Åpenhet rundt ufrivillig barnløshet.

[Kreoline]

Jeg har visst siden jeg var 17 år at jeg kunne få problemer med å bli gravid p.g.a. en blindtarmbetennelse med påfølgende betennelse. Jeg har i mange år ikke ønsket meg barn, men så traff jeg den rette i voksen alder og ønsker meg barn sammen med han.

 

Jeg har vært åpen med familien min ang. babyprosjektet fra jeg skulle inn til laproskopi og de vet at vi har søkt om assistert befruktning. De kan spørre om hva de vil for innad i familien er det ikke hemmelig. Ingen i familien min maser eller graver, men er oppriktig interessert.

 

Så kommer jeg til problemet mitt. Jeg har en kollega som graver i tide og utide ang. babyprosjektet mitt og jeg har svart avvisende de siste 2 årene. Hun er den eneste som spør om når vi skal ha barn, når skal de skje, ikke vent for lenge o.s.v. Jeg var så dum at jeg sa at vi er under utredning, snakk om å helle bensin på bålet. Nå tar det helt av for henne.

 

Jeg kunne ha fortalt hele verden at vi er ufrivillig barnløs, men jeg vil regulere når vi skal fortelle om en graviditet. Denne kollegaen kommer til å presse det ut av meg på dagen jeg skulle ha funnet det ut selv. Jeg angrer på at jeg ikke bare ba henne om å passe sine egne saker.

 

Det er tungt å være ufrivillig barnløs for man får ikke oppleve det som mange ser på som en selvfølge, det å unnfange egne barn og ha det som en liten hemmelighet før man forteller andre rundt seg om barnet som ventes.

[Tante_Esel]

hjelper det ikke å si at du ikke vil snakke om det? si de4t til henne at det plager deg at hun spør så mye.. at det er vanskelig nok uten at hun spør, og at du forteller når du har lyst til det...

[all i want is u]

støtter Tante_Esel sitt forslag!