Bad nettopp samboer om å dra til h....

[Miss Impatient]

Dette svangerskapet har vært helt grusomt, av mange årsaker, og nå er jeg 36 uker på vei og fullstendig utslitt. Er bare et skall igjen av meg selv, og har fått angst og depresjon av alt sammen.

 

Jeg sier ikke noe til samboer lenger om hvordan jeg har det, men han ser det selvfølgelig på meg, for jeg går bare rundt hjemme som en zombie. Når han spør hva som er galt, så får han et ærlig svar, men ellers holder jeg det inni meg.

 

I dag presterte han da plutselig å si at jeg kan ikke gå slik lenger, og burde prøve å finne på noe, for det er ikke lett for de som bor med meg å skulle se meg så sur og lei hele tiden.

 

Da rant det fullstendig over for meg.... For problemet er at jeg klarer ikke gjøre noe som helst lenger uten smerter, og klarer ikke sove heller.... hadde jeg kunnet gjøre noe for å slippe dette helvetet, så hadde jeg selvfølgelig gjort det - både for å finne litt glede i hverdagen og få tiden til å gå!

 

Men som sagt, jeg klarer ingenting.... og dette trodde jeg samboer forstod etter å ha sett alt jeg har strevet med disse mnd.... I tillegg presterte han å si at hvis ikke jeg kunne høre på meningen hans, så fikk jeg slutte å syte og klage.... Jeg klager ikke i det hele tatt, men når han hele tiden spør meg hva som er galt, helt til han får et svar - så må jo han være klar til å takle å høre sannheten.....

 

Så.... etter mye diskusjon så reiste jeg altså, bad ham dra til helvete, og nå ligger jeg her i senga og føler meg enda verre enn jeg gjorde tidligere i dag , noe jeg ikke trodde var mulig!

 

Måtte bare få skrevet dette innlegget, få ut frustrasjonen....

[TwinkleStar]

Jeg skjønner dere begge... Vet jo selv at det ikke er noe god stemning i heimen enten det er jeg eller typen som har dårlige dager, og det tærer på begge desverre. Men har full forståelse for at du er sliten og lite overskudd hvis du sliter med litt av hvert i tillegg til vanlig sv.skapsplager.

 

Jeg har hatt et par eksplosjoner både før graviditeten og også nå under, heldigvis ender det alltid opp med at begge får dårlig samvittighet, jeg gråter og unnskylder hormonene og han unnskylder hva enn han ble sur for og vi er venner igjen....

 

Men er det noe han kan gjøre for å bedre situasjonen så vær ærlig og si det til han. Mannfolka har det ikke bare greit de heller midt oppi hormoner, graviditetssnakk og plager

[elsker☆deg☆gutten☆min]

vi har det på lik måte som deg HI, å vi har ikke hatt sex siden 2.juledag!!!!!!!!!!

jeg har gått hundre prosent sykemeldt siden januar pga ekstrem kvalme og bekkenløsning (nå også med gangvansker)

i tillegg er jeg plaget med dårlig matlyst, oppkast, slapp, søvnløs, slapp og dårlig form.

dette svangerskapet ble ikke som vi hadde sett for oss.

 

han SER at jeg sliter i hverdagen, alikevell roter han og gir fulstendig faen i å rydde., enda han vet at jeg ikke får til å plukke opp sure sokker fra gulvet..... (ett av ti eksempler)

han jobber heller overtid isteden for å komme hjem til middag, å når det endelig er helg så flykter han til kompiser å blir borte hele natta, for så å vær fyllesyk dagen etter.

 

en dag jeg ble frustert over vektøkningen min, 20 kg OPP å ingen klær passet begynte jeg å gråte.....

jeg hadde lagt om kosthold og kuttet alt av sukker, alikevell gikk jeg OPP......

eneste han presterte å si da var: " det er jo bare å gå seg en tur, halv time daglig da"

DA TENKTE JEG: WHAT THE FUCK????? SKAL DU HA MEG TIL Å GÅ TURER FOR Å IKKE LEGGE PÅ MEG MERE??? SER DU IKKE AT JEG HAR PROBLEMER BARE KOMME MEG FRA STUE TIL KJØKKEN???

SER DU IKKE AT JEG SLITER, GRÅTER OG HAR DET TUNGT????

SER DU IKKE AT JEG HAR DET VONT???

 

fra den dagen sluttet jeg å si noe som helst.

han vet ikke hvordan jeg har det, han vet ikke hvordan jeg føler det, han ser ikke at jeg er trist og lei meg, han vet ikke noe som helst.......

 

nå gleder jeg meg til barnet kommer, slik at hverdagen smått kan komme igang igjen.

vi hadde det slik med førstemann også, men vi kom oss gjennom det å ble lykkelig gift. brukte flere år på å bli gravide igjen.

så innerst inne så mener ingen av oss det som skjer her hjemme nå, men vi takler det bare ikke........

men han er absolutt mannen i mitt liv, og jeg elsker han over alt på jord <3 <3 <3

[DaTuMa]

Skjønner så godt hvordan dere har det. Dette svangerskapet her har vært grusomt. 100% sykmeldt siden uke 5 pga hyperemesis. Vært deprimert og for det meste ligget i senga.

Mannen har gjort så godt han kunne, men det har jo ikke vært nok.

Har ikke tall på hvor mange netter jeg har grått meg i søvn fordi jeg er så kvalm, utslitt og har vondt.

Nå begynner kvalmen og bli bedre, men bekkenet er så vondt at jeg har det best av å bare ligge. De dagene jeg prøver å gå ut får jeg fryktelig vondt og blir bare sur og grinete.

Igår feks var vi i bursdag til en nevø. Var der fra 17-1830. Da måtte vi dra hjem fordi jeg hadde så vondt i bekkenet, var utslitt og så hoven i beina at jeg ikke fikk skoene på meg Når jeg har det sånn klarer jeg ikke oppføre meg som folk. Det er ikke lett.

Elsker mannen min, han er verdens beste og gjør så godt han kan for å ta være på meg. Det har ikke vært noe hyggelig svangerskap for hverken meg, han eller hun som straks skal bli storesøster.

Vi gleder oss til ungen kommer ut nå.