone av at noe er galt, kanskje han ikke vet hva, men om dere virkelig kjenner hverandre vil jo den andre merke at noe er galt. På tide å bli voksen. Si det som det er.

Jeg må bare prøve først... Viss jeg ser at jeg ikke klarer å skjule det, så må jeg til slutt legge kortene på bordet... Men akkurat nå vil jeg først prøve og se om jeg kan leve med det... Jeg vil gjøre det for jenta mi... For hun fortjener ikke skilte foreldre kun fordi mammaen hennes er et verdiløst og et ekstremt dårlig menneske... HI

 

Anonymous poster hash: 1f3e2...6be

Da håper jeg virkelig ikke at mannen din har antenner nok til å merke at noe er galt. Har du tenkt på hvordan det er for ham å kjenne på at noe er galt uten å vite hva? Hva om ham tror det er noe galt med han fordi du plutselig et annerledes?

[Anonym bruker]

 

 

Noen ganger lurer jeg på hva slags forhold folk egentlig har her inne. Hvordan skal du klare å skjule noe sånt? Det vil alltid ligge en undertone av at noe er galt, kanskje han ikke vet hva, men om dere virkelig kjenner hverandre vil jo den andre merke at noe er galt. På tide å bli voksen. Si det som det er.

Jeg må bare prøve først... Viss jeg ser at jeg ikke klarer å skjule det, så må jeg til slutt legge kortene på bordet... Men akkurat nå vil jeg først prøve og se om jeg kan leve med det... Jeg vil gjøre det for jenta mi... For hun fortjener ikke skilte foreldre kun fordi mammaen hennes er et verdiløst og et ekstremt dårlig menneske... HI

 

Anonymous poster hash: 1f3e2...6be

Da håper jeg virkelig ikke at mannen din har antenner nok til å merke at noe er galt. Har du tenkt på hvordan det er for ham å kjenne på at noe er galt uten å vite hva? Hva om ham tror det er noe galt med han fordi du plutselig et annerledes?

 

Jeg skal skylde på det at jeg synes det er trist å flytte fra den fine leiligheten vår, viss han merker at det er noe galt.. Vi skal flytte til en annen by snart, så jeg kan late som om det er det som plager meg... Men egentlig så holder jeg på å bli spist opp av dårlig samvittighet innenfra... Men dette er MIN feil, og jeg vil ikke at hverken mannen min eller dattera vår skal lide... JEg elsker de for høyt for det... Og jeg har fått en dyr lærdom på at gresset aldri er grønnere på andre siden... Heretter skal jeg leve ene og alene for den lille familien min... HI

 

Anonymous poster hash: 1f3e2...6be

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Noen ganger lurer jeg på hva slags forhold folk egentlig har her inne. Hvordan skal du klare å skjule noe sånt? Det vil alltid ligge en undertone av at noe er galt, kanskje han ikke vet hva, men om dere virkelig kjenner hverandre vil jo den andre merke at noe er galt. På tide å bli voksen. Si det som det er.

Jeg må bare prøve først... Viss jeg ser at jeg ikke klarer å skjule det, så må jeg til slutt legge kortene på bordet... Men akkurat nå vil jeg først prøve og se om jeg kan leve med det... Jeg vil gjøre det for jenta mi... For hun fortjener ikke skilte foreldre kun fordi mammaen hennes er et verdiløst og et ekstremt dårlig menneske... HI

 

Anonymous poster hash: 1f3e2...6be

Da håper jeg virkelig ikke at mannen din har antenner nok til å merke at noe er galt. Har du tenkt på hvordan det er for ham å kjenne på at noe er galt uten å vite hva? Hva om ham tror det er noe galt med han fordi du plutselig et annerledes?

Jeg skal skylde på det at jeg synes det er trist å flytte fra den fine leiligheten vår, viss han merker at det er noe galt.. Vi skal flytte til en annen by snart, så jeg kan late som om det er det som plager meg... Men egentlig så holder jeg på å bli spist opp av dårlig samvittighet innenfra... Men dette er MIN feil, og jeg vil ikke at hverken mannen min eller dattera vår skal lide... JEg elsker de for høyt for det... Og jeg har fått en dyr lærdom på at gresset aldri er grønnere på andre siden... Heretter skal jeg leve ene og alene for den lille familien min... HI

 

Anonymous poster hash: 1f3e2...6be

Det er jo tydelig at du fisker etter sympati,åååå jeg har så dårlig samvittighet åååååå det er så synd på meg sier du egentlig

 

Anonymous poster hash: 0b264...6f8

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Noen ganger lurer jeg på hva slags forhold folk egentlig har her inne. Hvordan skal du klare å skjule noe sånt? Det vil alltid ligge en undertone av at noe er galt, kanskje han ikke vet hva, men om dere virkelig kjenner hverandre vil jo den andre merke at noe er galt. På tide å bli voksen. Si det som det er.

Jeg må bare prøve først... Viss jeg ser at jeg ikke klarer å skjule det, så må jeg til slutt legge kortene på bordet... Men akkurat nå vil jeg først prøve og se om jeg kan leve med det... Jeg vil gjøre det for jenta mi... For hun fortjener ikke skilte foreldre kun fordi mammaen hennes er et verdiløst og et ekstremt dårlig menneske... HI

 

Anonymous poster hash: 1f3e2...6be

Da håper jeg virkelig ikke at mannen din har antenner nok til å merke at noe er galt. Har du tenkt på hvordan det er for ham å kjenne på at noe er galt uten å vite hva? Hva om ham tror det er noe galt med han fordi du plutselig et annerledes?

Jeg skal skylde på det at jeg synes det er trist å flytte fra den fine leiligheten vår, viss han merker at det er noe galt.. Vi skal flytte til en annen by snart, så jeg kan late som om det er det som plager meg... Men egentlig så holder jeg på å bli spist opp av dårlig samvittighet innenfra... Men dette er MIN feil, og jeg vil ikke at hverken mannen min eller dattera vår skal lide... JEg elsker de for høyt for det... Og jeg har fått en dyr lærdom på at gresset aldri er grønnere på andre siden... Heretter skal jeg leve ene og alene for den lille familien min... HI

 

Anonymous poster hash: 1f3e2...6be

Det er jo tydelig at du fisker etter sympati,åååå jeg har så dårlig samvittighet åååååå det er så synd på meg sier du egentlig

 

Anonymous poster hash: 0b264...6f8

Hun fisker ikke etter sympati, det bør være ganske klart. Hun viser at hun virkelig angrer. Kutt ut sparkingen på en som ligger nede, og bruk kreftene på noe konstruktivt. Det er helt klart ingen fasit her, flere mener at hun ikke bør si noe, så her får Hi gjøre det som føles rett for henne og beskytte barnet og familien sin for sitt eget feilgrep.

 

Anonymous poster hash: cab8d...893

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Noen ganger lurer jeg på hva slags forhold folk egentlig har her inne. Hvordan skal du klare å skjule noe sånt? Det vil alltid ligge en undertone av at noe er galt, kanskje han ikke vet hva, men om dere virkelig kjenner hverandre vil jo den andre merke at noe er galt. På tide å bli voksen. Si det som det er.

Jeg må bare prøve først... Viss jeg ser at jeg ikke klarer å skjule det, så må jeg til slutt legge kortene på bordet... Men akkurat nå vil jeg først prøve og se om jeg kan leve med det... Jeg vil gjøre det for jenta mi... For hun fortjener ikke skilte foreldre kun fordi mammaen hennes er et verdiløst og et ekstremt dårlig menneske... HI

 

Anonymous poster hash: 1f3e2...6be

Da håper jeg virkelig ikke at mannen din har antenner nok til å merke at noe er galt. Har du tenkt på hvordan det er for ham å kjenne på at noe er galt uten å vite hva? Hva om ham tror det er noe galt med han fordi du plutselig et annerledes?

Jeg skal skylde på det at jeg synes det er trist å flytte fra den fine leiligheten vår, viss han merker at det er noe galt.. Vi skal flytte til en annen by snart, så jeg kan late som om det er det som plager meg... Men egentlig så holder jeg på å bli spist opp av dårlig samvittighet innenfra... Men dette er MIN feil, og jeg vil ikke at hverken mannen min eller dattera vår skal lide... JEg elsker de for høyt for det... Og jeg har fått en dyr lærdom på at gresset aldri er grønnere på andre siden... Heretter skal jeg leve ene og alene for den lille familien min... HI

 

Anonymous poster hash: 1f3e2...6be

Det er jo tydelig at du fisker etter sympati,åååå jeg har så dårlig samvittighet åååååå det er så synd på meg sier du egentlig

 

Anonymous poster hash: 0b264...6f8

 

Nei, jeg er ikke ute etter sympati, og jeg fortjener heller ikke å få noe sympati, det jeg gjorde var ekstremt dårlig gjort av meg... Men jeg må prøve å komme meg gjennom det... Mannen min kom akkurat hjem... Han står i dusjen nå... Jeg må bestemme meg for om hva jeg skal gjøre... Det frister litt å legge alle kortene på bordet, men samtidig vil jeg først prøve å holde dette for meg selv... Håper bare at jeg klarer det... Han fortjener å være lykkelig... HI

 

Anonymous poster hash: 1f3e2...6be

[*Yuna*]

Lev med det. Det var fint der og da. Det han ikke vet, har han ikke vondt av.

Det var tydeligvis en glipp fra din side, ettersom du freaker helt ut.

Pust rolig, det er menneskelig å trå feil. Tilgi deg selv og gå videre.

Enig.

[thricane]

 

 

 

 

 

 

Noen ganger lurer jeg på hva slags forhold folk egentlig har her inne. Hvordan skal du klare å skjule noe sånt? Det vil alltid ligge en undertone av at noe er galt, kanskje han ikke vet hva, men om dere virkelig kjenner hverandre vil jo den andre merke at noe er galt. På tide å bli voksen. Si det som det er.

Jeg må bare prøve først... Viss jeg ser at jeg ikke klarer å skjule det, så må jeg til slutt legge kortene på bordet... Men akkurat nå vil jeg først prøve og se om jeg kan leve med det... Jeg vil gjøre det for jenta mi... For hun fortjener ikke skilte foreldre kun fordi mammaen hennes er et verdiløst og et ekstremt dårlig menneske... HI

 

Anonymous poster hash: 1f3e2...6be

Da håper jeg virkelig ikke at mannen din har antenner nok til å merke at noe er galt. Har du tenkt på hvordan det er for ham å kjenne på at noe er galt uten å vite hva? Hva om ham tror det er noe galt med han fordi du plutselig et annerledes?

Jeg skal skylde på det at jeg synes det er trist å flytte fra den fine leiligheten vår, viss han merker at det er noe galt.. Vi skal flytte til en annen by snart, så jeg kan late som om det er det som plager meg... Men egentlig så holder jeg på å bli spist opp av dårlig samvittighet innenfra... Men dette er MIN feil, og jeg vil ikke at hverken mannen min eller dattera vår skal lide... JEg elsker de for høyt for det... Og jeg har fått en dyr lærdom på at gresset aldri er grønnere på andre siden... Heretter skal jeg leve ene og alene for den lille familien min... HI

 

Anonymous poster hash: 1f3e2...6be

Det er jo tydelig at du fisker etter sympati,åååå jeg har så dårlig samvittighet åååååå det er så synd på meg sier du egentlig

 

Anonymous poster hash: 0b264...6f8

Hun fisker ikke etter sympati, det bør være ganske klart. Hun viser at hun virkelig angrer. Kutt ut sparkingen på en som ligger nede, og bruk kreftene på noe konstruktivt. Det er helt klart ingen fasit her, flere mener at hun ikke bør si noe, så her får Hi gjøre det som føles rett for henne og beskytte barnet og familien sin for sitt eget feilgrep.

 

Anonymous poster hash: cab8d...893

Sparker ikke noen som helst her jeg. Det er 100 % legitimt å mene at det ikke er riktig å holde det skjult!

[mammadrøm]

Som flere allerede har skrevet, vil jeg råde deg til å ikke fortelle din mann dette. Jeg har selv opplevd at en tidligere kjæreste var utro. Jeg var knust, og forholdet ble aldri det samme igjen. Det endte med at vi gikk fra hverandre. Jeg skulle faktisk ønske den gang at han ikke fortalt meg det.

 

Hadde jeg vært 25 år hadde jeg nok svart som enkelte andre her om at du må fortelle det, at du burde skamme deg osv. Når man imidlertid har fått noen år på baken forstår man at ingen er perfekte, alle kan gjøre feil. Det er tydelig at du angrer, aldri vil gjøre det samme igjen og elsker din mann. Tilgi deg selv og gå videre!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Som flere allerede har skrevet, vil jeg råde deg til å ikke fortelle din mann dette. Jeg har selv opplevd at en tidligere kjæreste var utro. Jeg var knust, og forholdet ble aldri det samme igjen. Det endte med at vi gikk fra hverandre. Jeg skulle faktisk ønske den gang at han ikke fortalt meg det.

 

Hadde jeg vært 25 år hadde jeg nok svart som enkelte andre her om at du må fortelle det, at du burde skamme deg osv. Når man imidlertid har fått noen år på baken forstår man at ingen er perfekte, alle kan gjøre feil. Det er tydelig at du angrer, aldri vil gjøre det samme igjen og elsker din mann. Tilgi deg selv og gå videre!

 

Lykke til!

Amen, jeg tenker som deg, og jeg er 36. Da jeg var 22 hadde jeg sagt det motsatte.

 

Anonymous poster hash: cab8d...893

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

Noen ganger lurer jeg på hva slags forhold folk egentlig har her inne. Hvordan skal du klare å skjule noe sånt? Det vil alltid ligge en undertone av at noe er galt, kanskje han ikke vet hva, men om dere virkelig kjenner hverandre vil jo den andre merke at noe er galt. På tide å bli voksen. Si det som det er.

Jeg må bare prøve først... Viss jeg ser at jeg ikke klarer å skjule det, så må jeg til slutt legge kortene på bordet... Men akkurat nå vil jeg først prøve og se om jeg kan leve med det... Jeg vil gjøre det for jenta mi... For hun fortjener ikke skilte foreldre kun fordi mammaen hennes er et verdiløst og et ekstremt dårlig menneske... HI

 

Anonymous poster hash: 1f3e2...6be

Da håper jeg virkelig ikke at mannen din har antenner nok til å merke at noe er galt. Har du tenkt på hvordan det er for ham å kjenne på at noe er galt uten å vite hva? Hva om ham tror det er noe galt med han fordi du plutselig et annerledes?

Jeg skal skylde på det at jeg synes det er trist å flytte fra den fine leiligheten vår, viss han merker at det er noe galt.. Vi skal flytte til en annen by snart, så jeg kan late som om det er det som plager meg... Men egentlig så holder jeg på å bli spist opp av dårlig samvittighet innenfra... Men dette er MIN feil, og jeg vil ikke at hverken mannen min eller dattera vår skal lide... JEg elsker de for høyt for det... Og jeg har fått en dyr lærdom på at gresset aldri er grønnere på andre siden... Heretter skal jeg leve ene og alene for den lille familien min... HI

 

Anonymous poster hash: 1f3e2...6be

Det er jo tydelig at du fisker etter sympati,åååå jeg har så dårlig samvittighet åååååå det er så synd på meg sier du egentlig

 

Anonymous poster hash: 0b264...6f8

Hun fisker ikke etter sympati, det bør være ganske klart. Hun viser at hun virkelig angrer. Kutt ut sparkingen på en som ligger nede, og bruk kreftene på noe konstruktivt. Det er helt klart ingen fasit her, flere mener at hun ikke bør si noe, så her får Hi gjøre det som føles rett for henne og beskytte barnet og familien sin for sitt eget feilgrep.

 

Anonymous poster hash: cab8d...893

Sparker ikke noen som helst her jeg. Det er 100 % legitimt å mene at det ikke er riktig å holde det skjult!

Du gjør narr når du mener at hun egentlig er ute etter sympati. Og ja, det er absolutt legitimt å mene at hun burde si det, og det er helt naturlig å mene at man ville ha visst om dette selv. Men det er en sannhet som gjelder deg og ikke nødvendigvis HI/hennes mann.

 

Anonymous poster hash: cab8d...893

[thricane]

 

 

 

 

 

 

 

 

Noen ganger lurer jeg på hva slags forhold folk egentlig har her inne. Hvordan skal du klare å skjule noe sånt? Det vil alltid ligge en undertone av at noe er galt, kanskje han ikke vet hva, men om dere virkelig kjenner hverandre vil jo den andre merke at noe er galt. På tide å bli voksen. Si det som det er.

Jeg må bare prøve først... Viss jeg ser at jeg ikke klarer å skjule det, så må jeg til slutt legge kortene på bordet... Men akkurat nå vil jeg først prøve og se om jeg kan leve med det... Jeg vil gjøre det for jenta mi... For hun fortjener ikke skilte foreldre kun fordi mammaen hennes er et verdiløst og et ekstremt dårlig menneske... HI

 

Anonymous poster hash: 1f3e2...6be

Da håper jeg virkelig ikke at mannen din har antenner nok til å merke at noe er galt. Har du tenkt på hvordan det er for ham å kjenne på at noe er galt uten å vite hva? Hva om ham tror det er noe galt med han fordi du plutselig et annerledes?

Jeg skal skylde på det at jeg synes det er trist å flytte fra den fine leiligheten vår, viss han merker at det er noe galt.. Vi skal flytte til en annen by snart, så jeg kan late som om det er det som plager meg... Men egentlig så holder jeg på å bli spist opp av dårlig samvittighet innenfra... Men dette er MIN feil, og jeg vil ikke at hverken mannen min eller dattera vår skal lide... JEg elsker de for høyt for det... Og jeg har fått en dyr lærdom på at gresset aldri er grønnere på andre siden... Heretter skal jeg leve ene og alene for den lille familien min... HI

 

Anonymous poster hash: 1f3e2...6be

Det er jo tydelig at du fisker etter sympati,åååå jeg har så dårlig samvittighet åååååå det er så synd på meg sier du egentlig

 

Anonymous poster hash: 0b264...6f8

Hun fisker ikke etter sympati, det bør være ganske klart. Hun viser at hun virkelig angrer. Kutt ut sparkingen på en som ligger nede, og bruk kreftene på noe konstruktivt. Det er helt klart ingen fasit her, flere mener at hun ikke bør si noe, så her får Hi gjøre det som føles rett for henne og beskytte barnet og familien sin for sitt eget feilgrep.

 

Anonymous poster hash: cab8d...893

Sparker ikke noen som helst her jeg. Det er 100 % legitimt å mene at det ikke er riktig å holde det skjult!

Du gjør narr når du mener at hun egentlig er ute etter sympati. Og ja, det er absolutt legitimt å mene at hun burde si det, og det er helt naturlig å mene at man ville ha visst om dette selv. Men det er en sannhet som gjelder deg og ikke nødvendigvis HI/hennes mann.

 

Anonymous poster hash: cab8d...893

Det med sympati må du nesten ta med den som skrev det, da det ikke var meg. Det jeg stusser mest over er hvordan dere kan kjempe om forståelse for et så forkastelig valg.

[Gjest Antarctica]

Sannsynligvis er du selv, HI, og en del av de rasende meggene her, mye mye strengere og mere hatske omkring din handling enn mannen din er. Han kjenner også dine gode sider, og har sympati for deg som det mennesket du er ellers.

 

Et år er 365 dager, ti år er 3650 dager. Kanskje har dere vært gift i 3650 dager og du gjorde noe dumt på en eneste av disse. Det er ikke det samme som at du er en forferdelig person, at du ikke fortjener mannen din, at det er grunn til å hate og forakte deg og resten av den regla som du selv og enkelte selvopphøyde moraldommere kommer med.

 

Det å "ødelegge" et forhold kan gjøres på mange måter. Å lyve og ødelegge tilliten, å bruke dop eller alkohol på en måte som skader partneren og familien, å være egoistisk, gjerrig, grusom, å snakke foraktelig og stygt til partner, å bruke verbal eller fysisk vold... Det skader på lang sikt. Ikke bare forholdet, men også individet. Selv etter at det er slutt kan et slikt forhold ha ødelagt en person og skadet sjelelivet hans/hennes.

 

Å gjøre noe dumt, legge kortene på bordet og be om tilgivelse, med alt det innebærer er en lang og ubehagelig prosess for begge parter, men behøver ikke ødelegge, gir ikke skader på sjela med mindre det er snakk om en betydelig tilknytningsskadet person allerede, og gir muligheter for reparasjon på sikt. Jeg vil ikke dermed råde deg til å si alt og bli ferdig med det, det kan godt hende det blir en avgjørelse du vil angre bittert. Men du er mer enn dine handlinger, og det du gjorde er faktisk ikke en kardinalsynd. Selv om det var dumt og unødvendig.

[Anonym bruker]

Jeg er helt sjokkert over hvor mange som tydeligvis syns at det er greit med utroskap. Dere sier at alle kan gjøre en feil, men det å bli en mann med hjem er ikke bare en feil. Dette er helt selvvalgt og helt forkastelig. Hadde hi skrevet at mannen var utro hadde dere ikke skrevet alle kan gjøre en feil, og at de som skriver krasse svar må visse empati og være medmenneskelig. Nei da hadde han vært en drittsekk og hun må hive han ut osv osv med en gang det er en kvinne som er utro er det liksom greit

 

Anonymous poster hash: 0b264...6f8

[Anonym bruker]

Sannsynligvis er du selv, HI, og en del av de rasende meggene her, mye mye strengere og mere hatske omkring din handling enn mannen din er. Han kjenner også dine gode sider, og har sympati for deg som det mennesket du er ellers.

 

Et år er 365 dager, ti år er 3650 dager. Kanskje har dere vært gift i 3650 dager og du gjorde noe dumt på en eneste av disse. Det er ikke det samme som at du er en forferdelig person, at du ikke fortjener mannen din, at det er grunn til å hate og forakte deg og resten av den regla som du selv og enkelte selvopphøyde moraldommere kommer med.

 

Det å "ødelegge" et forhold kan gjøres på mange måter. Å lyve og ødelegge tilliten, å bruke dop eller alkohol på en måte som skader partneren og familien, å være egoistisk, gjerrig, grusom, å snakke foraktelig og stygt til partner, å bruke verbal eller fysisk vold... Det skader på lang sikt. Ikke bare forholdet, men også individet. Selv etter at det er slutt kan et slikt forhold ha ødelagt en person og skadet sjelelivet hans/hennes.

 

Å gjøre noe dumt, legge kortene på bordet og be om tilgivelse, med alt det innebærer er en lang og ubehagelig prosess for begge parter, men behøver ikke ødelegge, gir ikke skader på sjela med mindre det er snakk om en betydelig tilknytningsskadet person allerede, og gir muligheter for reparasjon på sikt. Jeg vil ikke dermed råde deg til å si alt og bli ferdig med det, det kan godt hende det blir en avgjørelse du vil angre bittert. Men du er mer enn dine handlinger, og det du gjorde er faktisk ikke en kardinalsynd. Selv om det var dumt og unødvendig.

Hadde du klArt å tenke så rasjonelt om din mann drev å knullet på en annen kvinne?

 

Anonymous poster hash: 0b264...6f8