Sliter i mammarollen, føler meg utrolig mislykket...

[Hundejente]

det er ikke lenger snakk om fødselsdepresjon. Har en gutt på 10 mnd, han er verdens nydeligste, har ikke vært en spesielt vanskelig baby, men har som mange andre babyer vært (og er ennå) endel våken om natta, sutrete i perioder, vanskelig å legge i perioder, veldig avhengig av meg og puppen...

 

Jeg har aldri hatt så veldig lyst på barn, men har en kjæreste jeg er veldig glad i og som jeg har tenkt at det kunne være hyggelig å ha familie sammen med, vi har begge god kontakt med familiene våre. Og folk sier alltid "man angrer ikke når man først får barn, det lover jeg deg!"

 

Men jeg har ofte angret...

Selv om jeg synes sønnen vår er sinnsykt søt, og jeg er jo glad i ham, så føler jeg ikke den altoppslukende kjærligheten.

 

Jeg blir så utrolig fort stresset også, hvis han er vanskelig å legge bare en kveld, tenker jeg "helvetes drittunge, du har ødelagt livet mitt." Har aldri skreket til ham eller tatt hardt i ham eller noe, så tror ikke han merker veldig mye til det ennå.

 

Jeg synes det er så fælt at jeg ennå ikke har den følelsen av at han er det beste som har hendt meg, at jeg aldri kunne levd uten ham etc.

 

Vet ikke om jeg burde prøve et stressmestringskurs eller noe?

Skjønner at jeg i hvert fall må slutte å klandre ham for at jeg ikke trives så godt i denne tilværelsen, det er jo jeg som har skapt den.

 

Er det noen her som har hatt det sånn, men som har det bedre nå?

Måtte dere oppsøke hjelp eller gikk det seg til etter som ungen ble eldre?

 

Jeg synes ihvertfall det er utrolig mer stas nå enn da han var helt liten, men føler meg helt jævlig som tenker stygge tanker om ham og ønsker ham til blokksberg. Veldig slitsomt og trist for kjæresten min også, han synes det er kjempehyggelig med barn, selv om han i utgangspunktet ikke ønsket seg barn, det var jeg som ville at vi skulle prøve.

 

Føler meg som verdens verste mor... Trodde ikke jeg skulle være så unormal at jeg ikke ble glad i min egen sønn.

[Lottis81]

Huff, så trist å lese. Men søvnmangel kan gjøre alle litt "gal". Så prøv hvertfall og få hjelp det sånn at du kan hente deg inn der og se om det hjelper. Jeg har ikke noen andre råd dessverre, men tenkte at jeg ville si noen ord til deg og gi deg en klem. Får vondt av deg, skjønner at det ikke er noe du selv kan styre ang følelsene dine. Oppsøk hjelp, det tror jeg vil hjelpe deg. Det er nok en form for fødselsdepresjon tenker jeg.... Lykke til<3

[Ikkesåallerværst]

Joda, jeg har hatt det sånn. Jeg tror som hun over, at du har en fødselsdepresjon. Hvorfor tenker du at du ikke kan ha det? Slike depresjoner er jo "bare en vanlig" depresjon, men det knytter seg til det at man føder et barn blir forelder selv. En slik livshendelse kan sette bevegelse i mange gamle traumer/leie opplevelser, og det kan spesielt dukke opp mye i forhold til egen oppvekst og egne foreldre. Det trenger ikke være at du åpenbart har hatt en vond oppvekst med vold, overgrep og vanskjøtsel, men det kan være at foreldrene dine var lite tilstede, stilte store krav, skilsmisse osv osv.. Fødselsdepresjoner kan oppstå en stund etter fødsel, og de kan vare lenge etter at den første tiden med baby er over. Livet blir jo totalt forandret, og blir aldri det samme, selv om "babyen" er to år.

 

Jeg fikk fødselsdepresjon med førstemann. Den oppstod ganske umiddelbart etter fødsel, og varte til han var 1,5 år. Da ble jeg gradvis bedre etter han var ca seks måneder. Jeg angret hver dag i seks måneder på at jeg hadde fått barn. Og det var ikke noe øyeblikkshendelse, det var det jeg følte konstant. Jeg klarte ikke si jeg var glad i han før han var 4 måneder, og jeg husker det så godt - jeg gråt mens jeg sa det, og hatet meg selv for at jeg var en så dårlig mamma for han. Jeg syns han hadde ødelagt livet mitt, og det eneste jeg ville, var å ha det gamle livet mitt tilbake, og at fødsel og alt etter var ugjort. Jeg var også sjalu på babyen, fordi han tok oppmerksomhet fra mannen min som jeg gjerne ville ha selv.. Det var først etter 1,5 år jeg kjente denne overveldende følelsen av å elske barnet over alt på jord, så mye at det gjør vondt. Og da ble jeg jo helt fra meg fordi jeg ikke hadde hatt dissefølelsene før.. Jeg satt ved sengen hans hver kveld frem til han var 2,5 og gråt etter han hadde sovnet, fordi starten vår var som den var. Mannen min og de rundt sier de ikke så noe spesielt eller noe faretruende ved mitt samspill med sønnen min. Det var nok heller ikke så ille som det kan høres her, fordi jeg gjorde alt man skulle, og jeg oppførte meg som en kjærlig mamma. Men følelsene var ikke med, og helt ærlig - jeg tror han merket det. Han er en trygg og fin gutt i dag, men jeg er obs på at han kan være litt ekstra sårbar.

 

Jeg gikk til samtaler hos helsepersonell i kommunen frem til gutten min var seks måneder. Da fant jeg en privat psykolog, som passet meg perfekt. Jeg startet terapien med å si at jeg var ferdig med det at moren min er psykisk syk,w og jeg har ikke lyst til å snakke om det. Det var helt greit. Men gjett hva vi endte opp med å snakke om, og gjett hva jeg fant ut at jeg hadde fått i bakhodet da fødte og fikk barn selv..

 

Jeg fant meg ikke til rette i rollen som mamma før sønnen min var nesten to år. Da valgte vi å få en til. Ikke set smarteste, sett i ettertid, men siden jeg (og mannen) var 35 på det tidspunktet, så hadde vi ikke så mye tid å tenke på følte vi. Og jeg ble gravid me en gang. Jeg har angret meg glimtvis på at nr to kom, i hovedsak fordi han har strevd mye med søvn. Jeg og psyken min tåler dårlig lite søvn. Jeg unngikk depresjon, men det krever mental tilstedeværelse og jobbing hver dag. Jeg går ikke i regelmessig terapi nå, men må spesielt passe på å ikke ha så mye stress i livet mitt. Når yngste ble født, følte jeg at jeg kom tilbake igjen (det var en veldig flott fødsel), selv om det har vært veldig strevsomt. Nå er han ett år, og jeg tror at dette blir veldig bra

 

Dette ble,langt, men håper du får noe ut av det!

[Barbarella og froskebarna]

Så vondt å lese om hvordan dere har det/har hatt det! Ingen burde måtte gå gjennom sånt...

 

Ikkesåallerverst - takk for at du delte, viktig å fortelle historien sin på en så ærlig måte. Håper og tror at du hjelper Hundejente med dette.

 

Hundejente - følg alle råd fra Ikkesåallerverst, søk hjelp. Det høres helt forferdelig ut slik du har det, du er ikke mislykket men du trenger hjelp til å få det bedre... Stor klem til deg, masse lykke til!!

[Hundejente]

Takk for svar, særlig du, Ikkesåallerverst, at du gadd å skrive så langt.

 

Jeg har vel tenkt at det ikke er fødselsdepresjon når han er såpass gammel, og det er jo ikke sånn at jeg er helt i kjelleren (det er sjeldnere og sjeldnere i hvert fall). Det er liksom mer at jeg ikke helt klarer å finne den store lykken i det å ha barn.

 

Men jo, traumer fra barndommen spiller nok absolutt en rolle, jeg var vitne til et brutalt overfall i mitt egen hjem da jeg var fem, gikk lenge i terapi etter det, fikk diagnosen posttraumatisk stressyndrom, og det har nok pårvirket meg. Moren min har hele tiden prøvd å få meg til å gå til psykolog eller i hvert fall ta kontakt med helsestasjonen.

 

Men jeg føler liksom at det ikke er "ille nok" til å gå til psykolog, jeg har jo aldri engang hevet stemmen eller tatt hardt i ham, det er som regel veldig hyggelig, så jeg føler meg liksom ikke deprimert heller...

 

Men jeg har nok en ganske mye lavere terskel for stress enn mange andre, pga det jeg har opplevd.

Så om legginga går til hælvete en kveld, blir jeg helt fra meg.

 

Men jeg hadde vel et lite oppgjør med meg selv igår, så får vi se om det kan hjelpe meg.

Har innsett at jeg ikke må gå og tenke på hvordan livet mitt var før (jeg savner ofte gamlelivet mitt, uten "sorger og bekymringer"), men heller tenke på hva jeg har og hva som er fint med det.

[Cheekychic]

Så trist, men samtidig litt lettelse å lese at det er flere som har det som jeg har hatt det. Jeg kjenner meg mye igjen i både det Hundejente og Ikkesåallerværst skriver på forskjellige områder. 

 

Jeg har også vært den som ikke var helt overbevist om at jeg ville ha barn, før jeg traff mannen min da. Han var den første jeg kunne se for meg å få barn med og gleden var stor da vi ble gravide raskt (litt før planen faktisk.. )   Men så begynte det tunge. Et slitsomt svangerskap med mye småplager gjorde at alt jeg gledet meg til var å bli ferdig slik at jeg kunne bli den lykkelige småbarnsmoren jeg var sikker på jeg kom til å bli. (Jeg er også typen som ikke fungerer uten nok søvn så det at jeg sov ca 4 timer hver natt var ekstremt slitsomt for meg.) Så for meg en permisjon med mye kos, lange turer å var sikker på at det slitsomme ikke var såå ille som andre skulle ha det til. 

 

Gjett om jeg tok feil... Sønnen vår var nydelig og de første 6 ukene gikk som en drøm selv om vi kjente at vi var slitne vi også. Så kom smellen... Kolikk med 12 timers gråting hver dag tok det siste jeg hadde av reserver og jeg forsvant fort nedover i en spiral hvor jeg overbeviste meg selv om at hvis jeg bare gjorde alt perfekt så ville det gå bra. Sønnen vår ville slutte å gråte, jeg ville føle meg bedre og vi kunne bli like lykkelige som jeg var overbevist om at alle andre var. (Gikk mye i henvisning til; Ja, men alle andre... i de tidene). Jeg la lista så høyt at hver gang den minste ting ikke gikk som planlagt eller vi hadde en dårlig dag så knakk jeg sammen. Jeg overbeviste meg selv om at siden alle andre hadde så lett for å være mødre så måtte det være noe galt med meg. Jeg var rett å slett ikke en god nok mor...

 

Jeg savnet også livet før jeg fikk barn. Jeg ville ikke vært foruten sønnen min, men tenkte ofte at han ville nok hatt det bedre om jeg ikke var en del av livet hans og at dersom jeg kunne dratt tilbake i tid så ville jeg sagt til meg selv at: "Du er ikke klar for barn. Du kommer ikke til å klare det. Vær så snill å vent." Følte også at jeg måtte dele meg selv i 2. Jeg var enten mamma eller meg selv. Å når jeg var i mamma modus så drømte jeg om de stundene hvor jeg bare kunne være meg selv igjen...

 

 

Kjenner meg også igjen i det å ikke ville be om hjelp fordi jeg ikke føle meg syk nok. Jeg sto jo opp hver morgen og tok meg av sønnen min hver dag. Den tankegangen ble også forsterket når det ble fastslått at sønnen vår hadde låsninger i hele ryggen og nakken som førte til magesmerter, sprutgulping og mye gråting. Da var det jo bare å vente til han ble bedre å så ville tilværelsen bli så bra atte... Tilværelsen ble for så vidt en del bedre når sønnen vår ble bedre, men jeg slet fortsatt... Toppet seg litt da en av venninnene mine hadde en alvorsprat med meg om hvor bekymret hun var for meg og om jeg ikke skulle be noen om hjelp for en mulig depresjon. 

 

Snakket litt med helsesøster om det på neste kontroll (det var utrolig skummelt å innrømme for noen jeg egentlig ikke kjente at jeg ikke hadde kontroll og trengte hjelp) og tok også et oppgjør med meg selv. Innså at selv om jeg ikke var perfekt så var jeg god nok og hvis jeg slappet mer av så kunne jeg være mer tilstede for sønnen min. Dette oppgjøret gjorde at jeg ble bedre og innen sønnen vår var 7 mnd følte jeg at nå var jeg virkelig på bedringens vei. Så begynte jeg på jobb å det viste seg at jeg var langt i fra så bra som jeg hadde innbilt meg. Jobbstart var hardt og jeg gikk rundt og var konstant sliten. Til slutt "kvinnet jeg meg opp" og gikk til fastlegen og sa jeg trengte hjelp for å komme meg helt. Jeg ble møtt med stor forståelse og henvisning ble sendt med en gang. 

 

Ser at dette innlegget ble langt, men det viktigste jeg har å si er at jeg er såå glad for at jeg ba om hjelp. Det å få snakke med noen som er objektive og et annet perspektiv på ting har gjort at jeg nå har det utrolig bra! Gjennom samtaleterapi har det vist seg at jeg har båret på mange uløste ting som jeg har brukt mye energi på å fortrenge og overse. Så selv om det å få barn i seg selv ikke var grunnen til depresjonen så var det det som gjorde at jeg ikke lenger hadde energi til overs til fortrengelsen. 

 

Jeg kommer aldri til å glemme den dagen vendepunktet kom for meg. Den dagen jeg gikk fra samtale og kunne, uten å føle at det var en løgn eller forbehold, si til meg selv: Jeg er en god mor! Jeg har siden dette vendepunktet sakte, men sikkert fått tilbake mye av meg selv og jeg trenger ikke lenger dele på det å være mamma og være meg selv. Jeg er begge deler hele tiden og nyter det!   Sønnen vår er forresten 18 mnd nå, helt frisk å (i mine objektive øyne) verdens herligste lille gutt. 

 

Så Hundejente, jeg håper det hjelper deg å se at det er andre som har slitt med å finne seg til rette med det å være mamma. Jeg har ikke vært gjennom akkurat det samme som deg og kjenner ikke situasjonen din 100%, men jeg vil allikevel anbefale deg å be om hjelp. Du har ingenting å tape og om du finner ut at du allikevel klarer å komme ut av det selv så har du ikke tapt noe... Uansett hvordan du gjør det så håper jeg du snart får det bedre. 

[21293425]

Jeg vil bare tipse deg om boka Senk stresset i familien, mindfulness i foreldrerollen av Ole ChristerLund. Jeg synest den hjalp meg til å leve mer her og nå, stresse mindre og heller nyte tiden sammen med ungen.

Av litt mer lettleste bøker liker jeg Ulvund sine Forstå barnet-bøker. Det er gode, enkle bøker som gir litt mer forståelse av barnet i en prosess og løfter blikket litt fra problemene her og nå.

 

Om du har en god helsesøster så synest jeg du skal ta dette opp med henne.

[Kjærlighetsbarn1111]

Jeg opplevde det samme selv og det begynte å komme seg når hun var halvaent år, før fødselen fikk jeg lite søvn (hadde ekstrem svangerskapskvalme, så var veldig utslitt etter å ha kastet opp i 9 mnd) og etter jeg fikk henne brøt jeg sammen på sykehuset. Det ble rett og slett for mye, jeg var trett og sliten og orket ikke tanken på å amme f.eks. Men di presset meg og presset meg til jeg bare lå av skalv i sengen. Kroppen orket ikke mer, di så klare tegn på depresjon. Når vi reiste hjem fikk vi beskjed om å ta kontakt med helsepersonell hvis jeg følte depresjonen tok overhånd. Men det turte jeg ikke, fikk høre av folk at da kom bare barnevernet inni bildet. Det ønsket jeg ikke, det var grusomt å føle slikt. Jeg følte også jeg var alene pga at mannen min var på sjøen og borte 1mnd om gangen. Jeg ønsket ikke se på jenta mi en gang, ikke fikk jeg hjelp fra min familie eller hans familie til å ta igjen søvn. Det var grusomt. Men mnd gikk og hun ble større, det ble litt lettere. Og når hun var 1 sluttet jeg å amme, og det tok tid etter det også. Men jeg tok en livstidsendring, ble mer aktiv og spurte mer om hjelp. Måtte være litt egoistisk, men det har hjulpet. Det hjalp også på å få jenta i barnehagen, men jeg er utrolig glad i jenta mi. Men det er tungt, men også veldig givende. Det vil bli bedre, men ta kontakt med helsepersonell

[Aggimor]

Hei!  Jeg tror mammaer er flinke til å forvente veldig mye av seg selv. Vi tror vi skal kjenne denne mamma-følelsen vokse fram i oss med èn gang den lille er født. Og så er vi så redde for å snakke med andre om det, og vi blir gående med det alene.

 

Jeg hadde en ganske fin barseltid, men ettersom vi bor langt unna familie og venner, har jeg kjent meg ganske ensom. Min mann har en tidkrevende jobb, så det blei mye alenetid med meg og lillesnuppa.

Nå har lillesnuppa begynt i barnehagen, og stortrives der! Det er en lettesle, fordi jeg syntes hjemmetiden med henne begynte å bli veldig krevende på slutten av året.

Men jeg hadde store forventninger til den nye hverdagen, at "nå begynner det ordentlige livet". 

Selv om jeg kanskje ikke var direkte lykkelig i barseltiden, var jeg ikke heller deprimert. Men tiden etter at hverdagen har kommet over oss føles alt så mye tyngre for meg. Det er ikke minst slitsomt, men det tar tid for oss tre medlemmer av familien å finne oss til rette i den nye tilværelsen.

I tillegg er det tidlig start med hun lille som våkner 04.00 om dagen, og jeg kjenner at denne søvnmangelen tar veldig på og gjør alt så mye tyngre.

 

Fødseldepresjon kommer ikke nødvendigvis med èn gang, den er heller ikke nødvendigvis borte før barnet er ett år heller. Jeg leste et sted at kvinner med barn mellom 1 og 2 år har lett for å bli deprimert, men er heldigvis av dem som responderer best på behandling, hvis det ikke går over av seg selv. (Jeg husker ikke kilden, beklager!)

Hvis du ikke ønsker å gå i terapi hos psykolog eller psykiater, kan du se om det finnes samtaleterapeuter i ditt nærområde. Jeg fikk god hjelp gjennom samtaleterapi for noen år siden, og det har gjort meg flinkere til å takle problemer senere.   Lykke til!