Angrer fortsatt...

[Anonym bruker]

Det går IKKE en dag uten at jeg tenker på det lille barnet i magen min.
Men legene fant ingen ryggrad i 5mnd, så dermed rådet de meg til og ta abort.
Jeg kan ikke beskrive den følelsen da legen sa dette til meg da jeg lå på bordet og så på den nydelige lille skapningen på skjermen forran meg.
Alle sammen sier jeg gjorde det rette, legene sa at om babyen kom til og overleve kom den til og bli multifunkjsonshemmet...
Jeg tenker på det den dag i dag, og dette var var 28desember 2006.
Klarer ikke og slippe tanken på at mitt barn skulle hatt enten en storesøster eller en storebror.
Kjenner mammahjerte mitt er i sorg ennå.
Tenker litt slik at jeg kunne jo kanskje klart det med en funksjonshemmet barn.
Det er jo ingen som vet hvor sterk de er før de virkelig trenger og være sterk?

Nei nå har jeg fått ut mine innerste tanker.
 

Anonymous poster hash: ae1a8...669

[Anonym bruker]

Sender deg en god klem.. Et umenneskelig vanskelig valg du måtte ta:( du får tenke at dette barnet kanskje ikke ville fått en god livskvalitet og kanskje heller ikke ville levd særlig lenge. Ofte følger det en del tilleggssykdommer til mulitifunksjonshemming. Du vil nok alltid føle på den sorgen.. Har selv tatt abort og angrer veldig nå er ikke så lenge siden og de vonde følelsene og tomheten er voldsomt tilstede. Tror nok at dette vil følge meg resten av livet og noen dager kommer nok til å være tyngre enn andre.

Har desverre ingen gode råd, men ville bare si at jeg vet hvor vonde sånne tanker/følelser er <3

 

Anonymous poster hash: f21c6...33d

[Anonym bruker]

jeg er mor til et (mildt) funksjonshemmet barn. Jeg forstår det må være anderledes å tenke gjennom hvordan det ville ha vært, men mest sansynlig ga legene deg det riktige rådet. Etter flere år på sykehus med vårt barn, kan jeg fortelle deg at det er tungt. Utrolig tungt. Vi elsker vårt barn mer enn noe, men jeg kan fortelle deg at vi skal ta gentest før neste barn, og abortere om genfeiler er der en gang til. Jeg har null tvil og null nostalgi rundt det. 

Anonymous poster hash: 3436e...bfe

[Anonym bruker]

 

jeg er mor til et (mildt) funksjonshemmet barn. Jeg forstår det må være anderledes å tenke gjennom hvordan det ville ha vært, men mest sansynlig ga legene deg det riktige rådet. Etter flere år på sykehus med vårt barn, kan jeg fortelle deg at det er tungt. Utrolig tungt. Vi elsker vårt barn mer enn noe, men jeg kan fortelle deg at vi skal ta gentest før neste barn, og abortere om genfeiler er der en gang til. Jeg har null tvil og null nostalgi rundt det. 

 

Anonymous poster hash: 3436e...bfe

 

Ja skjønner jeg gjorde det som var riktig.

Men tenker på hvordan jeg så den lille ligge inne i magen og røre seg.

Men klarer lissom ikke slå i fra meg tanken på hva som kunne vært.

Bare vondt og tenke på at jeg skulle hatt to barn i stede for ett.

 

Anonymous poster hash: ae1a8...669