33+0 : redd for at noe skal gå galt de siste ukene

[Varmeflaske]

Hei hei.

 

Så vet jeg ikke hva jeg er ute etter. Jeg er ganske realistisk og ned på jorden egentlig, men nå går det litt i ball.

Mannen er på reise, og kommer hjem i morgen kveld.

Tankene og paranoia tar over hos meg, og jeg klarer ikke å slappe av. Ikke før han er tilbake. 

 

Så...Jeg er 33+0 idag. Jeg er livredd for at noe skal skje de siste ukene. For noen må jo være en del av statistikken? Hvorfor skal det ikke være meg, men noen andre?

Alle små ting.. som en liten endring i gulfargen av utflod, til litt stikninger nederst i magen.... ALT gjør meg helt koko.

 

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget. Kanskje vite at jeg ikke er den eneste? Eller er jeg? Jeg har tidligere opplevd å miste 2 ganger, ikke så sent som nå da, men derfor tror jeg også ting som utflod og sånt for meg er krise-maksimering, da det begge ganger har gått galt og da har jeg merket det på utflod. Jeg har ikke hatt blødning eller noe sånt så det er ikke det det står på.... Huff... Føler meg egentlig bare trist og klarer ikke nyte magen. Hvis folk begynner å snakke om at jeg skal bli mamma osv, er det som om jeg prøver å få samtalen over i noe annet, da jeg ikke klarer å tro på h*n skal komme ut i live. Jeg tror ikke på det før jeg ser det. Jeg har gjort klart rom, klær, alt som hører til. Men jeg kan ikke tro at dette skal gå bra. Det går bare ikke. 

[Fjellrypa venter gutt nr 2]

Kjære kjære deg! Du er så absolutt ikke alene. Jeg har også mistet flere ganger (dog tidlig), men tenker på at både min mor og søster har mistet nære termin. Jeg er nå 35 uker på vei og jeg har nesten dårlig samvittighet for arbeidsgiver som har fått tak i vikar for meg. Er innimellom sikker på at det ikke kommer til å gå veien. Hos meg bunner det i kraftig fødselsangst og en dramatisk førstegangsfødsel.

 

Jeg går til samtaler både med lokal jordmor og på sykehuset hvor jeg skal føde. Vi får tenke på at det er unntakene hvor det går galt. Om noen uker (det er ikke lenge til nå vet du!!!) så sitter vi der med hver vår lille vakre skapning! Prøv å få slappet mest mulig av de siste ukene. Det hjelper så absolutt ikke på fødselsopplevelsen eller babyen din at du er stresset. Jobb med avspenningsmetoder, snakk med noen om dette, Unn deg litt luksus (frisørtime, manikyre, pedikyre, massasje, lange bad) og forsøk så godt du kan å tenke positive tanker!

 

Sender en god varm klem i din retning!

 

Ps! Det er mye rart som skjer med kroppen de siste ukene nå... Endringer i utflod, stikninger, nedpress, annerledes bevegelser fra babyen osv! Snakk med jordmor om du er bekymret!

[Barbarella og froskebarna]

Uff, jeg skjønner deg så godt. Har selv mistet 4 ganger og har negativt vekstavvik denne gangen. Er livredd for at det skal være noe galt med babyen, eller at morkaken ikke fungerer som den skal (sannsynlig siden babyen er så liten), og at den plutselig ikke skal fungere i det hele tatt, og for at jeg skal måtte føde prematurt dersom babyen slutter helt å vokse. Klarer ikke å tenke at vi skal få et barn, er liksom forberedt på det verste.

 

Tror vi får bare holde ut, ikke SÅ lenge igjen og når de er ute er alle disse bekymringene glemt (dog erstattet med nye, hehe).

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg så veldig godt! Er selv 31 uker og kjenner veldig på alle disse små forandringene.

 

Bekymrer meg for at jeg lekker fostervann f.eks. Eller at jeg "moser" babyen når jeg ligger delvis på magen. At jeg spiser feil, løfter for tungt, puster inn giftige gasser fra rengjøringsmidler og maling osv.

I tillegg til alle tankene om at babyen kan være syk, at jeg ikke kommer til å klare fødselen/dreper mitt eget barn under fødsel (navlestreng rundt halsen eller noe sånt...) .  Værste er tanken om at en fødsel er uunngåelig og jeg kan ikke styre den...

 

Min løsning er å tenke på at de fleste går det bra med Og alle personene rundt meg er jo kommet til verden i god behold. De fleste har normale svangerskap og fødsler Tvinger meg selv til å gjennta det 2-3 ganger hver gang jeg begynner å surre i mine negative tanker.

 

 

Anonymous poster hash: 8044c...023

[Varmeflaske]

God morgen kjære dere som har svart. Det var godt å se at jeg ikke er helt alene om disse følelsene og tankene. Mitt råd til andre, oppigjennom livet, har vært at vi er så heldige å kunne endre tankemønster. Dog må jeg si at i denne situasjonen så er ikke dette rådet mye verdt, enda

 

Fjellrypa: Ja, viktig å prøve å nyte noen ting, personlig ser jeg jo at jeg lett går inn i en boble hvor jeg så og si drar ned gardinene, låser døra og svelger nøkkelen, hvis du forstår hva jeg mener. Jeg har ikke gått en tur i byen engang, ikke handlet noen ting. Ikke vært utenfor døren siden.. tja... tirsdag. Jeg ser jo at dette ikke er bra. Nå har jeg heldigvis gravidyoga en gang i uken, så det ser jeg frem til. Tror nok jeg tar meg en tur i byen en av de kommende dagene, men jeg er heller ikke ei som bare handler for å handle, selv om det nå sikkert kunne gjort meg godt  Du nevner manikyr.. det var et godt forslag! Hva med pedikyr, så slipper jeg å vise frem de lite behandlede føttene mine ved fødsel? hehe

 

Barbarella: Trist å høre at du har mistet så mange ganger.. Du blir vel godt fulgt opp nå i forhold til vekstavviket? Hvor langt er du på vei? Ja, jeg tror nok aldri disse bekymringene tar slutt, og egentlig, som jeg skrev, er jeg ganske rasjonell og ned-på-jorda jente, men etter at jeg ble gravid og opplevd å miste har dette forsvunnet. Jeg kan ha en bekymret følelse i meg konstant, uten at jeg kan sette fingeren på hva det er. Det er som om hodet ikke lar meg slappe av, kose meg og nyte. Og her kommer jo paranoia inn, det er som om jeg føler at "lar du gleden ta over hånd skal du straffes", og at jeg da ikke kan tillatte meg selv, og dermed beskytter meg selv, ved å tenke negative tanker istedet, for da er jeg iallefall forberedt, selv om man sikkert aldri kan være forberedet uansett..

 

Anonym: Ja, det er ikke lett. Først vil man nå 12 uker uten å blø, uten å miste... Så er neste milepæl ordinær UL og sjekk. Og så er det uke 25 for da er sjangsen for å overleve så prematurt større. Og så er det uke 29, og 34.... Det tar jo aldri slutt! 

 

 

 

Får nesten bare si dette; positive tanker