Har du/kjenner du noen med personlighetsforstyrrelse?

[Anonym bruker]

Hvordan er det? Hvordan takler du det selv, eller hvordan takler du den du kjenner?

 

Jeg har en PF, og det sliter meg halvt ihjel... Det sårer andre rundt meg,fordi jeg tenker og føler (og derfor også handler) annerledes.

Sliter med at folk ikke tror på meg, eller påstår jeg overdriver alt alltid...

Det er vondt og slitsom å ikke bli forstått, og det er vondt at de rundt meg syns det er slitsomt...

Anonymous poster hash: f45b9...bfb

[Anonym bruker]

Jeg har en blandet personlighetsforstyrrelse (med trekk fra tre av typene). Det er for det meste et problem for meg, ikke for omgivelsene. Jeg går i terapi, det er nyttig.

Anonymous poster hash: 02f8f...60a

[Kjærepære]

Jeg var samboer, altså i forhold med, en person med personlighetsforstyrrelser. Ble et vrak selv, og måtte bare komme meg vekk... vondt var det, for det var ikke noe vondt i personen, men det ble for mye løgner og utrygghet og kaos..kort sagt... nå hadde denne personen rusproblemer også, da. Fikk hjelp av psykiatrisk sykepleier til å forstå at det faktisk ikke var grusomt av meg å bryte opp, og at personen sannsynligvis ikke kom til å ta livet sitt, som h*n sa. 

 

Nå tror jeg ikke du, hi, er noe som helst som min ex Det er nok ikke så lett å føle seg misforstått og mistrodd. Går du i terapi? Er lettere å sortere tanker da

[Anonym bruker]

Jeg var samboer, altså i forhold med, en person med personlighetsforstyrrelser. Ble et vrak selv, og måtte bare komme meg vekk... vondt var det, for det var ikke noe vondt i personen, men det ble for mye løgner og utrygghet og kaos..kort sagt... nå hadde denne personen rusproblemer også, da. Fikk hjelp av psykiatrisk sykepleier til å forstå at det faktisk ikke var grusomt av meg å bryte opp, og at personen sannsynligvis ikke kom til å ta livet sitt, som h*n sa. 

 

Nå tror jeg ikke du, hi, er noe som helst som min ex Det er nok ikke så lett å føle seg misforstått og mistrodd. Går du i terapi? Er lettere å sortere tanker da

Nå er jeg langt forbi selvmords-tiden, og ikke lyver og ruser jeg meg heller.

Men jeg er ekstremt sårbar, misforstår lett, og tolker alt negativt som at alt er min skyld. Da går jeg lett i selvforsvar...

HI

 

Anonymous poster hash: f45b9...bfb

[Anonym bruker]

 

Jeg har en blandet personlighetsforstyrrelse (med trekk fra tre av typene). Det er for det meste et problem for meg, ikke for omgivelsene. Jeg går i terapi, det er nyttig.

 

Anonymous poster hash: 02f8f...60a

 

Jeg går i terapi jeg også, men syns liksom ikke det hjelper noe... Gått i terapi i over 15 år nå...

HI

 

Anonymous poster hash: f45b9...bfb

[Kjærepære]

Hva med å ta med dine nærmeste til samtale? Slik at de får en bedre forståelse for det du sliter med?

[Kjærepære]

Ok, så svaret ditt nå.. huff... ulike typer terapi, da, eller? Aner ikke hvordan jeg kan hjelpe.. men sender masse gode tanker!!!

[valkyrien]

Har borderline, og unnvikende personlighetsforstyrrelse med paranoide trekk. Det er vel bare mannen min som merker noe særlig til det utenom meg selv.

 

Jeg har lært meg til å ikke si alt som ramler inn, siden det ofte blir for brutalt ærlig for omgivelsene.

[☆☆☆]

Alle med ein normalt stor omgangskrets kjenner nokon med personlighetsforstyrrelse vil eg tru, det er ganske vanlig. Men slettes ikkje alle er diagnostisert, og det er mange som ikkje er opne om diagnosen sin, då ein lett kan bli stigmatisert.

 

Be dine næraste om å lese seg opp om diagnosen din. Om dei veit kva det går i vil det nok bli lettare både for deg og dei.

Endret 9. juli 2013 av ★

[Anonym bruker]

Har borderline, og unnvikende personlighetsforstyrrelse med paranoide trekk. Det er vel bare mannen min som merker noe særlig til det utenom meg selv.

 

Jeg har lært meg til å ikke si alt som ramler inn, siden det ofte blir for brutalt ærlig for omgivelsene.

Det er samme som meg...

 

Men hos meg ramler ting bare ut av kjeften, jeg rekker liksom ikke å tenke over det før det er sagt. Fordi jeg reagerer så veldig inni meg, og da kommer meningene mine ut nesten på refleks... 

Det med "for brutalt ærlig for omgivelsene" kjenner jeg veldig godt igjen...

HI

 

Anonymous poster hash: f45b9...bfb

[Anonym bruker]

Alle med ein normalt stor omgangskrets kjenner nokon med personlighetsforstyrrelse vil eg tru, det er veldig vanlig. Men slettes ikkje alle er diagnostisert.

 

Be dine næraste om å lese seg opp om diagnosen din. Om dei veit kva det går i vil det nok bli lettare både for deg og dei.

Det har jeg prøvd... Men de forstår ikke, for de sier "det er bare å gjøre/tenke sånn og sånn det"... 

Men for meg er det iallefall ikke "bare" å gjøre det...

HI

 

Anonymous poster hash: f45b9...bfb

[Anonym bruker]

Ok, så svaret ditt nå.. huff... ulike typer terapi, da, eller? Aner ikke hvordan jeg kan hjelpe.. men sender masse gode tanker!!!

Innleggelse, medisiner, psykolog, psykiatrisk sykepleier, psykiater, lege, psykomotorisk fysioterapi, gruppeterapi... Følte at gruppeterapien hjalp litt, for da følte jeg meg ikke så alene, i det minste, men det hjalp ikke særlig på resten av meg...

HI

 

Anonymous poster hash: f45b9...bfb

[☆☆☆]

 

 

Alle med ein normalt stor omgangskrets kjenner nokon med personlighetsforstyrrelse vil eg tru, det er veldig vanlig. Men slettes ikkje alle er diagnostisert.

 

Be dine næraste om å lese seg opp om diagnosen din. Om dei veit kva det går i vil det nok bli lettare både for deg og dei.

Det har jeg prøvd... Men de forstår ikke, for de sier "det er bare å gjøre/tenke sånn og sånn det"...

Men for meg er det iallefall ikke "bare" å gjøre det...

HI

 

Anonymous poster hash: f45b9...bfb

Nei, hadde det vore enkelt å la vere å ha personlighetsforstyrrelse hadde nok ingen hatt det, det er jo ikkje akkurat ein lottogevinst vi snakkar om..

 

Trist at du får så lite forståing frå dei rundt deg

[Anonym bruker]

Jeg har en bror med borderline personlighetsforstyrrelse. Han har også fått tilbud om "alt" av terapi i løpet av de siste 20 årene og har så langt ikke nyttiggjort seg noe av det. 

 

Jeg jobber med behandling av barn og ser dessverre altfor ofte barn som sliter og foreldre med personlighetsforstyrrelser. 

 

Dere som sier at det ikke merkes av andre eller at det kun er mannen som merker det, jeg tror dessverre dere er for lite oppmerksomme på hvor krevende dette er for omgivelsene

Anonymous poster hash: 8bfe9...cf1

[Anonym bruker]

Dere som sier at det ikke merkes av andre eller at det kun er mannen som merker det, jeg tror dessverre dere er for lite oppmerksomme på hvor krevende dette er for omgivelsene

 

Anonymous poster hash: 8bfe9...cf1

 

Det kan jo ikke du vite noe om. Det er veldig vanlig at omgivelsene påvirkes i stor grad om man er ubehandlet, men det går absolutt an både å bli velfungerende og til dels "frisk" av personlighetsforstyrrelser med behandling.

 

 

Anonymous poster hash: 02f8f...60a

[☆☆☆]

 

Jeg har en bror med borderline personlighetsforstyrrelse. Han har også fått tilbud om "alt" av terapi i løpet av de siste 20 årene og har så langt ikke nyttiggjort seg noe av det.

 

Jeg jobber med behandling av barn og ser dessverre altfor ofte barn som sliter og foreldre med personlighetsforstyrrelser.

 

Dere som sier at det ikke merkes av andre eller at det kun er mannen som merker det, jeg tror dessverre dere er for lite oppmerksomme på hvor krevende dette er for omgivelsene

 

Anonymous poster hash: 8bfe9...cf1

Det kan ikkje vere at ditt syn er prega av at du stort sett møter dei som fungerar dårleg?

 

Dei som fungerar såpass bra at kun mannen merkar det har vel neppe barn som treng behandling.

[Anonym bruker]

En venninne av søsteren min har en PF. Det er forferdelig slitsomt for søsteren min å være med henne, hun er på nippet til å kutte henne helt ut. Hun er overdramatisk, frekk, utrolig dårlig selvinnsikt, forventer at alt skal gjøres på hennes premisser, har slått søsteren min (!) +++++++++++++ Hun går i behandling, håper det kan hjelpe henne, men hittil ikke store underverker skjedd dessverre. Jeg har til tider hatt lyst til å gi henne juling, så mye stygt hun har sagt og gjort mot søsteren min (som by the way er fullt kapabel til å "ta igjen" verbalt).

 

Ikke lett for omgivelsene, og sikkert ikke lett for den det gjelder heller. Hun klarer ikke ha langvarige forhold til gutter heller, det blir bare helt katastrofe pga hennes dramatikk.

Anonymous poster hash: f32bf...10b

[usikkert]

HUSK AT INGEN ER LIKE SELV OM DE HAR SAMME DIAGNOSE!

Alle mennesker er ulike. Det gjelder også de som har en psykiatrisk diagnose.

 

Jeg har selv diagnosen ustabil PF, men den blir fjernet nå til høsten.
Selv har jeg aldri gått til angrep på andre eller vært overdramatisk. Det har for det meste gått ut over meg selv.
Ja, jeg har drevet med selvskading. Det var ikke for oppmerksomhet, det var for å holde ut. Familien og vennene mine viste ikke om dette før nå nylig. Uten selvskadingen hadde ikke jeg vært i live idag, det var en overlevelses-taktikk. 

 

For det første håper jeg du går til en psykolog/psykiater. De kan hjelpe deg mye.Da får du noen å prate med og drøfte det som plager deg. Noen til å se ting fra en ny side.

De fleste psykologer bruker kognitiv terapi. En ny terapi som endret livet mitt og har gode resultater er Dialektisk Atferdsterapi (DBT). Du lærer nye måter å tenke på og får nye ferdigheter og taktikker. I DBT lærer du mye om deg selv, og du møter andre som sliter med det samme som deg. Du får også tett oppfølgning av din behandler.
Jeg hadde ingen forhåpninger om at DBT skulle virke, og syntes det virket helt tåpelig de 3 første ukene. Men etterhvert så jeg at det faktisk funket! Det krever egeninnsats! Det er DU som må endre din tankegang, men du vil få god støtte.

 

Ofte er medisin til god hjelp. At du må begynne på medisin vil ikke si at du alltid gå på den.
Medisinen til med å holde meg oppegående nok til å begynne med DBT, og til å jobbe med meg selv. 
Nå etter 3 år har jeg det siste halv året trappet ned all medisin. Men har de fortsatt i bakhånd i tillfelle jeg trenger de. Er greit å bruke de til å forebygge dårlige perioder.

PF kan også "brenne ut" jo eldre man blir.

 

Dette ble langt, rotete og gir sikker ikke helt mening 

Men en ting jeg vil få frem er at det alltid er håp! Selv om du ikke kan se det akkurat nå.

 

 

Send meg en melding hvis du lurer på noe

[Anonym bruker]

 

En venninne av søsteren min har en PF. Det er forferdelig slitsomt for søsteren min å være med henne, hun er på nippet til å kutte henne helt ut. Hun er overdramatisk, frekk, utrolig dårlig selvinnsikt, forventer at alt skal gjøres på hennes premisser, har slått søsteren min (!) +++++++++++++ Hun går i behandling, håper det kan hjelpe henne, men hittil ikke store underverker skjedd dessverre. Jeg har til tider hatt lyst til å gi henne juling, så mye stygt hun har sagt og gjort mot søsteren min (som by the way er fullt kapabel til å "ta igjen" verbalt).

 

Ikke lett for omgivelsene, og sikkert ikke lett for den det gjelder heller. Hun klarer ikke ha langvarige forhold til gutter heller, det blir bare helt katastrofe pga hennes dramatikk.

 

Anonymous poster hash: f32bf...10b

 

Uff, jeg får helt vondt inni meg

Fælt å lese hvordan "vi" blir oppfattet...

Jeg kjenner meg igjen i noe av det du skriver om den venninnen, bare at jeg slår ikke med mindre jeg føler meg truet (som f.eks noen står helt opp i ansiktet mitt og skriker til meg i en krangel). Jeg får så dårlig samvittighet av det, men der og da vet jeg ikke hva annet jeg kan gjøre for å forsvare meg, for hvis jeg prøver å gå,kommer folk gjerne etter meg, og da føler jeg meg ennå mer truet :S

Det er en eneste stor og ond sirkel hele dritten...

Jeg har et voldsomt temperament hvis jeg føler meg tråkka på,men roer meg fort... Men jeg slipper liksom ikke tak i den vonde følelsen på enge.... Slitsomt.... 

hi

 

Anonymous poster hash: f45b9...bfb

[Anonym bruker]

HUSK AT INGEN ER LIKE SELV OM DE HAR SAMME DIAGNOSE!

Alle mennesker er ulike. Det gjelder også de som har en psykiatrisk diagnose.

 

Jeg har selv diagnosen ustabil PF, men den blir fjernet nå til høsten.

Selv har jeg aldri gått til angrep på andre eller vært overdramatisk. Det har for det meste gått ut over meg selv.

Ja, jeg har drevet med selvskading. Det var ikke for oppmerksomhet, det var for å holde ut. Familien og vennene mine viste ikke om dette før nå nylig. Uten selvskadingen hadde ikke jeg vært i live idag, det var en overlevelses-taktikk. 

 

For det første håper jeg du går til en psykolog/psykiater. De kan hjelpe deg mye.Da får du noen å prate med og drøfte det som plager deg. Noen til å se ting fra en ny side.

De fleste psykologer bruker kognitiv terapi. En ny terapi som endret livet mitt og har gode resultater er Dialektisk Atferdsterapi (DBT). Du lærer nye måter å tenke på og får nye ferdigheter og taktikker. I DBT lærer du mye om deg selv, og du møter andre som sliter med det samme som deg. Du får også tett oppfølgning av din behandler.

Jeg hadde ingen forhåpninger om at DBT skulle virke, og syntes det virket helt tåpelig de 3 første ukene. Men etterhvert så jeg at det faktisk funket! Det krever egeninnsats! Det er DU som må endre din tankegang, men du vil få god støtte.

 

Ofte er medisin til god hjelp. At du må begynne på medisin vil ikke si at du alltid gå på den.

Medisinen til med å holde meg oppegående nok til å begynne med DBT, og til å jobbe med meg selv. 

Nå etter 3 år har jeg det siste halv året trappet ned all medisin. Men har de fortsatt i bakhånd i tillfelle jeg trenger de. Er greit å bruke de til å forebygge dårlige perioder.

PF kan også "brenne ut" jo eldre man blir.

 

Dette ble langt, rotete og gir sikker ikke helt mening 

Men en ting jeg vil få frem er at det alltid er håp! Selv om du ikke kan se det akkurat nå.

 

 

Send meg en melding hvis du lurer på noe

Tusen takk for svar! Jeg vil så gjerne bli bedre. Jeg bare er så redd for å bli meldt til barnevernet om jeg sier hva jeg faktisk føler og tenker til psykologen min. (er ekstremt obs på å skjule dette for barna da jeg er oppvokst i samme helvete selv, og får bare skryt av helsestasjonen om trygge og fine barn med god tilknytning og godt samspill,så da gjør jeg jo noe riktig), så jeg tør ikke å kanskje bli igjenkjent her.... 

hi

 

Anonymous poster hash: f45b9...bfb

[Virginia.]

Nei, har ingen nære med dette. Men har kjent eller vært i kontakt over tid med noen som jeg har en ganske god mistanke om at kan ha det.

 

Selv om så mye som 10- 14 % av befolkningen antas å ha en personlighetsforstyrrelse, så er det svært stor forskjell på de som finnes både når det gjelder alvorlighetsgrad og prognoser. De aller fleste "normale" mennesker vil også gjerne kunne skåre moderat på ett eller to kriterier på en eller flere kriterier for diagnosene.

Det er også forskjell på om den som påvirkes i størst grad er pasienten selv eller omgivelsene. Men det er et krav for diagnostiseringen av PF at omgivelsene også må være berørt av sykdommen.

 

Borderline regnes i utgangspunktet som alvorlig, aller mest for pasienten selv, men også en del for pasientens nære omgivelser. Men jeg håper jeg kan hjelpe deg litt HI ved å nevne at den kliniske eksperten S.Torgersen skriver interessant nok i sin bok om emnet at borderline er en av diagnosene som har en tendens til å bedre seg av seg selv med alderen (!)- i motsetning til de fleste andre personlighetsforstyrrelser som enten kan forverres eller oppstå med økende alder.

 

Ønsker deg lykke til HI, aldri gi opp! Ta årene til hjelp, og inntil da ta i mot all hjelp og støtte du kan få .