Normalt å revurdere?

[♥Nemi♥]

Mannen og jeg ble prøvere i slutten av april, og første mnd. var jo intens med mye følelser og håp om graviditet. Kom jo fort ned på jorda etter første mens. Men nå begynner jeg å tenke at jeg kanskje må få tak i prevansjon, så vi ikke blir gravide! Forstår ikke meg selv helt, for jeg har jo vært klar i snart tre år på barn nummer to.

 

Kan dette ha med vegring av en ny, dårlig graviditet eller? Jeg tenker på det økonomiske, men det greier vi å fikse uansett.

 

Åh, forventer kanskje ikke så mye svar, men er jo for dumt å snakke med min mann som gleder seg sånn. :-p Her er det han som har vært bremsen i flere år.

[LillePerlen]

Har hatt det helt likt med tanke på nr 3!

Har gått å lengtet i flere år, når vi endelig skulle sette i gang, ble jeg ikke gravid.

Skuffelsen ble stor, første gang og andre gang..

Plutselig ble jeg usikker på hele greia.

Tanker om å leve livet, tre barn? Økonomi? Plass? Osv.

Men vi kuttet ikke prøvingen. Jeg har snakket med mannen om tankene og det har vært godt!

Nå er vi i 5 pp, og jeg er glad vi fortsatt prøver! Savnet etter nr 3 ville blitt stort om ikke vi valgte dette!

En runde med seg selv opp i alle disse hormonene tror jeg er helt normalt!

Slapp og ta det som det kommer! Kos dere og nyt tiden!

Blir du gravid så tenker jeg ikke det gjør noe?

[♥Nemi♥]

Takk for fint svar. :-) Det er så skummelt å hoppe i dette, men ja, det kommer nok til å bli koselig når den tid kommer :-)