Bare "hormonell" eller kald og ufølsom samboer?..

[lillemirakel2014]

Litt sutreinnlegg dette her, men har ingen andre å sutre til akkurat nå.. så håper på å få noen objektive synspunkter på akkurat dette, da jeg nå egentlig er blitt usikker på om jeg ønsker å prøve på nytt igjen med det første..

 

I natt gikk jeg gjennom min 5 abort (ufrivillig!) på rad. Min tredje på rad men min nåværende samboer. Etter å ha tatt cytotec for 2 gang på 24 timer satte det endelig i gang akkurat da samboer gikk for å legge seg. Så jeg fortalte at nå hadde jeg endelig begynt å blø friskt med litt klumper, så forhåpentligvis så satte det i gang nå. 

Jeg ble da oppe på stua, for klarte ikke å gå og legge meg. Ble mange runder på toalettet og tidvis ganske kraftige menssmerter, så det ble til så jeg duppet av på sofaen utover morgenkvisten. 

 

Saken da, er den at når sambo sto opp for å dra på jobb så falt det ikke han inn å titte inn i stua engang før han gikk på badet for å pusse tenna. - Det skal sies at han dessuten vet at jeg ved en av mine tidligere aborter besvimte og gikk rett i gulvet etter blodtapet. - Men allikavel så han gjorde seg bare ferdig på badet, og da han kom inn på stua sa han bare "hei" og ga meg ett raskt lite "nuss" før han begynte å smøre matpakke med ryggen til meg. Sa ikke ett ORD! 

Ikke spurte han hvordan det gikk med meg, hvordan formen var, om aborten hadde blitt komplett i natt, om jeg hadde fått sovet noe - INGENTING!

 

Jeg følte det var skikkelig dårlig gjort, og ble litt sjokka over at det ikke falt han inn å vise litt mer omsorg enn som så! Så jeg sa det til han at han skuffa meg veldig, for dette blir jo uansett ikke noe enklere for hver gang! Det hele endte med at han selv sa at han ikke "visste" hvorfor han var så likegyldig, men at det sikkert var fordi at han var lik sin mor (hun er det mest grusomme mennesket jeg vet om, som har gjort alt i sin makt for å ødelegge livet vi har sammen), altså like kald og følelsesløs som hun antar jeg han da sikta mot. 

Det var så nonchalant og likegyldig svart at jeg ble bare kjempeirritert! Så da jeg gjentok hva han faktisk hadde sagt og at jeg syntes hele oppførsla hans var kjempedårlig så snudde han om på heele situasjonen og begynte å kjefte på MEG fordi at JEG (!?) sammenligna han med moren sin og at JEG såra HAM med å gjøre det.. ! Det endte da bare med at han raste ut døra og smalt den i sinne. Og enda har jeg ikke fått noe unnskyldning eller noe fra ham..

 

Og når han viser en slik oppførsel, hvor han kan være så kald og likegyldig, og at han ikke klarer å vise mer omsorg eller forståelse enn som så, i tillegg til at han såå lett kan fare opp så voldsomt i sinne - da blir jeg både skremt og veldig usikker på om jeg faktisk tør eller vil prøve på nytt med han med det første.. Selv om babyønsket er sterkt, så er uansett frykten for en ny abort og og en ny slik "reaksjon" hos han veldig så til stede. Også da i andre sammenhenger for den del. Så nå er jeg bare veldig usikker på hva jeg skal gjøre, føle eller tenke..

 

Uff, dette ble fryktelig langt, er så dårlig på å skrive kort og konsist.. Så skjønner om dere ikke gidder å komme med noen synspunkter.. Men, jeg håper bare på å få høre om det bare er jeg som er hormonell og urimelig, eller om jeg har "lov" til å ha en slik reaksjon/føle slik som jeg nå gjør.. Blir bare trist av hele situasjonen

[MissAlma]

Jeg synes ABSOLUTT ikke at du overreagerer og er hormonell. Du har helt klart rett å reagere på den måten. Jeg synses det høres helt uhørt ut å oppføre seg på den måten. Min samboer hadde ALDRI gjort noe sånt...

 

Skjønner godt at du begynner å tvile på hele forholdet når han viser så lite følelser og respekt for hva du (egentlig dere) gr gjennom.

 

Stor klem til deg. Håper du finner ut av det!

[mariannehanne]

Hei,

 

Stakkars, det høres forferdelig ut! Skjønner godt hvis du vil tenke deg om ja... Er det et alternativt for deg å snakke med profesjonell/psykolog/parterapeut? Kan være litt dyrt hvis du går privat, men hvis du finner noen som forstår deg så er det verdt å prioritere det. Var gull verdt for meg da jeg hadde skikkelig beslutningsvegring i forhold til å skille meg fra min eksmann.

 

Vi var der at vi skulle til å prøve på baby og jeg hadde kjempelyst på en liten. Det endte med at jeg fant ut at eksmann ikke var rett for meg (sier ikke at det skal være samme konklusjon for deg altså!). Men poenget er at midt i alle følelser og biologiske klokker så er det fryktelig vanskelig å skille hva som er hva. Kan være lettere for en utenforstående faktisk å se ting tydelig! Også er det så slitsomt å tvile på forholdet...

 

Håper du finner ut av det, lykke til!!

[Verbena]

Huff.. Dette hørtes ikke ut som at det er du som sutrer eller er hormonell. Desverre så er det nok sånn at vi som merker endringene på kroppen knytter oss mye fortere til det som kan bli en baby enn det pappan gjør. Vi kom værtfall frem til det her i huset når vi mistet i høst. For mens jeg var sint, sur, lei meg osv så var mannen i huset mere likegyldig (i mine øyne). Han forklarte dette med at det ikke helt hadde gått opp for han enda at jeg var gravid i utgangspunktet og derfor ble ikke skuffelsen like stor i reaksjon som min.

 

Jeg tror at samboeren din må få reagere på sin måte og at dette er noe dere bør snakke om i rolige former. Prøv å forstå hva den andre har behov for og hva dere tenker. Vi damer setter ofte mer ord på det når vi er lei oss eller redde mens disse mannfolka nok bærer det mer inni seg.

 

Om du skulle ha behov for en klem eller noen å gå tur med i det fantastiske sommerværet vi har i byen vår så må du bare gi meg et vink. Er her om du trenger det selvom vi bare "kjenner" hverandre litt fra denne nett verdenen!

[En til, please.]

Jeg tenker heller ikke at du sutrer eller er hormonell. Klart du er lei deg når du nettopp har mistet spiren din, og håper og forventer trøst og forståelse fra kjæresten din nå. Nå har det blitt sagt tidligere av Verbena her, men tenker også at det ofte er naturlig at vi damene raskere får et nærere forhold til det som skal vokse inni oss enn mannfolka. Min mann er verdens skjønneste og jeg er utrolig glad i ham og takknemlig for at han er far til mine barn, men jammen tok det sin tid før han virkelig engasjerte seg i graviditeten så inderlig som jeg skulle ønske(er jo en grunn for at jeg er så glad i dere damene her inne, he he). Han prøvde jo på sitt vis, men det gikk liksom ikke helt opp for ham før jeg var rimelig vaggende at det faktisk skulle komme et barn til inn i familien.  Og jammen kan man reagere ulikt på vanskelige og triste hendelser. Noen vil prate, andre gjemmer det inni seg, noen oppsøker andre mennesker for trøst og bearbeider det vonde ved systematisk å gå inn i det, andre trøster seg selv ved å erfare at hverdagen går videre og tid og distanse i seg selv er den eneste terapeut .  Jeg tenker at dere må finne en god stund der dere kan snakke rolig og respektfullt uten angrep på hverken hverandre eller mødre, og at du klarer å formidle til han hvor ensom du kjenner deg i denne prosessen. Slikt jeg leste det tenkte jeg at sakens kjerne ligger  i dette?  Å bli forstått i at dette er vondt, og at du trenger ham nå til å gi deg omsorg.

 

Håper virkelig dere finner ut av det og kan gå helgen i møte som venner.

[Anonym bruker]

Jeg hadde ihvertfall ikke forsøkt å bli gravid igjen med det første, jeg ville revurdert hele forholdet.. Jeg trenger en samboer som støtter meg jeg, og ikke en som er likegyldig. SÅ jeg syns du bør tenke deg GODT om. 

Anonymous poster hash: 8892f...d17

[Myrtille]

Sender deg en god klem lillemirakel <3

 

Fikk dere snakket ut etter at han kom hjem jobb?

[Sniksanne]

Uansett hva du gjør, så hold for all del svigermors følelser om deg/forholdet,utenfor. Ingenting som forpurrer en diskusjon mer,enn allerede pågående konflikter.Da han han, som kanskje er glad i henne,tenne på alle plugger.Jobben din overfor denne dama, blir å vise henne hva kjæresten din ser.Er du skuffet,så la ham få vite det når dere har tid.mye mulig abortene har gått innpå ham,slik at han da gjør retrett,men dere må finne ut av hvordan dere kan møtes på halvveien. Tvi tvi!