Jeg hater meg selv for å ha vært utro mot mannen min... Er det noen her som har klart å tilgi seg selv etter et så stort svik?

[Anonym bruker]

Ja, jeg vet det.. Jeg er en idiot som ikke fortjener å leve... Jeg har vært utro mot mannen min... Jeg har latt en annen mann ta på meg, og jeg hater meg selv for det... Jeg hater meg selv, og vil ikke se meg selv i speilet noe mer... Den flotte mannen min fortjener ikke meg... Jeg er helt ifra meg... Sitter og hyperventilerer, er det noe sted jeg kan få hjelp? JEg HATER meg selv!!! JEg vet med sikkerhet at jeg ALDRI kommer til å være utro igjen, jeg elsker mannen min mer enn alt... JEg har ingen følelser for denne mannen... Er det noen som har vært utro her som har klart å leve med skyldfølelsen? Vær så snill og ikke døm meg nå, jeg føler meg som en verdiløs person allerede... JEg hater meg selv og hater det jeg har gjort...

Anonymous poster hash: 1f3e2...6be

[Anonym bruker]

Jeg klarte ikke leve med det. Så jeg gjorde det slutt. Fortalte aldri mannen hva jeg hadde gjort.

 

Anonymous poster hash: ef90a...e33

[Anonym bruker]

Men jeg vil ikke gjøre det slutt med mannen min, jeg elsker han. Og har skjønt det enda mer nå som jeg har gjort det jeg har gjort...  Hva kan jeg gjøre for å tilgi meg selv? Bør jeg fortelle det til han? Men han kommer til å bli så såret... 

Anonymous poster hash: 1f3e2...6be

[Anonym bruker]

Jeg klarte ikke leve med det. Så jeg gjorde det slutt. Fortalte aldri mannen hva jeg hadde gjort.

 

Anonymous poster hash: ef90a...e33

Samme her!

Jeg prøvde å late som ingenting og prøvde å fortrenge det i et år. Men samvittigheten spiste meg opp levende. Så jeg flyttet. Han fortjente ikke det jeg hadde gjort mot ham, og jeg klarte tilslutt ikke å se på verken han eller meg selv. Jeg fortalte aldri den virkelige grunnen. Selv ikke når elskeren min og jeg møttes igjen etter 8 år og vi var i et forhold, ingen av oss fortalte aldri at han var den jeg møtte for 8 år siden. Eksen min fortjente så mye bedre så vi så ingen grunn til å såre ham nå etter så mange år.. 

 

Om du skal ha en liten sjanse for å få det bedre med deg selv tror jeg du må legge kortene på bordet sånn at dere kan starte på bånn med å fikse opp i problemet..

 

Anonymous poster hash: e0e7c...448

[Gjest Lykkeliggift_]

 

Men jeg vil ikke gjøre det slutt med mannen min, jeg elsker han. Og har skjønt det enda mer nå som jeg har gjort det jeg har gjort...  Hva kan jeg gjøre for å tilgi meg selv? Bør jeg fortelle det til han? Men han kommer til å bli så såret... 

 

Anonymous poster hash: 1f3e2...6be

 

 

 

At han kommer til å bli såret burde du ha tenkt på før du var utro, sorry. Ja, du bør fortelle det til ham slik at HAN kan velge om han vil leve med en utro partner eller ikke. Du kan ikke lure ham til å velge deg ved å late som ingenting. Enkelte vet ikke hva de har før de har mistet det nei. Og ja, jeg har blitt bedratt av flere partnere og det farger nok noe av svaret mitt.

[Anonym bruker]

Vel dette fortjener du. Det er ikke synd på deg, det er din mann det er synd på. Håper han forlater deg

 

Anonymous poster hash: 0b264...6f8

[Anonym bruker]

Jeg klarte det ikke, fortalte han det, han tilga meg og vi har det bedre enn noensinne tre år senere!

Anonymous poster hash: 75a32...1be

[Anonym bruker]

Se på det som et sunnhetstegn at du føler det slik. Tider leger alle sår, så du må nesten bare bestemme deg om du orker å leve resten av livet i stillhet, mens du fører han bak lyset på et sett, om du skal gå eller om du skal be han om tilgivelse.

Alle mennesker gjør feil her i livet. Du er ikke den eneste, og du blir ikke den siste. Kanskje en tur til en psykolog ville vært en god ide?
Lykke til!

Anonymous poster hash: a2430...a31

[Anonym bruker]

Jeg har ringt mannen min og sagt at det er noe jeg må snakke med han om.. Men jeg vet ikke hvor mye jeg skal fortelle han... Synes dere at jeg skal fortelle mindre enn det som jeg har gjort? 

Anonymous poster hash: 1f3e2...6be

[Gjest Lykkeliggift_]

 

Jeg har ringt mannen min og sagt at det er noe jeg må snakke med han om.. Men jeg vet ikke hvor mye jeg skal fortelle han... Synes dere at jeg skal fortelle mindre enn det som jeg har gjort? 

 

Anonymous poster hash: 1f3e2...6be

 

 

 

Nei. Hvorfor skal du lyve for ham? Enten forteller du sannheten eller tier still. Man vrir ikke sannheten om og pakker den i rosa papir, seriøst, hvor gammel er du?

[Anonym bruker]

Du har gjort en stor feil og har det ikke godt. Men du er bare et menneske og vi feiler innimellom:) jeg mener ikke å bagatellisere det du har gjort, men jeg syns mange her gir veldig krasse svar. Det er få som kommer seg gjennom livet som ufeilbarlige.

 

Du skal ikke nødvendigvis fortelle dette til mannen din. Meningene om dette er delt. Noen mener at det er det eneste rette å være åpen om slikt, andre mener at man ved å fortelle kun påfører partneren smerte for å lette sin egen samvittighet, og at det ikke nødvendigvis er mer redelig. Hva som er mest riktig å gjøre for deg må du finne ut av selv. Personlig hadde jeg foretrukket å ikke vite om min mann hadde begått en engangstabbe som han angret som en hund på. Om han en eneste gang hadde involvert seg m en person, angret dypt og inderlig og aldri ville gjøre slikt igjen ville jeg ha foretrukket at han bearbeidet dette alene. Hadde han fortalt det hadde forholdet vårt antakelig gått i stykker (tror ikke jeg hadde taklet å tenke på det), og det er det aller siste jeg ønsker.

 

Du klarer å tilgi deg selv med tiden om du lar det bli et engangstilfelle.

 

Lykke til.

 

Anonymous poster hash: cab8d...893

[SnekkerPelle]

Lev med det. Det var fint der og da. Det han ikke vet, har han ikke vondt av.

Det var tydeligvis en glipp fra din side, ettersom du freaker helt ut.

Pust rolig, det er menneskelig å trå feil. Tilgi deg selv og gå videre.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar! Ja, jeg er helt fra meg, og jeg fortjener å ha det vondt nå.. Jeg angrer så fælt... Jeg hater meg selv så inderlig... At jeg kunne være så dum!!!! Gruer meg til mannen min kommer hjem igjen... Tør ikke å fortelle han det, er så redd for at han kommer til å gå fra meg... JEG ER EN IDIOT, HVORDAN KUNNE JEG?? Jeg har nesten ikke sovet i natt, bare ligget og vridd meg i kaldsvette... Skulle ønske det hele var ett mareritt...

Anonymous poster hash: 1f3e2...6be

[Anonym bruker]

Du bør si det, du ville ha vist det selv.

 

Anonymous poster hash: 0c562...bd5

[Anonym bruker]

ok min mening. vi er bare mennesker. mennesker gjør feil, ja til og med de "perfekte" damene her inne som mener du skal gi han valget om å forlate deg eller ikke. dersom du angrer så mye som du gjør, og elsker han mer en noensinne... hvorfor ødelegge det? hvorfor fortelle ham det, og knuse hjertet hans? du vet med deg selv du aldri vil gjøre det igjen. fra nå av... elsk mannen din, vær ærlig og god mot ham... ta dette som en lærdom, istedenfor å la det være noe som ødelegger både ditt liv, og hans......... nå får jeg sikkert slakt jeg også, men jeg mener du har en rett til å kjempe for det som du elsker. og JA, du kan faktisk elske han selv om du var utro!!!! tilgi deg selv.

Anonymous poster hash: f8c8e...05c

[Elsker livet]

Hvilken form for utroskap var dette? 

Jeg tenker litt sånn at om dette ikke var utroskap som gikk veldig langt eller har gått over tid, så tror jeg muligens det er best å holde det for seg selv om du klarer det. Klarer du å bære smerten uten å lempe den over på han også?

Endret 26. juli 2013 av Elsker livet

[Anonym bruker]

Jeg har vært der og vet at du ikke har det godt nå. Det var en helt grusom følelse som jeg ikke unner noen!

Mitt valg var å fortelle det, for jeg kunne ikke fortsatt forholdet uten sannheten på bordet....Det ble noen vanskelige uker med mye tårer og diskusjoner.

Dette er mange år siden nå og vi er fortsatt sammen og har fått ett barn til   så det går an! 

Situasjonen vår var ekstra vanskelig da dette var med en jobbkollega av meg (som jeg var kjempeforelsket i).....vi begge jobber fortsatt i samme firma, men ikke samme avdeling.

Var ganske nær ved å sykemelde meg den gang, men klarte å komme meg gjennom uten. Tok lang tid å jobbe seg gjennom, og er glad vi klarte det.

Var en grusom opplevelse - kommer aldri til å skje igjen!

Du må selv vite om du klarer å leve med det uten å si det til mannen, men anbefaler å si sannheten. Tror du kommer lengst med det

Det er håp   lykke til!

Anonymous poster hash: 63238...484

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg heller ville visst det og kunne tatt et valg derfra hvis jeg var mannen din. Bedre at han får vite det, at dere kan prøve å jobbe dere gjennom det og kanskje få det bedre senere, enn at du ikke kan leve med samvittigheten din og at det blir slutt på grunn av det. Da kommer han alltid til å lure på hvorfor og tro det er han som har gjort noe galt. Jeg er sikker på at han merker at noe plager deg nå uansett. Gi HAM valget, det synes jeg han fortjener. Forhåpentligvis klarer han å tilgi deg og jobbe sammen med deg fremover. Bare fortell ham alt du sier her, og om hvor mye du angrer.

Anonymous poster hash: 1793e...bb1

[Anonym bruker]

Ikke si noe! Eksen min var utro og jeg ble helt ødelagt da jeg fikk vite. Ville heller ha levd i uvitenhet.

 

Anonymous poster hash: f547b...e85

[Anonym bruker]

du må tenke hva som er verst....... at han får vite det og forlater deg(sjansen for det er veldig stor), eller at du holder det for deg selv, og du har dårlig samvittighet, men han har det fint..... kjæresten min var utro.... vi er fortsatt sammen, men det blir aldri det det var.... jeg skulle ønske jeg aldri fant ut av det! det hadde gjort livet mye enklere.....forteller du det til ham... blir han knust!!!! og du vet jo du ikke vil gjøre det igjen,. så hva er vitsen? lette din egen samvittighet... nei lev livet med han du elsker... du er bare et menneske som gjorde en feil. det er ingen som er feilfrie....jeg hadde ikke sagt det og risikert å ødelegge forholdet. det han ikke vet har han faktisk ikke vondt av. svaret mitt hadde vert heeelt annerledes hadde du tenkt på å gå fra han, ikke angret osv....

Anonymous poster hash: f8c8e...05c

[Sint naken biltyv]

Jeg syns du skal si det. Så kan han velge selv om han vil være med det videre eller ikke! Kan jo uansett skje at han finner det ut uansett og det vil helt garantert være verre for han å tilgi det da. Hadde du sex med noen eller bare kyssing? Vanskelig å skjønne ut fra det du skriver. Ved utroskap er det somregel en grunn til at det skjer. Kanskje kan dere jobbe dere gjennom dette å få et bra liv igjen. Hvis ikke har du iallfall vært ærlig å gitt han mulighet til å selv velge om han ønsker å være med deg.

Lykke til videre! :-)

[Anonym bruker]

IKKE SI DET!!! Dette kommer fra ei som har blitt bedratt, og hvis jeg kunne velge ville jeg valgt å ikke vite det. Det er forferdelig vondt å vite og det gnager meg ukentlig selv om det er 1,5 år siden.<br /><br />Hvis du med 100% sikkerhet vet med deg selv at dette var første og siste gangen så spar han for denne smerten. Det er du som har driti deg ut og da får du leve med smerten, han fortjener ikke den.<br /><br />Håper han ALDRI finner det ut og at du har lært <img title=":)" class="bbc_emoticon" src="http://www.klikk.no/forum/barnimagen/public/style_emoticons/default/smile.png" data-cke-saved-src="http://www.klikk.no/forum/barnimagen/public/style_emoticons/default/smile.png" />

 

Anonymous poster hash: 52f11...cdb

[Anonym bruker]

Jeg har vært skikkelig utro... Med samleie og alt... Jeg hater meg selv for det... Jeg har vært gift med mannen min i 7 år, og etter to triste år (hvor vi har mistet sent i magen begge gangene) så gjør vi ikke annet enn å krangle, det føles ut som om vi ikke kan gjøre hverandre lykkelige... så derfor da jeg var på besøk hos en mannlig venn i går så lot jeg han ta på meg, og det føltes godt der og da, og jeg følte meg attraktiv igjen, og jeg gikk med på å ha samleie med han.. Men med en gang vi var ferdige så var det som om det ble helt en bøtte med kaldt vann over meg... Jeg angret i samme sekund som vi var ferdige.. Dette er en mann jeg aldri vil se igjen, jeg hater meg selv så inderlig nå.. Jeg har aldri kunnet hatt ett forhold bak ryggen til mannen min, dette er så DEFINITIVT et engangstilfelle, ALDRI igjen!

 

Jeg har ringt Kirkens SOS-telefon tre ganger i natt og 1 gang i dag tidlig.. Jeg vil så gjerne leve med denne hemmeligheten for meg selv.. Mannen min fortjener ikke å bli såret slik.. Det eneste "gode" som har kommet ut av dette, er at jeg er 100 % sikker på at jeg elsker mannen min, og at jeg ALDRI vil gå fra han.. Han er virkelig det beste som har skjedd meg, og det er først nå som jeg er redd for å miste han, at jeg virkelig vil gjøre alt i mine hender for at vi skal få et bedre liv... Mannen min fortjener et bra liv. Viss jeg forteller det til han, og han velger å gå fra meg, så vil jeg ivertfall ALDRI tilgi meg selv.. Denne utrolig tåpelige utroskapen kan jeg kanskje tilgi over tid... Og bare legge fra meg som en slags kreftsvulst...

 

Takker for reflekterte svar fra alle sammen!

Anonymous poster hash: 1f3e2...6be

[Anonym bruker]

 

Jeg har vært der og vet at du ikke har det godt nå. Det var en helt grusom følelse som jeg ikke unner noen!

Mitt valg var å fortelle det, for jeg kunne ikke fortsatt forholdet uten sannheten på bordet....Det ble noen vanskelige uker med mye tårer og diskusjoner.

Dette er mange år siden nå og vi er fortsatt sammen og har fått ett barn til så det går an!

Situasjonen vår var ekstra vanskelig da dette var med en jobbkollega av meg (som jeg var kjempeforelsket i).....vi begge jobber fortsatt i samme firma, men ikke samme avdeling.

Var ganske nær ved å sykemelde meg den gang, men klarte å komme meg gjennom uten. Tok lang tid å jobbe seg gjennom, og er glad vi klarte det.

Var en grusom opplevelse - kommer aldri til å skje igjen!

Du må selv vite om du klarer å leve med det uten å si det til mannen, men anbefaler å si sannheten. Tror du kommer lengst med det

Det er håp lykke til!

 

Anonymous poster hash: 63238...484

En følelse du ikke unner noen skriver du, det er vel bare til å ikke væte utro da, så slipper man det.

 

Anonymous poster hash: 0b264...6f8

[Sint naken biltyv]

 

Jeg har vært skikkelig utro... Med samleie og alt... Jeg hater meg selv for det... Jeg har vært gift med mannen min i 7 år, og etter to triste år (hvor vi har mistet sent i magen begge gangene) så gjør vi ikke annet enn å krangle, det føles ut som om vi ikke kan gjøre hverandre lykkelige... så derfor da jeg var på besøk hos en mannlig venn i går så lot jeg han ta på meg, og det føltes godt der og da, og jeg følte meg attraktiv igjen, og jeg gikk med på å ha samleie med han.. Men med en gang vi var ferdige så var det som om det ble helt en bøtte med kaldt vann over meg... Jeg angret i samme sekund som vi var ferdige.. Dette er en mann jeg aldri vil se igjen, jeg hater meg selv så inderlig nå.. Jeg har aldri kunnet hatt ett forhold bak ryggen til mannen min, dette er så DEFINITIVT et engangstilfelle, ALDRI igjen!

 

Jeg har ringt Kirkens SOS-telefon tre ganger i natt og 1 gang i dag tidlig.. Jeg vil så gjerne leve med denne hemmeligheten for meg selv.. Mannen min fortjener ikke å bli såret slik.. Det eneste "gode" som har kommet ut av dette, er at jeg er 100 % sikker på at jeg elsker mannen min, og at jeg ALDRI vil gå fra han.. Han er virkelig det beste som har skjedd meg, og det er først nå som jeg er redd for å miste han, at jeg virkelig vil gjøre alt i mine hender for at vi skal få et bedre liv... Mannen min fortjener et bra liv. Viss jeg forteller det til han, og han velger å gå fra meg, så vil jeg ivertfall ALDRI tilgi meg selv.. Denne utrolig tåpelige utroskapen kan jeg kanskje tilgi over tid... Og bare legge fra meg som en slags kreftsvulst...

 

Takker for reflekterte svar fra alle sammen!

 

Anonymous poster hash: 1f3e2...6be

Dere har åpenbart problemer i forholdet som dere trenger å ordne opp i! Det må dere begge gjøre sammen om dere skal klare det. Han burde få vite dette så dere sammen kan ta tak i problemene. Enten ved å jobbe sammen for forholdet eller gå hver deres vei!