Gå til innhold

Hvordan vet dere at han er den rette?


Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg har alltid trodd at jeg skulle dele resten av livet med en mann, for min, hans og barnas skyld. Jeg er veldig tilpasningsdyktig og finner meg i mye. Har hatt flere x'er før min mann, alle har jeg gjort det slutt med. Min mann var anderledes, han var viljesterk, litt egenrådig og mer innadvendt enn andre menn jeg har vært med. Jeg lot meg fascinere, men var ikke stormforelskelset. Han er ansvarsfull, tar sin del med unger og (nesten) halvparten av husarbeid, støtter meg og er en fin far.

 

Problemet mitt er at jeg vet at han ikke er the one, og dette forsterker seg med årene. Jeg er mer vilter, opp og ned og imøtekommende, han mer asosial og kan noen ganger virke litt mutt. Jeg har vokst opp med en humoristisk, energisk pappa som gjorde alt for oss, mens mannen min er mer "normalen".

 

Jeg sammenliknet han med pappa, og har nok skyhøye forventninger, samtidig som jeg vet at han påvirker meg til å bli mer asosial. Jeg sammenliknet han med alle andre menn, og begynner nå å forakte han, samtidig som jeg ikke kan gå grunnet barna.. Er også redd for at jeg tenker mer sånn nå pga ei slitsom småbarnstid.

 

Hvordan vet dere at deres mann er rett? Kan man komme videre på tross av slike følelser nå? Er det vanlig i denne fasen? Noen andre som har litt mer stille/mindre sosiale menn uten mye nettverk?

 

 

 

Anonymous poster hash: 028ad...a05

Skrevet

Aller først: jeg tror det er veldig vanlig at vi jenter (som har et godt forhold til faren vår) fort ser etter menn som ligner faren vår. Dette ser jeg også selv at jeg har gjort.

 

Jeg vet ikke helt om jeg kommer til å svare helt direkte på ditt spm nå, men skriver noen tanker likevel..!

Jeg tenker litt slik at det kanskje viktigste er at en tenker selv at den personen jeg har funnet, og valgt å bli sammen med og få barn med, er den rette, selv om det kanskje ikke føles slik til en hver tid. Skal prøve å forklare noe som jeg tror jeg bare har tenkt på før, og ikke satt ord på før, men jeg prøver: Jeg tror at den som vi tenker at er "den rette", kan bli "den ikke rette", etter som hva vi gjør med forholdet vårt. Og at den som er "den ikke rette", kan bli "den rette" ut fra hva vi gjør med forholdet. Vet ikke om det var forståelig (men oppi hodet mitt høres det i alle fall helt rett og fornuftig ut... ;) )

 

Noe annet jeg også tror er viktig i et forhold til et annet menneske, er at en må huske på at en er forskjellige, og at en da også har ulike måter å uttrykke kjærlighet på til hverandre. Og dersom en kan bli litt bevisst på hvordan den andre uttrykker og oppfatter kjærlighet, vil dette kunne styrke forholdet. Og en styrking av forholdet tror jeg at vil gjøre at ting føles rett. Og kanskje også at en har møtt den rette.

 

Selv visste jeg bare med en gang jeg møtte han som idag er mannen min, at DER er han! Der er "min rette"! Men jeg tror ikke at et forhold er avhengig av at ting skal være slik fra første stund. "Den rette" kan være "den ikke rette", dersom en ikke jobber for forholdet. Og omvendt! :)

 

Om du tenker at jeg bare delte masse rare tullete tanker nå, kan du bare overse dette innlegget. Men kanskje jeg fikk uttrykket noe som gav noe mening.

 

Anonymous poster hash: c773a...aab

Skrevet

Er du så tilpassningsdyktig som du tror når du stadig treffer og gjør det slutt med menn? Det finnes ikke en person som er "den rette". Det finnes mange, mange som du ved hardt arbeid kan leve et godt liv sammen med.



Anonymous poster hash: b6165...d64
Skrevet

I tilpasningsdyktig mener jeg at jeg føler at jeg har gitt mye og forsøkt å tilpasset meg han, og mistet meg selv på et vis..

 

Jeg er redd for at det var mitt behov for et forhold, og ikke spesifikt han som fikk meg til å holde på han (og han på meg)..

 

Takk for svar!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 028ad...a05

Skrevet

Unnskyld meg, men ut fra det du skriver om han (hva du falt for ved han), så synes jeg du har et "luksusproblem"! Har han de kvalitetene du beskrev, og i tillegg hvis han ikke er voldelig, psykopat, ruser seg eller utro, så synes jeg du burde være takknemlig og sette pris på den mannen du har! Høres kanskje litt streng ut, men tror du må våkne litt opp!

 

Ingen får en mann med ALLE egenskaper man ønsker i en mann, en sånn mann viser også andre mindre positive sider av seg selv etterhvert, nettopp fordi det ikke finnes perfekte mennesker.

 

Poenget med en partner er ikke å finne en som er klin lik seg selv eller faren sin. Ektefellen skal UTFYLLE deg der du er svak, være flink til ting du ikke er, og ikke være en du skal konkurrere med i hverdagen. Kan du ikke heller fokusere på hans positive egenskaper i stedet for å hele tiden sammenligne han med andre menn? Fortsetter du med dette, tror jeg du graver en stor grav for forholdet ditt...

 

Tror heller ikke det finnes "den rette" der ute, den rette er den du lager om til å bli den rette....og det kan være flere menn, ikke bare 'en. Og man må jobbe hardt i ethvert forhold. uansett hvem man ender opp med, vil forskjellene som menn og kvinner utgjør, og individuelle forskjeller, alltid være tilstedet.

 

Et gammelt "bud" fra Bibelen: En kvinne skal RESPEKTERE (hvis han er en god mann klart) sin mann, og mannen skal ELSKE sin kvinne som sitt eget legeme. Med disse grunn-holdningene tror jeg man kan komme langt i et forhold. For meg høres det faktisk ut som at du har mistet litt av respekten for mannen din og at han er ulik deg selv og andre menn rundt deg. Da burde en varsellampe blinke....at du må gjøre noe med deg selv og dine tanker og holdninger først.

 

Dumt at du har latt han påvirke deg til å bli mindre av den du var før, det er jo heller ikke meningen. Føl deg fri til å være den du er! Og la mannen din være den han er :)

Skrevet

Jeg vet at min mann ikke er The one, men jeg er sammen med han fordi vi har barn sammen. To til og med, etter at det har vært slutt noen mnd. Men vi fant tilbake til hverandre.

Jeg er sosial, utadvendt, åpen, humoristisk, tilpasningsdyktig til de fleste omgivelser,bestemt og effektiv.

Han er min rake motsetning, konfliktsky, mutt, innimellom litt syk humor, treig....tja. Da vi møttes var han litt mer lik meg.

Årene går og han har egentlig blitt bare verre, og som HI så "drar han meg litt ned" sosialt sett, og psykisk.

Jeg er ikke like utadvendt og glad som før, men jeg er overhodet ikke deprimert altså :-)

Vi har vært sammen i 7 år, tja...er det 7-årskrisa som er kommet? :D

Uansett, jeg skulle ønsket at min mann var The one for meg, og jeg lurer også på om jeg noen sinne kan/vil finne han....senere kanskje? Når jeg er 70? B)



Anonymous poster hash: 58fb8...acc
Skrevet

Menn som gjør husarbeid og som er fine fedre skal man ikke kimse av! Jeg er av dem som har trukket et av de virkelig gode loddene og har en mann som gjør husarbeid, lager middag, vasker gulv, vasker klær (til en viss grad), som er trofast, som ikke sløser med penger, som er snill med ungene osv. osv. Han har så inderlig mange positive sider. Alle disse positive sidene oppveier at han er litt kjedelig, at han ikke digger samme fritidssyssel som meg og at jeg ikke er stormende forelsket i ham lengre. Men jeg er inderlig glad i ham, og ser for meg at vi kommer til å dele resten av livet. Jeg vil ikke skilles. Han vil ikke skilles. Vi er glad i hverandre, vi er ikke stormende forelsket, men kan gjerne gå hånd i hånd og kan gjerne dele både en samtale og en flaske vin. 

 

Er du helt sikker på at det er så mye grønnere gress noe annet sted, HI? Hva med å være fornøyd med hverdagene og dyrke hverdagslykken?



Anonymous poster hash: c0bc5...ed1
Skrevet

 

Er du så tilpassningsdyktig som du tror når du stadig treffer og gjør det slutt med menn? Det finnes ikke en person som er "den rette". Det finnes mange, mange som du ved hardt arbeid kan leve et godt liv sammen med.

 

Anonymous poster hash: b6165...d64

Enig i mye av dette. Jeg tror også det finnes flere rette, men man må bestemme seg for en!

 

Anonymous poster hash: dad77...1d0

Skrevet

Ja jeg har en slik man og jeg bytter han ikke bort <3 <3 <3

 

Jeg vil ha det sånn vi har det. Det passer meg. Jeg tror ikke gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet. Da vannet jeg her i stedet. Og husk vi går ikke konstant rundt i forelskelsesrus etter å ha vært sammen noen år. Men jeg velger mannen min på nytt og på nytt.

 

Så har jeg ett lytter øre til de som er eldre som har erfart mer. Har ei på 80 som sier at jeg på passe godt på han og at jeg være takknemlig. For slik som han vokser ikke på trær : )

 

Anonymous poster hash: d6d02...3a4

Skrevet

Jeg føler jeg har funnet the one. Tror også at det kan være flere som kan være den rette for meg, men er overbevist om at jeg ikke vil finne noen bedre for meg der ute en han jeg er gift med, selv om sikkert flere kunne passet meg like godt.

 

Jeg og mannen min er totalt ulike vi også. Følelsene mine om alt og ingenting svinger fra dag til dag og jeg viser det veldig godt - han rolig og avbalansert. Jeg er litt i overkanten glad i diskutere og blir da fort hissig, mens han er konfliktsky og hever nesten aldri stemmen. Jeg føler at vi utfyllet hverandre og ville ikke hatt det på en annen måte. I tidligere forhold har jeg vært med menn mer lik meg selv og da har det alltid vær mye krangling og drama. Føler liksom mannen min er den som holder meg litt i skinnet, mens jeg er den som får han til å slippe seg litt løs slik at vi begge liksom møtes på midten.

 

Høres ut som om mannen din har mange fine kvaliteter, det trenger ikke gjør han til den rette for deg likevel. Har dere barn sammen bør mann prøve i det lengste. Men bare du vet når du ikke klarer mer. Tror ikke det et bra for barn å vokse opp med foreldre som ikke har det bra sammen heller.

 

Anonymous poster hash: c090c...e89

Skrevet

Hørte en gang for leeenge siden en som sa "ikke ta til takke med en mann som har dårligere kvaliteter enn faren din". Dette burde ikke tolkes bokstavelig, men the basics :)

 

Selv har jeg vært veldig heldig, og innså tidlig at gubben har flere likheter med min egen far. Ikke i utseende, men personlighet, humor, væremåte og den ekstreme omsorgen han viser for andre.

Jeg har alltid vært veldig glad i pappa, og så ofte med hjerter i øynene på ham og mamma da jeg var liten, og ønsket meg en kjæreste som ham når jeg ble stor.

 

Jeg kjente så klart ikke til gubbens kvaliteter før etter vi ble kjent, men hele hans vesen minnet meg om pappa. Nå er det ikke tanken på pappa som gjorde at jeg ble tiltrukket gubben, men følelsen av noe trygt og kjent, og samtidig nytt og spennende :)

Skrevet

Takk for svar alle sammen, skal lese dem flere ganger!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 028ad...a05

Skrevet

Nå er jeg kristen så har kanskje en litt annen måte å komme frem til svarene mine. Men vi er skapt for å utfylle hverandre. Det betyr at vi nødvendigvis ikke er like. Du er energisk og sosial, han motsatt. Hva om dere begge var like? Hadde det fungert godt tror du? Jeg tror du bør verdsette din manns kvaliteter fordi de faktisk fungerer godt samme med dine. 

Her er mannen absolutt det mest fornuftige, sindige, omsorgsfulle og uegoistiske av oss. Til tider er det irriterende fordi jeg føler han demper meg når jeg får en ide` jeg mener er god akkurat der og da. Jeg er mer impulsiv, "uskikkelig" og bruker gjerne kreativiteten min på å bølle. Mannen min demper meg når jeg blir for impulsiv og kommer med ideèr som faktisk ikke er så gode på sikt, men elsker når jeg finner på noe morsomt som går utover han. 

Så jeg ber deg tenke deg om. Er de kvalitetene som etterhvert får deg til å forakte din mann egentlig et fornuftig gode? Utfyller dere hverandre på en god måte? 

 

Småbarnsperioden er ofte en tid der par gir opp fordi det er en tøff tid for mange. Man kommer seg ofte styrket ut om man håndterer den perioden godt.

Skrevet

Det høyres ut som ein fin mann du har, sjølv om han ikkje har absolutt alle kvalitetar du ynskjer deg. (finn ein eigentleg slike?)  Ein ser seg gjerne litt blind på det ein manglar i staden for det ein har.  Kan hende hadde du syntes det var slitsomt med ein mann som var veldig festlig og tiltrekte seg mykje merksemd, og du kanskje hamna litt meir i bakgrunnen.  Slike menn er ofte greit i mindre porsjonar, synes eg.

 

Eg har og ein mann som er av det stille slaget, og som ikkje trives så godt i forsamlingar. 

Eg tenkjer at me må akseptere at me er ulike, sjølv om det kan ergre meg innimellom.  Mannen min aksepterar iallefall meg og mine behov, så det er greit for han at eg dreg på "klubb" og veninnetreff på kveldar og innimellom i helger.  Det hadde jo vorte meir organisering og diskutering om han hadde hatt like mange ting han ville vere med på.  Eg må ta ansvar for mitt sosiale liv sjølv, og har fridom til å oppsøke andre menneske som kan gje meg den morsome og sosiale biten eg ikkje får heime.  Ein kan ikkje tillegge eit enkelt menneske det ansvaret.

 

Mannen min har mange gode eigenskapar eg vel å fokusere på, og er den trygge hamna heime.  Eg kunne nok funne lykka med andre menn med andre eigenskapar, men det er denne mannen eg har valgt, og då må me dyrke og setje pris på dei gode tinga i forholdet vårt, og snakke om utfordringane for å løyse dei på ein god måte.

 

 



Anonymous poster hash: 04c1f...2f3

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...