Ny samboer, litt oppstartsproblemer mellom han og barnet mitt :/

[Anonym bruker]

Han er verdens søteste, men stressa av seg. Han er snill og god, men bærer preg av å ha vært singel lenge og aldri bodd sammen med en kvinne, kan bli furten av å ikke få vilja si og kan synes synd på seg selv.

 

Men han er morsom, ungdommelig til sinns, god som dagen er lang og jeg er pang forelska og elsker ham 

 

 

Vi flyttet sammen for noen mndr siden, og det har gått bra sånn all over. Litt diskusjoner om hva vi mener er viktigst i huset osv, men sånn er det jo når man bygger og bor sammen for første gang 

 

Det som bekymrer meg litt til tider, er at han og barnet mitt sliter litt noen ganger. Barnet mitt er midt i trassen, og dermed rimelig vanskelig i perioder. H*n er kjempemorsom når h*n nekter å følge beskjed, er småfrekk, hopper i sofaen osv osv. Jeg er jo vant med disse periodene, har vært gjennom noen sånne runder, og har lært meg å håndtere det, hvilke kamper man tar, hva man overser, hva man lemper ungen inn på romemt for, hva man kjefter for og hva man snakker om. Jeg og barnet har en rytme, jeg kjefter minst mulig, for jeg selv hater å bli kjeftet på, synes det er en uting! Men hvis barnet er stygg mot meg, så blir jeg streng og ber h*n gå vekk og ikke komme tilbake før h*n har lært seg å oppføre seg som folk.

 

Mens samboern stakkar, han sliter litt. Han vil veldig gjerne være en aktiv del av oppdragelsen, men er ikke vant med barn på samme måte, han har noen onkelbarn, men han jo aldri måttet ta oppdragerrolle der. Han er mye strengere enn meg, og lager til tider konflikter ved å gi beskjed om at barnet ikke skal gjøre ting som jeg av erfaring aldri hadde krevd, fordi jeg vet at barnet vil feile og gjøre "galt" og dermed må få tilsnakk/konsekvens. Jeg rydder heller unna ting jeg vet barnet har en lei tendens til å plukke på, legger til rette for at barnet skal klare seg best mulig gjennom en dag uten så mye problematikk, og tar heller de tingene som jeg synes er alvorlig, som stygt språk og respektløs atferd som å gi beng i beskjeder osv.

 

Jeg hater å høre samboer være streng mot barnet på ting jeg vet kunne vært unngått ved å tenke litt lurt. Jeg vet at barnet blir lei av "maset" som h*n kaller det, og det skaper litt guffen stemning i huset...

 

Jeg har prøvd å snakke med samboer, men han føler at jeg tråkker på ham og hans måte å være på siden jeg tar det opp relativt hyppig, og han føler at han prøver på "min" måte og at det ikke funker for ham og barnet. Jeg på min side føler at han "trasser" litt og ikke klarer å sette seg inn i tankesettet til et barn. Man kan ikke forvente så mye av et barn som er i trassen og som i tillegg er en skikkelig vims som vil prøve ut og plukke på alt. Barnet er et helt normalt barn som finner på Emil streker, som elsker at det skjer noe hele tiden, og som elsker fart og spenning. Det resulterer jo i en del støy og høyt aktivitetsnivå, men jeg liker at barnet mitt er som det er, og vil ikke ha det noe anderledes! H*n er et skikkelig produkt av meg og barnefar, og er snill og god i seg selv, men ja, h*n kan være en skikkelig pøbel og ramp innimellom. 

 

Langt, men jeg trenger å få litt hjelp av andre som har vært der jeg er nå. Samboeren er jo ikke slem, og barnet lider ingen nød, jeg vil bare ha det mer harmonisk i hjemmet....

Anonymous poster hash: 1c575...004

[Anonym bruker]

Hvor lenge var dere sammen før dere flyttet sammen?

Anonymous poster hash: 7e267...2ee

[Anonym bruker]

Jeg synes du virker litt slapp i oppdragelsen jeg. Ville aldri latt barnet mitt hoppe i sofaen. Og det blir helt feil at du skal rydde bort ting slik at barnet ikke skal kunne plukke på det. Man må da få ha huset i fred selv om man har satt barn til verden, og da er det bedre å lære barnet å respektere reglene.

 

Dessuten om du er litt konsekvent her og der, så må jo ungen ende opp veldig forvirret.

 

Jeg har vært streng i oppdragelsen, og jeg har en venninne som har vært det samme, og vi har begge to skolebarn som er trygge på seg selv, utadvendte og skiller godt mellom rett og galt. 

 

Barn setter pris på faste rammer!

Anonymous poster hash: 23407...76e

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i et år før vi flyttet sammen. Så barnet kjenner jo mannen, selvom det er relativt nytt...

 

Jeg er ikke slapp, men jeg gidder ikke å lage mer konflikter enn nødvendig. Jeg har sjelden problemer med at barnet hører på meg, og vi snakker fint sammen etter en konflikt. Barnet MÅ vise respekt ovenfor meg, hvis ikke blir det konsekvens. Og som sagt, barnet er helt normalt, og får mye ros i BHG og ellers for god oppførsel og meget kreativ og omsorgsfull tankegang. 

 

Men ja, i trassperioder kan h*n finne på å teste grenser ved å hoppe i sofaen. Og det tillater jeg ikke selvsagt, men jeg legger heller ikke opp til at barnet skal bli helt i hundre når h*n først sitter i sofaen heller, for da vet jeg at steget er kort til løping og hopping fordi h*n blir så gira. Det jeg mener med i tilrettelegge. Jeg rydder feks bort datamaskin, godis og brus, ordner lett tilgjengelig mat osv for at barnet ikke skal få skjenn for å ha stjelt godis, sølt med matvarer eller klådd på data'n hvis h*n står opp før oss i helger og vil se på TV i fred på stua. Hvis fristelsene står på bordet, eller h*n blir sulten og det ikke er lett tilgjengelig mat h*n kan servere seg selv, så blir det jo rot eller sjeling av godis, og da må h*n jo få en konsekvens siden h*n vet at det ikke er lov i bunn og grunn. Mens samboer kan ikke disse triksene og forventer at barnet selv skal regulere impulsene til å ta godis fra skåla, for h*n vet jo at godis på morgenen ikke er bra for resten av dagens matinntak (h*n kan fort si nei til frokost hvis H'n har spist godis, og da er starten av dagen kjip siden h*n naturlig nok ikke fungerer så godt på sukker kontra brødskive og melk -.- ) 

 

Men hvordan ta det opp på en god måte slik at samboer forstår?? Vil ikke havne i et dårlig mønster hvor jeg irriterer meg, og han er frustrert på meg..... Midt oppi dette er jo et barn som føler seg kjefta på til gangs og som blir usikker....

 

 

HI

Anonymous poster hash: 1c575...004

[Anonym bruker]

 

Jeg synes du virker litt slapp i oppdragelsen jeg. Ville aldri latt barnet mitt hoppe i sofaen. Og det blir helt feil at du skal rydde bort ting slik at barnet ikke skal kunne plukke på det. Man må da få ha huset i fred selv om man har satt barn til verden, og da er det bedre å lære barnet å respektere reglene.

 

Dessuten om du er litt konsekvent her og der, så må jo ungen ende opp veldig forvirret.

 

Jeg har vært streng i oppdragelsen, og jeg har en venninne som har vært det samme, og vi har begge to skolebarn som er trygge på seg selv, utadvendte og skiller godt mellom rett og galt.

 

Barn setter pris på faste rammer!

 

Anonymous poster hash: 23407...76e

På hvilke måte syns du at dette besvarer hi's spørsmål?

 

 

 

Anonymous poster hash: 6051a...2f3

[Anonym bruker]

Er man slapp i oppdragelsen om man lar barna hoppe i sofaen? Jeg og mannen min har ikke noe problem med at barna hopper i sofaen, derimot fører det nesten hver dag til fysisk aktivitet imens barna ser på barne-tv vi har stramme rammer på andre ting (feks spise i sofaen er strengt forbudt), man velger da vel ulike regler uten at det ene eller det andre er feil eller riktig?

 

Men tilbake til Hi: jeg synes kanskje samboeren din kan vente litt lengre før han deltar i oppdragelsen. Barnet ditt er vant til deg og ham, og det er ikke sikkert det er problemer bare fordi samboeren din gjør ting feil, det kan hende barnet bare synes det er feil at noen skal komme inn i huset og lage regler.

 

Jeg var eldre enn ditt barn da mine foreldre skilte seg og fikk seg nye samboere, men jeg husker godt de gangene de prøvde å delta i oppdragelsen, det mislikte jeg sterkt. Syntes jeg hadde nok med en mamma og en pappa.

 

Anonymous poster hash: e5df2...ed5

[Anonym bruker]

Er for øvrig helt enig med deg om å fjerne fristelser, helt meningsløst å teste et barn på impulskontroll (som de faktisk ikke har utviklet helt før en viss alder), og så gi følger for det.

 

Kanskje du kan snu litt på det når du snakker med samboer, og ikke nevne at han gjør noe feil (selv om jeg er enig med deg), og si at det kanskje har kommet litt skjevt ut fordi det er for tidlig? Så kan han få mulighet til å observere dine metoder litt mer, du kan legge inn litt forklaringer på hvordan du tenker innimellom, og da kanskje han skjønner tegningen litt bedre før han skal (gradvis) trå litt mer til?

 

Anonymous poster hash: e5df2...ed5

[Anonym bruker]

Ja, kanskje jeg kan ymte frempå at jeg ser at det er vankelig, og kanksje be ham avvente litt til de er mer kjent og har fått et tettere bånd. Men samboer er redd for å ta med barnet på ting alene, for han er redd for at barnet skal gjøre noe farlig, og ikke høre på beskjed, som å gå mot veien e.l. Jeg har prøvd å si at det ikke er noe fare, for barnet er såpass stort at det skjønner at veien er farlig, og at det er skummelt å bli borte fra den voksne når man er i store folkemengder osv,men han er tydelig usikker og ønsker ikke å gjøre dette før han har mer kontroll,  så det er litt vanskelig for de to å knytte bånd når de enten er sammen med meg eller hjemme med meg 

 

Men ja, jeg må nok be ham backe unna littegrann, og heller ta alt av korreksjon og tilrettelegging på egenhånd, er bare redd for at barnet skal føle at samboer blir "veggpryd" i forhold til meg.... Er ikke skilsmissebarn selv, så vet ikke hva barnet tenker eller reagerer i de lengre drag...

 

Skulle ønske jeg kunne få ham med meg på "foreldrekurs". Har vært med på noen slike gjennom utdannelsen (ja, jeg er pedagog, ikke overraskende for de som mener jeg er for bløt tenker jeg   ) slik at han lettere kunne sette seg inn i barnets verden. Unger er jo som vimsete cocker spaniels, de roter seg opp i problemer og tenker først "Oj, dette var dumt" etter at gjerningen er gjort Kanskje han da ville fått litt mer dårlig samvittighet for å kjefte og lage for regler som er kjempevanskelig for et barn å godta og følge? Jeg får ihvertfall dårlig samvittighet hvis dagen har gått i "Nei!" "Sånn er ikke greit" "Gå på rommet" eller "Kom tilbake når du har bestemt deg for å oppføre deg", men virker ikke som om han får det. Virker som han er oppdratt på en veldig "sinna" måte (ikke umulig å tenke seg når han forteller om hvordan moren hans oppdro ham) og at han mener at dette er riktig. 

 

Jeg tror nok ikke barnet vil få traumer av dette, han blir jo ikke skreket til eller slått eller noe av den sort, men jeg føler at stemningen blir så laber.....

 

Og til den sofahoppingen: Helt rett at det i seg selv ikke er noe man må være strikt på, men barnet mitt er en notorisk kløne som virkelig har uflaks når h*n slår seg, så bordkanten er verdens verste fiende, og greit nok med tilretteleggingen min, men sofabordet flyttes ikke for at barnet skal få leke Tarzan   Skal snart kjøpe inn trampoline, så får h*n hoppe på den frem til snøen kommer, og hoppe i snøhaugen på vinter'n..

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 1c575...004