Min historie!

[Heklemamma]

jeg var 23 år, da testen ble positiv. Jeg trodde at kjæresten min var like glad i meg som jeg var i han. Men når han fikk vite om barnet, så kom hele sannheten på bordet. jeg var bare den andre jenta. Han hadde samboer (eller samboer og samboer, hele den historien er innvikla) og hele pakka. Så da ble jeg alene da. 

 

Jeg var veldig ensom i svangerskapet, familien min gikk imot meg, og var veldig klare på at jeg måtte ta abort. jeg kom aldri til å klare å ta meg av et barn alene. Og jeg kom aldri til å finne meg noen kjæreste, kom aldri til å klare å fullføre utdannelsen. Tenk på hvor mye det koster, hvor slitsomt det var. Det var ikke måte på hvor mange skrekkhistorier jeg hørte iløpet av mine 9 mnd som gravid kommende alenemor. Men jeg red stormen av. Og i mai 2007 ble verdens vakreste lille prinsesse født. Jeg valgte å kalle henne opp etter min mormor (som gikk bort i 1997) og min mamma.

 

Også etter fødsel var jeg ensom. Familien hadde godtatt avgjørelsen min, og jeg fikk jo barselbesøk og sånt, men om kveldene var jeg veldig ensom. jeg var atpåtil ganske redd for faren til babyen, siden han hadde begynt å ta kontakt med meg igjen. Og for å gjøre en lang historie kort (han er voldelig). Jeg turte nesten ikke å gå ut, og jeg ble flyttet til hemmelig adresse, for å slippe unna han. 

 

Etterhvert flyttet vi vekk fra byen, og ut til landet. Nærmere foreldrene mine, og vekk fra alt det vonde og vanskelige. Jenta mi begynte i barnehage, og jeg begynte å studere. Jeg er nå ferdig utdannet webdesigner med eget firma.

 

I slutten av 2008 (når jenta mi var 18 mnd), møtte jeg mannen i mitt liv. Vi møttes flere ganger, før jeg endelig turte å introdusere han for datteren min. De elsket hverandre fra første stund. Og det var så herlig å se. 

 

Nå 5 år senere, er vi gift, of venter vårt andre felles og mitt tredje barn. Han ønsker å adoptere datteren min, og livet er rett og slett komplett. Så selvom det kjennes håpløst ut. Selvom ensomheten til tider kan ta overhånd, så kommer det bedre tider. Og barna deres kommer til å elske dere dobbelt. Tro meg. jeg har opplevd en gutt spm har hatt mamma og pappa der hele tiden, og ei jente som de første to åra bare hadde mamma. Og hun er dobbelt så knyttet til meg som det han er. 

 

Det er fantastisk og vakkert, sterkt og utrolig respektfult å klare å ta seg av et barn helt alene. Og dere klarer det. Alle sammen. Det er jeg helt sikker på.

 

Jeg legger ved en link til en video jeg laget, for noen år siden. Tror jeg har lagt den ut her før. Men, mener at den ikke kan deles for mange ganger. Jeg trengte så sårt dette selv, når jeg gikk gravid alene. Jeg håper at jeg kan gi et lite lysglimt til noen av dere i en tøff tid.

 

Lyke til damer. dere er flotte og sterke, alle sammen.

 

[HeleneBeate]

All respekt til deg, jeg ble også alene. Det er mange sterke kvinner som oss, med tvil, savn men med så uendelig mye styrke og kjærlighet å gi barna våre og en eventuell snill mann i livet vårt!

 

Den som tapte/taper her er han som forlot oss, glem aldri det!