Ensomt?

[Anonym bruker]

Er det bare meg som er ekstremt ensom under graviditeten? Er ikke sammen med barnefar, og merker jeg blir trist og lei av å se andre lykkelige gravide par...

Føler meg så alene om dette selv om faren kommer til å "være der" for ungen etter fødsel..

Men ingen "er der" for meg.. har ingen nære venner eller familie i nærheten.

Føler i tillegg det er litt tabu og flaut å fortelle at jeg kommer til å bli alene om dette.. Synes det er veldig trist også såklart..

Nesten på grensa til å tro jeg er deprimert på grunn av dette. gleder meg jo over barnet og alt men det er så tungt alene. Flere?

Anonymous poster hash: 06591...b1f

Anonymous poster hash: 06591...b1f

[Anonym bruker]

Jeg var ensom i svangerskapet, og jeg var/er sammen med barnefar. Han arbeidet mye overtid, og jeg syntes det var helt forferdelig. Jeg gråt store deler av svangerskapet på grunn av dette. Jeg utviklet også depresjon, som jeg heldigvis fikk bukt med før fødsel. 

Jeg synes du skal nevne dette til fastlege/jordmor. Da jeg gjorde det, fikk jeg tilbud om en gravidgruppe (gjennom nav). Da møttes vi en gang i uken. De fleste der var i din situasjon, at de var alene om det kommende barnet. De hadde det alle tøft på et vis.

Anonymous poster hash: dcbb7...479

[Anonym bruker]

Jeg opplevde akkurat det samme som deg i begynnelsen av svangerskapet. Jeg var ikke sammen med barnefar, og graviditeten var overhodet ikke planlagt. Jeg følte en slags "skam" eller "flauhet" over å bli gravid uten å være i et forhold, og kviet meg til å fortelle omverden om dette. Jeg var ikke direkte ensom, men likevel alene om de tunge tankene fordi jeg ikke ville dele de med andre. Hadde mange vonde tanker, og var veldig ulykkelig over å være gravid. Jeg begynte da å gå til psykolog, fordi jeg fryktet for å gå inn i en depresjon. Det var virkelig en reality-check, og jeg må si til deg det som han sa til meg: Vi lever i 2013 - det er ingen skam å bli alenemor. En annen ting er alle de forholdene som blir slutt etter at barnet er født, de blir også aleneforeldre, og ingen synes vel det er rart? Er det ikke bedre at du allerede nå vet at du kommer til å være alene, heller enn at det kommer som et sjokk etter at barnet er født? Nå kan du forberede deg på alt som kommer, og se fram til det lille nurket som ligger i magen din kommer til verden. Tenk du kommer til å bli den aller viktigste personen i barnets liv - er ikke det en fantastisk tanke? Lykke til videre, du kommer til å se lysere på dette etterhvert! Klem

Anonymous poster hash: d44d0...bef

[eve]

Jeg var alene hele svangerskapet. Far stakk umiddelbart og siden har jeg ikke sett han. Hun er 9 år om to uker. Eneste jeg kan si er at du må bare ta deg sammen rett og slett. Finne de positive tingene og fokusere på det. Det finnes faktisk ting som er såå mye verre enn dette...

[snart_alenemor]

Du er ikke alene..

 

Jeg har det likt som deg.. Er alene og føler meg ensom.. Jeg klarer heller ikke å glede meg noe, og er ikke i "lykkerus" som det virker at så mange andre gravide har. Jeg er mest sliten, deprimert og redd..

[Anonym bruker]

Du er ikke alene..

 

Jeg har det likt som deg.. Er alene og føler meg ensom.. Jeg klarer heller ikke å glede meg noe, og er ikke i "lykkerus" som det virker at så mange andre gravide har. Jeg er mest sliten, deprimert og redd..

hei du, HI her....

 

Hvor langt på vei er du ?

 

Jeg har ikke så mange mnd igjen, men må innrømme at det har vært noen utrolig tøffe måneder.. de tøffeste i livet mitt.

Men med tiden som har gått så tror jeg faktisk at jeg begynner å se "premien i enden", at han er den som går glipp av store deler av livet med barnet.. og jeg har mer og mer vent meg til at det er dette som er situasjonen min og at jeg må bare gjøre det beste ut av det. At det hjelper ikke bære nag til faren, det er faktisk han som er taper oppi alt dette...

Så når barnet kommer så regner jeg med at jeg vil snu om og ikke tenke på at jeg er alene, men heller at jeg er heldig som har et nydelig barn, en velsignelse...

gleder meg mer nå og håper virkelig at du også får den følelsen jo nærmere du kommer mål.

 

jeg må gjøre alt alene.. ingen kan stryke meg på armen, løfte de tunge tingene for meg, gi meg en klem, trøste meg når jeg er trist -si at alt går bra, glede seg over spark i magen.. men jeg føler meg sterkere nå...

 

Det er tøft, det er trist, det er ensomt, MEN det går seg i hvertfall litt til som dagene går

 

klem til deg !

 

Anonymous poster hash: 06591...b1f

[snart_alenemor]

 

Du er ikke alene.. Jeg har det likt som deg.. Er alene og føler meg ensom.. Jeg klarer heller ikke å glede meg noe, og er ikke i "lykkerus" som det virker at så mange andre gravide har. Jeg er mest sliten, deprimert og redd..

hei du, HI her.... Hvor langt på vei er du ? Jeg har ikke så mange mnd igjen, men må innrømme at det har vært noen utrolig tøffe måneder.. de tøffeste i livet mitt.Men med tiden som har gått så tror jeg faktisk at jeg begynner å se "premien i enden", at han er den som går glipp av store deler av livet med barnet.. og jeg har mer og mer vent meg til at det er dette som er situasjonen min og at jeg må bare gjøre det beste ut av det. At det hjelper ikke bære nag til faren, det er faktisk han som er taper oppi alt dette...Så når barnet kommer så regner jeg med at jeg vil snu om og ikke tenke på at jeg er alene, men heller at jeg er heldig som har et nydelig barn, en velsignelse...gleder meg mer nå og håper virkelig at du også får den følelsen jo nærmere du kommer mål. jeg må gjøre alt alene.. ingen kan stryke meg på armen, løfte de tunge tingene for meg, gi meg en klem, trøste meg når jeg er trist -si at alt går bra, glede seg over spark i magen.. men jeg føler meg sterkere nå... Det er tøft, det er trist, det er ensomt, MEN det går seg i hvertfall litt til som dagene går  klem til deg ! Anonymous poster hash: 06591...b1f

Hei,

 

Jeg er snart 15 uker.. Jeg må innrømme at jeg ikke tenker så mye på barnefaren(e), det står mellom 2 :/ han ene vet og han har jeg ikke snakket med på snart 10 uker..! Han ville ikke ha noe med dette å gjøre, og jeg gidder ikke bry meg.

 

Det er mer det at jeg ikke har sagt det til mange, og føler at jeg står helt alene med alle tankene.. Uten å si for mye, har det siste året vært et helvete og har fått diagnoser som angst og depresjon.. Så det å være gravid alene er veldig tøft. heldigvis har Jeg en flink og støttende lege. Så det går nok bra til slutt.

[Anonym bruker]

 

 

Du er ikke alene.. Jeg har det likt som deg.. Er alene og føler meg ensom.. Jeg klarer heller ikke å glede meg noe, og er ikke i "lykkerus" som det virker at så mange andre gravide har. Jeg er mest sliten, deprimert og redd..

hei du, HI her.... Hvor langt på vei er du ? Jeg har ikke så mange mnd igjen, men må innrømme at det har vært noen utrolig tøffe måneder.. de tøffeste i livet mitt.Men med tiden som har gått så tror jeg faktisk at jeg begynner å se "premien i enden", at han er den som går glipp av store deler av livet med barnet.. og jeg har mer og mer vent meg til at det er dette som er situasjonen min og at jeg må bare gjøre det beste ut av det. At det hjelper ikke bære nag til faren, det er faktisk han som er taper oppi alt dette...Så når barnet kommer så regner jeg med at jeg vil snu om og ikke tenke på at jeg er alene, men heller at jeg er heldig som har et nydelig barn, en velsignelse...gleder meg mer nå og håper virkelig at du også får den følelsen jo nærmere du kommer mål. jeg må gjøre alt alene.. ingen kan stryke meg på armen, løfte de tunge tingene for meg, gi meg en klem, trøste meg når jeg er trist -si at alt går bra, glede seg over spark i magen.. men jeg føler meg sterkere nå... Det er tøft, det er trist, det er ensomt, MEN det går seg i hvertfall litt til som dagene går  klem til deg ! Anonymous poster hash: 06591...b1f

Hei,

 

Jeg er snart 15 uker.. Jeg må innrømme at jeg ikke tenker så mye på barnefaren(e), det står mellom 2 :/ han ene vet og han har jeg ikke snakket med på snart 10 uker..! Han ville ikke ha noe med dette å gjøre, og jeg gidder ikke bry meg.

 

Det er mer det at jeg ikke har sagt det til mange, og føler at jeg står helt alene med alle tankene.. Uten å si for mye, har det siste året vært et helvete og har fått diagnoser som angst og depresjon.. Så det å være gravid alene er veldig tøft. heldigvis har Jeg en flink og støttende lege. Så det går nok bra til slutt.

 

 

godt å høre at du i hvertfall har legen å støtte deg på og kan være ærlig og åpen der !

 

Jeg kviet meg ENORMT for å si det til noen, men nå, etter at så og si alle vet det så er ting MYE enklere... jeg trenger ikke tenke på alle mener og tenker, hva slags fordommer de har.. en må bare blåse i det og det føles mye bedre når nyhetene er ute av skapet, da er det liksom ikke så interessant lenger heller !

 

Ønsker deg lykke til

 

Anonymous poster hash: 06591...b1f

[Anonym bruker]

 

Er det bare meg som er ekstremt ensom under graviditeten? Er ikke sammen med barnefar, og merker jeg blir trist og lei av å se andre lykkelige gravide par...

Føler meg så alene om dette selv om faren kommer til å "være der" for ungen etter fødsel..

Men ingen "er der" for meg.. har ingen nære venner eller familie i nærheten.

Føler i tillegg det er litt tabu og flaut å fortelle at jeg kommer til å bli alene om dette.. Synes det er veldig trist også såklart..

Nesten på grensa til å tro jeg er deprimert på grunn av dette. gleder meg jo over barnet og alt men det er så tungt alene. Flere?

Anonymous poster hash: 06591...b1f

 

Anonymous poster hash: 06591...b1f

 

Nei, du er ikke den eneste. Du deler ihvertfall skjebne med meg. Jeg har hatt kjæreste til inntil nylig, men har innsett at han egentlig ikke vil ha meg, hele svangerskapet har han gitt blanke og når han svikter enda mer når jeg sitter her høygravid...vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg engang. Ensomt var det tidligere i graviditeten også, men nå...Helt alene...er så redd for fremtiden. 

 

Jeg er redd/flau for hva jeg skal si til folk, hva folk kommer til å si, snakket som garantert blir bak ryggen min.. Jeg føler jeg har mislykkes totalt jeg. Så nå om dagen isolerer jeg meg så godt jeg kan. Orker ikke treffe noen... for hva skal jeg si når de spør hvordan det går med meg? Det er ikke noe poeng i å late som alt er bra med oss, når vi ikke lenger er et oss. Huff, dette ble sytete, men skjønner ensomheten din trådstarter. Har du lenge igjen til termin? 

Hvis du føler deg deprimert er det sikkert greit å snakke med noen om det, jeg har begynt å gå til familierådgivining, godt å få luftet tankene mine litt hos noen som har taushetsplikt (selv om vi ikke er noen familie lenger), de har mange gode råd og komme med på veien ift samvær og samarbeid når barnet kommer og hvordan man best legger til rette for å få en fin barseltid med barnet. 

 

Anonymous poster hash: 500b8...91a

[Anonym bruker]

 

 

Er det bare meg som er ekstremt ensom under graviditeten? Er ikke sammen med barnefar, og merker jeg blir trist og lei av å se andre lykkelige gravide par...

Føler meg så alene om dette selv om faren kommer til å "være der" for ungen etter fødsel..

Men ingen "er der" for meg.. har ingen nære venner eller familie i nærheten.

Føler i tillegg det er litt tabu og flaut å fortelle at jeg kommer til å bli alene om dette.. Synes det er veldig trist også såklart..

Nesten på grensa til å tro jeg er deprimert på grunn av dette. gleder meg jo over barnet og alt men det er så tungt alene. Flere?

Anonymous poster hash: 06591...b1f

 

Anonymous poster hash: 06591...b1f

 

Nei, du er ikke den eneste. Du deler ihvertfall skjebne med meg. Jeg har hatt kjæreste til inntil nylig, men har innsett at han egentlig ikke vil ha meg, hele svangerskapet har han gitt blanke og når han svikter enda mer når jeg sitter her høygravid...vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg engang. Ensomt var det tidligere i graviditeten også, men nå...Helt alene...er så redd for fremtiden. 

 

Jeg er redd/flau for hva jeg skal si til folk, hva folk kommer til å si, snakket som garantert blir bak ryggen min.. Jeg føler jeg har mislykkes totalt jeg. Så nå om dagen isolerer jeg meg så godt jeg kan. Orker ikke treffe noen... for hva skal jeg si når de spør hvordan det går med meg? Det er ikke noe poeng i å late som alt er bra med oss, når vi ikke lenger er et oss. Huff, dette ble sytete, men skjønner ensomheten din trådstarter. Har du lenge igjen til termin? 

Hvis du føler deg deprimert er det sikkert greit å snakke med noen om det, jeg har begynt å gå til familierådgivining, godt å få luftet tankene mine litt hos noen som har taushetsplikt (selv om vi ikke er noen familie lenger), de har mange gode råd og komme med på veien ift samvær og samarbeid når barnet kommer og hvordan man best legger til rette for å få en fin barseltid med barnet. 

 

Anonymous poster hash: 500b8...91a

 

 

hei... off

det er trist at andre har det som meg, unner virkelig ingen dette !

Det går bedre med meg nå, selv om jeg ikke kan si at jeg er superlykkelig !

¨Hvis du leser på et av innleggene mine litt lengre opp : jeg har på en måte innfunnet meg med skjebnen min kan du si, og da er ting mye lettere... har funnet en aksept i det.. er fortsatt trist å gå gjennom alt alene men det har blitt en vanesak !

I tillegg så var det en lettelse nå når alle fikk vite om det (de fikk ikke vite det før jeg var sånn 5-6 mnd når det virkelig synes) .. men skulle ønske jeg sa det før.. merker jeg blåser i hva de mener nå, men er godt å slippe å skjule,. har ikke fått noen negative tilbakemeldinger heller, men velger å ikke snakke noe særlig om privatsituasjonen min...

hadde nok vært fint å ha noen utenforstående å snakke med.. men steget ditt er jo litt langt synes jeg. =/

 

Har 3 mnd igjen... hva med deg?

 

Klem til deg =)

 

Anonymous poster hash: 06591...b1f

[Anonym bruker]

Godt ting går bedre. Det går jo som oftest mye bedre enn man tror. Jeg har jo ikke vært alene hele graviditeten, men hadde sikkert vært like greit det, så hadde jeg sluppet unna alle skuffelsene. Det blir vel gjerne bedre når jeg gir slipp på forventningen om at kanskje han viser interesse i dag, kanskje i morgen, nå VET jeg med sikkerhet at han ikke bryr seg, sikkert lettere å gi slipp da, og innfinne seg med situasjonen slik den er blitt. Men vanskelig er det. På familerådgivningen anbefalte de meg å ha små mål, og ikke se så langt frem i tid. Det er det jeg skal prøve på nå, fokusere på å få livet mest mulig på stø kurs frem til babyen kommer om 2 mnd. 

Hvordan tok folk det når de fant ut du var alene, har du vært alene hele veien? Jeg har jo hatt en kjæreste i en del av svangerskapet, så bekjente får sikkert virkelig noe å snakke om når de finner ut jeg er blitt alene :-/ fy.....som jeg gruer meg 

Anonymous poster hash: 500b8...91a

[Anonym bruker]

har faktisk ikke spurt noen hva de mener om at jeg er alene, har kun diskutert det med gode venner kan du si...

er et par som har sagt "ååå off nei.... " stakkars deg liksom, men jeg har svart at det går helt fint, (dette er folk jeg ikke kjenner veldig godt)..

Resten har vel antenner til ikke å si så mye ?

De fleste snakker til meg som om jeg var en helt vanlig gravid som alle andre, kanskje bare litt mer hjelpsomme og spør om jeg trenger hjelp til noe (mannlige kolleger)..

Hva de ellers måtte si og mene har jeg vært nødt til å bare ikke tenke noe på, har ikke overskudd til å orke deres bekymringer og meninger i tillegg til mine egne hvertfall !!

 

Anonymous poster hash: 06591...b1f

[Anonym bruker]

og de litt bedre vennene mine støtter meg og sier at alt kommer til å ordne seg og at dette klarer jeg helt fint

 

med eller uten han !

 

Det ble "slutt" før jeg fant ut at jeg var gravid ja..typisk

Anonymous poster hash: 06591...b1f

[snart_alenemor]

Sitter her m et brev fra sykehuset ang UL, har blitt innkalt i uke 19, men kjenner ikke noe glede rundt dette. Kun angst og fortvilelse..

skal fylle ut person opplysninger, men klarer ikke å gjøre det, og i alle brosjyrene står det "barnefar/pappa" og om familierom på føden..

alt dette gjør meg egentlig bare trist og mer ensom..

[Anonym bruker]

Fant akkurat ut selv at jeg blir alenemor... Så jeg har kanskje ikke følt helt på ensomheten enda, men det kommer vel tidsnok. 

 

Hva er problemet til mannfolk egentlig? Jeg har visstnok gjort alt med vilje, jeg! Veldig enkelt å få til mener jeg, hvertfall når vi ligger sammen 1 gang i måneden! 

 

Argh, jeg blir så sint! Jeg gruer meg så mye til å være alene om alt og jeg er bare 6 uker på vei, så er laaang vei å gå. Hvis alt går bra...

Anonymous poster hash: 6d45e...f96

[Anonym bruker]

mye info som er tilrettelagt for "lykkelige par" ja... jeg aner ikke om jeg kommer til å føde alene engang, sannsynligvis.. og da er det jo koselig å ligge på barselhotell alene :/

Anonymous poster hash: 06591...b1f

[snart_alenemor]

mye info som er tilrettelagt for "lykkelige par" ja... jeg aner ikke om jeg kommer til å føde alene engang, sannsynligvis.. og da er det jo koselig å ligge på barselhotell alene :/ Anonymous poster hash: 06591...b1f

Jeg kommer nok til å føde alene, men skal spørre om jeg kan ha ei venninne som kan være m meg på sykehuset etterpå.. Jeg besvimer bare av å komme inn på sykehuset (det har skjedd fler ganger)..

 

Tror jeg bare må ta opp ALT med legen, og håpe han kan legge tilrette mest mulig..

 

Skjønner ikke hvorfor de ikke tenker på at det faktisk er fler og fler som er alenemødre, og at det er vanskelig for oss når alt er tilrettelagt for par..

[Gjest Totoaa]

Nå vet jeg ikke hvor dere skal føde, men dere kommer alle til å bli tatt ekstra godt vare på når dere ankommer føden. Jeg hadde med meg to veldig gode venninner på fødselen, men hadde nok klart meg fint der alene også. Dere kan be om familierom selv om dere er alene med omsorgen, og har like stor rett på å få det som de som er i par. Da slipper dere å dele med andre. 

 

Jordmødrene vil ta ekstra godt vare på dere, så slapp av

 

Og UL bør du virkelig glede deg til! Jeg hadde med meg de to fødselshjelperene dit også, og det var deilig å ha noen å dele gleden med, selv om det ikke var barnefaren! 

 

Og ja, det blir 9 lange måneder, men for min del er det langt ifra ensomt nå når den lille jenta mi har ankommet. Pass på så dere slipper folk innpå dere, og ta vare på alle vennskap! Etter at babyen er født kan det bli lange kvelder alene når babyen har lagt seg klokken 19-20, og da er det kjempekos å få besøk som vil sitte å skravle. Jeg har også valgt å fortsette studiene (med baby på slep) og tok ikke permisjon. Det passet bra siden jeg fødte i juni og babyen var to måneder når vi begynte på igjen. Da har jeg noe å pusle med på kveldene, og får litt voksentid, slik at ikke hver dag kun går på babyspråk.

Prøv også å få god kontakt med andre mødre, både enslige og i par. Barselvenninner å trille sammen med, gå på babykino, babysvømming og noen å prate om de små barna med er gull verdt i permisjonstiden.