Ulykkelig - hvor lenge skal man holde ut i forholdet?

[Anonym bruker]

Føler at jeg har kjempet så lenge.

 

For det meste er det jeg som tar opp ting som må drøftes/snakkes om.

 

Hvis noe trenger ekstra oppfølging/oppmerksomhet er det jeg som planlegger og gjennomfører dette; som f.eks bleieslutt, smokkeslutt, søvnvansker, skolestart, barnehagestart osv, osv... (har prøvd å la han ta det, men da blir det ofte klaging og null handling og da går det utover ungene)

 

Nå har jeg kommet til et punkt hvor jeg er såå utrolig sliten både fysisk og psykisk. Har ikke mer å gi

Har gjort endringer i min hverdag maange ganger for å se om dette kunne hjelpe på forholdet og tiden jeg er med unger og mann. Dette har oftest ført til at jeg har enda mindre (les:ingen) tid til å gjøre noe jeg liker kun for meg selv. Har ingen egne aktiviteter utenom jobb. Hver ledige tid på kvelden går til barn, husarbeid og/eller "samvær" med mannen, alt etter når han vil og har tid og lyst.... Blæ...

 

Dum er jeg som har latt det gå så langt, jeg vet... Men har vel vært et av mine tiltak for å bedre samlivet en eller annen gang i løpet av disse årene, og nå har han bare blitt bortskjemt

 

Jeg er så lei av å være mase- og klagekjerring... det er jeg nok akkurat nå Men han ser aldri av seg selv hva som må gjøres i huset. Og når jeg drar på tur med unger i helgene så venter alt på meg når jeg kommer hjem, selv om han har timesvis for seg selv hver helg...

 

Vi kan nesten ikke snakke sammen uten at vi små-kjekler, han syns at jeg bare er sliten og sur - uten at han ser noen som helst grunn til at jeg er det

 

Nei huff - akkurat nå er det vanskelig å se lyset i tunnelen   Vil så gjerne at barna skal vokse opp med mor og far sammen... Men føler at det er avhengig av at jeg drar lasset...

Anonymous poster hash: 76b7a...ef1

Anonymous poster hash: 76b7a...ef1

[Anonym bruker]

Hva med å ta en skikkelig samtale med han, om det er vanskelig ta det skriftlig så han får vite hva du føler og hva som sliter på deg. Hvordan du ikke trives med ting slik de er nå.

Så er det vel opp til han om han er villig til å faktisk ta i et tak å prøve å få forholdet på rett kjør. Er han det ikke er det ikke mer du kan gjøre så da bør du vel tenke på om du er villig til å leve slik lengre eller om du skal gå.

 

En annen ting er at du må gjøre ting for deg selv, om dere skal jobbe for forholdet eller fortsett som før forlang en fast kveld hver uke da han må være hjemme med barna mens du forlater huset og skal finne på ting for deg selv. Enten det er trening, kurs, bare å gå å kikke i butikker, besøke venninner eller annet som kan gi deg et liv utenom familien for noen timer

Anonymous poster hash: 46f70...7ba

[Anonym bruker]

Slutt med å være slaven. Dropp tingene som ligger og venter på deg, reis til foreldrene dine (dersom de fortsatt lever) evt. en venninne. Flytte ut for en periode?

Anonymous poster hash: 2a088...f51

[Anonym bruker]

Fortell ham at nå du gir du F. La alt flyte. Vask klær til deg selv og barna men la hans ligge slengt i et hjørne på vaskerommet. Lag mat til deg selv og barna men ikke til ham, slik at han kan få oppleve hvor mye tid og planlegging som går til middagslaging. Her gikk det ikke mer enn to dager før mannen min så hvor ekstremt mye han og sønnen faktisk roter!

 

Sett deg ned med ham og fortell hvor ulykkelig du er. Spør om han syns det er rettferdig at du gjør 95 % av alt husarbeid og tar deg av 100 % av logistikken med barna. Fortell at din repsekt for ham er i ferd med å forsvinne og at du ikke vil leve i et slikt forhold. Du vil vel ikke at barna skal vokse opp og se hvordan et forhold skal være? Barna drar med det de observerer inn i egne forhold..

Anonymous poster hash: a3433...8fb

[Birben]

Kjenner meg dessverre Igjen i det du beskriver. I tillegg til det du nevner står mannen min aldri opp i ferier og på fridager. Han gjør absolutt ingenting før man omtrent står med kniven på strupen hans. Jeg vurderer også etter 12 år om jeg virkelig vil ha det sånn lenger.

 

Det meste av følelser og respekt er borte. Når jeg ser på ham tenker jeg bare på hvor udugelig og veik han er.

[Anonym bruker]

Det som alltid stopper meg fra "den endelige avgjørelsen" er barna  

 

Jeg hadde selv en urolig barndom og jeg blir helt syk i sjela av å tenke på å bryte opp familien...

 

Det som alltid har redda oss er at vi prater sammen når ting har gått for langt. Da er det full skjerpings og vi har en god tone... lenge...

 

Problemet nå, føler jeg, er at jeg ikke har ork til å ta initiativet til en ny "ha-det-bra-periode" - har lyst til å gi opp, ha det godt inni meg, få overskudd og glede tilbake

 

Hi

Anonymous poster hash: 76b7a...ef1

[Anonym bruker]

Kjenner meg dessverre Igjen i det du beskriver. I tillegg til det du nevner står mannen min aldri opp i ferier og på fridager. Han gjør absolutt ingenting før man omtrent står med kniven på strupen hans. Jeg vurderer også etter 12 år om jeg virkelig vil ha det sånn lenger.

 

Det meste av følelser og respekt er borte. Når jeg ser på ham tenker jeg bare på hvor udugelig og veik han er.

 

Ja.. man mister respekten for dem - og lysten forsvinner...  Hi

 

 

Anonymous poster hash: 76b7a...ef1

[Anonym bruker]

 

Fortell ham at nå du gir du F. La alt flyte. Vask klær til deg selv og barna men la hans ligge slengt i et hjørne på vaskerommet. Lag mat til deg selv og barna men ikke til ham, slik at han kan få oppleve hvor mye tid og planlegging som går til middagslaging. Her gikk det ikke mer enn to dager før mannen min så hvor ekstremt mye han og sønnen faktisk roter!

 

Sett deg ned med ham og fortell hvor ulykkelig du er. Spør om han syns det er rettferdig at du gjør 95 % av alt husarbeid og tar deg av 100 % av logistikken med barna. Fortell at din repsekt for ham er i ferd med å forsvinne og at du ikke vil leve i et slikt forhold. Du vil vel ikke at barna skal vokse opp og se hvordan et forhold skal være? Barna drar med det de observerer inn i egne forhold..

 

Anonymous poster hash: a3433...8fb

 

 Ja enig i at barna observerer forholdet - dette tenker jeg mye på... Men tror at de har det bra - vi er mye hver for oss dessverre, jeg står opp, jeg drar ut i helgene... det er vel derfor jeg kjenner ekstra godt på det vi har problemer med akkurat nå i sommerferien

 

Anonymous poster hash: 76b7a...ef1

[Anonym bruker]

Uff. Vi er vel i samme båt, HI. Min gjør ting, men jeg må "kommandere" ham til alt. Ber jeg ham gjøre/hente to ting på en gang så kan du være sikker på at han kun husker/gjør en. Blir så utrolig sliten av å tenke ut og gjøre nesten alt 24/7. Småkrangler mye. Jeg setter visst ikke pris på at han f.eks. handler (etter min handleliste) mens jeg legger unger. Jeg må deretter legge ting på plass. Kvakk!

 

Anonymous poster hash: d4bea...975

[Anonym bruker]

Uff. Vi er vel i samme båt, HI. Min gjør ting, men jeg må "kommandere" ham til alt. Ber jeg ham gjøre/hente to ting på en gang så kan du være sikker på at han kun husker/gjør en. Blir så utrolig sliten av å tenke ut og gjøre nesten alt 24/7. Småkrangler mye. Jeg setter visst ikke pris på at han f.eks. handler (etter min handleliste) mens jeg legger unger. Jeg må deretter legge ting på plass. Kvakk!

 

Anonymous poster hash: d4bea...975

[Anonym bruker]

Ja det er slitsomt å ha ansvaret for all logistikk når det gjelder barn, aktiviteter, og stort sett alt av husarbeid

 

Hi

Anonymous poster hash: 76b7a...ef1

[3 i april]

Be han skrive en liste over alt han har gjort den dagen og så sammenligner dere lister, muligens ha da skjønner hvorfor du da er så trøtt og sliten ????

[Anonym bruker]

Han er nok veldig klar over at jeg gjør mest - når han roser meg så er det ofte for alt jeg gjør og orker

 

Som jeg sa lenger opp så har jeg nok skjemt han bort... Men jeg prøver å forklare innimellom hva jeg trenger i forholdet for å ha det bra - og det er ikke så mye, det kan gjerne være litt skjevt fordelt - jeg er ganske seig av meg, he he

 

Men når han ikke gidder å anstrenge seg det minste da blir jeg utrolig skuffet og lei meg... Og som jeg sa, nå er vi inne i en periode som alt merkes bedre. Mye fordi det er sommerferie og mye fordi vi har en utfordring med et av barna som jeg da holder på med alene, mens han stort sett sutrer...

 

Og det er vel dette jeg ikke orker akkurat nå: denne evinnelige følelsen av å være alene om alt når ikke ting går på skinner - Blæ

Anonymous poster hash: 76b7a...ef1