Noen som har klart å komme seg ut av en depresjon selv?

[Anonym bruker]

Å prate med noen funker IKKE for meg. Prøvd det mange ganger. Lærere, helsesøster, venner, psykolog. Enten blir jeg ikke helt forsått, det blir bortsnakket, eller så klarer jeg ikke å si akkurat det jeg tenker og føler. Ofte føler jeg at jeg ikke vet selv hva som surrer rundt og foregår oppi hjernen og da orker jeg ihvertfall ikke å snakke.

Har hatt en dårlig oppvekst. Hadde ingen å stole på, ble ikke likt verken på skolen eller hjemme. Fikk kjenne det fysisk og psykisk. Er redd folk enda, føler at jeg er mindre verdt og til bry. At alle bare vil jeg skal forsvinne. Jeg er udugelig, får ikke til noen ting.

 

Lei av å ligge å gråte om kveldene/nettene, aldri føle meg opplagt uansett hvor mye søvn jeg får, veksler mellom perioder hvor jeg sover mye og perioder hvor jeg sliter veldig med å sovne selv om jeg er så sliten at jeg holder på å svime av og ikke klarer å kjenne om føttene treffer gulvet når jeg går.

Fantaserer meg bort hele tiden så jeg er jo ikke helt tilstede for barna.

Humørsvingniner, ofte orker jeg absolutt ingen ting. Ikke gå ut døra for å hente posten en gang... Vil bare ligge å sløve og drømme meg bort i en bedre verden.

 

Er det noe man kan gjøre, utenom å prate om depresjonen med noen, man kan gjøre for å bli kvitt den?

Anonymous poster hash: 775a1...1df

[carma78]

Antidepressiva? Kontakt fastlegen din og legg frem problemet

[Anonym bruker]

Mange ganger, og også ved antidepressiva. Men som varig løsning har jeg mest tro på terapi, selv om det du har forsøkt ikke har fungert.

Anonymous poster hash: 6761f...b44

[Anonym bruker]

Jo, men depresjon er noe som kommer og går hos meg, så at jeg klarer å komme ut av det er mer en konsekvens av langsiktig erfaring enn noe annet. Jeg har brukt antidepressiva i 1 år for mange pr siden, og det kan være en løsninge hvis man er akutt deprimert og ikke klarer å komme seg ut av det. Men etter dødsfall i familien tok jeg kontakt med en psykolog (psykanalytisk retning) og det hjalp meg med å forstår hvorfor jeg er som jeg er, og akseptere det til en viss grad. Jeg gikk til en annen terapeut flere år senere etter å ha truffet veggen på jobb, og lærte enda en del om meg selv.

 

Det hele gjør det lettere for meg å se faresignalene og gjør noe før episodene inntreffer, og dersom de kommer er det lettere for meg å "ri bølgen".

 

I ditt tilfelle tror jeg jeg ville forsøkt medikamentell behandling først og revurdert terapi, det er mulig du ikke har funnet riktig terapeut for deg. Det virker ikke som om du kommer ut av det selv akkurat nå.

 

Anonymous poster hash: a70d4...2c9

[Anonym bruker]

Ja, det har jeg.

Jeg tåler overhodet ikke antidepressiva, har prøvd flere typer men bivirkningene er verre en symptomene jeg tar de for...

 

Jeg måtte bare bestemme meg, dette er mitt liv, det eneste livet jeg har og det er jeg som bestemmer hvordan dette livet skal være.

Leste litt om kognitiv terapi, og hovedtanken der er at man ikke har noe å tjene på å snakke, analysere og henge seg opp i ting som har vært, fortid er fortid, den må vi bare akseptere og leve med, nå skal vi se fremover.

Jeg begynte å gå lange turer i skogen, høre på fuglekvitteret, puste i frisk luft, kjenne på smerten i musklene, pustet som en hval (jeg var i dårlig form).

 

Det var deilig å etterhvert kjenne at formen ble bedre, at jeg lettbent kunne trave langt og lenge, kjenne den friske luften og lukte de gode luktene.

Jeg gikk ned i vekt, følte meg finere.

 

Begynte å gå ut av huset igjen, tok litt initiativ overfor andre foreldre i barnehagen (skal vi møtes på lekeplassen ved skolen i helgen så ungene kan leke litt, kanskje ta med litt saft og frukt?). Ved å være sammen med andre mennesker, snakke, smile og le litt følte jeg plutselig at jeg levde et helt ok liv.

 

På en av vandringene i skogen kjente jeg plutselig på følelsene for mannen min igjen også, begynte å tenke på hvor fantastisk tålmodig og snill han har vært i min lange down-periode. Jeg ble helt nyforelsket igjen, fra å føle meg helt død innvendig følte jeg igjen. Følte hvor glad jeg var i han, hadde plutselig lyst til å kose og klemme på han igjen, ha sex igjen.

 

Jeg begynte å jobbe igjen og følte livet var verdt å leve

 

Det tok tid, og det var ikke alltid like lett, men sakte men sikkert kravlet jeg meg opp av hullet jeg hadde gravd meg ned i. Jeg var helt bestemt på at jeg skulle ha et godt liv jeg også, og visste veldig godt at ingen kom til å ringe på døra og gi med det på et sølvfat. Det er mitt eget ansvar å sørge for at livet mitt blir ok.

 

Om du orker å lese en bok om emnet er denne skrevet av en god psykolog som jobber med kognitiv terapi

http://www.adlibris.com/no/product.aspx?isbn=8282161314

Anonymous poster hash: 0b6f9...ea6

[Anonym bruker]

Å prate med noen funker IKKE for meg. Prøvd det mange ganger. Lærere, helsesøster, venner, psykolog. Enten blir jeg ikke helt forsått, det blir bortsnakket, eller så klarer jeg ikke å si akkurat det jeg tenker og føler. Ofte føler jeg at jeg ikke vet selv hva som surrer rundt og foregår oppi hjernen og da orker jeg ihvertfall ikke å snakke.Har hatt en dårlig oppvekst. Hadde ingen å stole på, ble ikke likt verken på skolen eller hjemme. Fikk kjenne det fysisk og psykisk. Er redd folk enda, føler at jeg er mindre verdt og til bry. At alle bare vil jeg skal forsvinne. Jeg er udugelig, får ikke til noen ting. Lei av å ligge å gråte om kveldene/nettene, aldri føle meg opplagt uansett hvor mye søvn jeg får, veksler mellom perioder hvor jeg sover mye og perioder hvor jeg sliter veldig med å sovne selv om jeg er så sliten at jeg holder på å svime av og ikke klarer å kjenne om føttene treffer gulvet når jeg går.Fantaserer meg bort hele tiden så jeg er jo ikke helt tilstede for barna.Humørsvingniner, ofte orker jeg absolutt ingen ting. Ikke gå ut døra for å hente posten en gang... Vil bare ligge å sløve og drømme meg bort i en bedre verden. Er det noe man kan gjøre, utenom å prate om depresjonen med noen, man kan gjøre for å bli kvitt den? Anonymous poster hash: 775a1...1df

Jeg har selv slitt i mange år nå, men er heldigvis bedre enn jeg har vært. Dette uten at jeg kan sette fingeren på akkurat hva som hjalp meg bedre. Det er nok kombinasjonen av alt.

Jeg har også følt at psykolog/psykiater ikke har hjulpet meg noe, men det har nok hatt en effekt likevel, sammen med min egen innstilling, kjæreste, barn og lesing av div selvhjelpsbøker...

Du bør prøve samtaler igjen, og aldri gi opp! Det hjelper nok litt selv om det ikke føles slik...!

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: e00ab...cf0

[DaTuMa]

Da har du ikke truffet riktig psykolog. Jeg har vært innom mange psykologer som ikke hjalp noenting. En dag googlet jeg rundt og fant en privat jeg likte nettsidene til. Fikk meg en time og gikk dit fast en periode. Syns det hjalp veldig.

Selvom du ikke har trua på det så ville jeg gitt det et forsøk.

Hvor i landet bor du?

[Iiiiik]

For lette til moderate depresjoner hjelper det med aktivitet og struktur. Det er viktig å få orden på søvnen, søvn og depresjon henger tett sammen. Sannsynligvis har du merket at du kan bli deprimert hvis du sover uregelmessig og at du har et annet behov for søvn når du er deprimert. Vær nøye med å ikke sove på dagtid selv om du er trøtt, det hindrer at du blir liggende og vri deg på natta. På nattestid er det også lettere å havne uti endeløse negative tankespiraler som graver deg dypere ned i depresjonen.

 

Å være i jobb eller studiesituasjon er også regulerende for de lette og moderate depresjonene. Det samme er trening eller annen fysisk aktivitet. Dels fordi du binder opp tid som du ellers ville brukt på de negative og automatiske tankene "Jeg klarer ingenting, livet er ikke verdt å leve, ingen er glade i meg, samme hva jeg gjør så blir det galt" og dels fordi aktivitet skaper annen biokjemi enn passivitet.

 

Hvis dette er stadig gjenoppståtte perioder, ville jeg også prøvd å skrive en form for dagbok. Noter hva du spiser, hvordan du sover, hvilken aktivitet du har hatt, hvem du er sammen med, spesielle hendelser osv. Da kan du kanskje etter hvert oppdage et mønster i egen stemningstilstand slik at du vet hva du bør gjøre mer av og hva du bør inngå.

 

Kanskje hjelper ikke samtaler for deg, men kanskje henger det også sammen med hvem du har snakket med. Jeg vil nok anbefale deg å gi det en ny sjanse hvis det du gjør selv ikke virker godt nok.

[Tigerpote]

Jeg har stor tro på å velge å få det bedre. Snakk positivt til deg selv og andre. Velg å tilgi og godta at fortiden din ble som den ble. Ta vare på deg selv ved å trene, spise sunt, være ute i frisk luft og få litt tid til egenpleie. Dusj, smink deg og ta på deg fine klær. Vær i aktivitet, start gradvis i jobb om du er sm. Tenk positivt og vær takknemlig for det du har. Selvhjelpsbøker kan kanskje hjelpe noen, men ikke grav deg ned i problemene.

[Anonym bruker]

Vi er alle forskjellige, og trenger kanskje forskjellige typer psykologer.

 

For å ta et eksempel, min mamma var veldig langt nede etter at mannen hennes var utro og hun fikk time hos en psykolog. Denne psykologen nærmest holdt mamma i hånda, så på henne med store triste øyne og var så medfølende. Hun fikk nesten selv tårer i øynene når mamma fortalte og hadde en veldig "forståelsesfull" og stakkars deg holdning. Mamma ble bare verre av det, hun følte seg skikkelig nedtrykt etter disse samtalene.

 

Mamma ba om å få en annen psykolog, og kom til en mann. Han var mer av typen som sa at: Javel, dette var noe dritt. Mannen din har oppført seg som en drittsekk mot deg og du er lei deg, det er greit. Men nå må du slutte å synes synd på deg selv og se fremover, hvordan vil du leve resten av ditt liv osv... Mamma fikk en helt ny piff og ble gradvis mye bedre. Denne psykologen hadde akkurat den balansen av medfølelse og samtidig en måte å være på som dyttet mamma opp av depresjonen.

 

Kanskje har ikke du funnet den rette psykologen, den som forstår deg på akkurat den måten du trenger å bli forstått. Som klarer å hjelpe det opp og frem på den måten som akkurat du trenger. Om du trenger omsorg og forståelse eller et skikkelig spark i ræva, det vet ikke jeg, men du trenger en psykolog som du har god kjemi med.

Anonymous poster hash: 0b6f9...ea6