velge mellom barnet i magen eller kjæresten?

[Anonym bruker]

Er en jente på 21 år som fant ut at jeg var gravid for noen dager siden. Har vært i et veldig ustabilt forhold i 7 mnd men ting har endelig begynt å bli bedre igjen nå. Min kjæreste, som er 28 år, har allerede et barn som han ikke har kontakt med av grunner som jeg ikke har fått no godt svar på egentlig. Fortalte han for et par dager siden at jeg var gravid, 5 uker på vei ca. Da ba han meg om å velge mellom han, som jeg alltid har hatt sterke følelser for, eller barnet. Hvis jeg ikke vil ta abort vil han ikke ha noe med noen av oss og gjøre. Har alltid hatt lyst på barn, men hadde selvfølgelig håpet på å være i et litt mer stabilt forhold og være litt mer klar økonomisk. Hva syns dere jeg burde gjøre? Burde jeg la meg lokke av at han lover meg gull og grønne skoger hvis jeg tar abort?

 

Anonymous poster hash: e6b91...723

[Anonym bruker]

Graviditeten var selvfølgelig ikke planlagt og hvis jeg velger å beholde det så må jeg regne med å bli helt alene om det, men med støtte fra familie selvfølgelig.

 

Anonymous poster hash: e6b91...723

[skju]

Det er din kropp og ditt valg. Tror du forholdet blir bra etter en sann trussel? Håper du finner det rette valget for deg og ikke for han.  Lykke til

[Tante_Esel]

Er en jente på 21 år som fant ut at jeg var gravid for noen dager siden. Har vært i et veldig ustabilt forhold i 7 mnd men ting har endelig begynt å bli bedre igjen nå. Min kjæreste, som er 28 år, har allerede et barn som han ikke har kontakt med av grunner som jeg ikke har fått no godt svar på egentlig. Fortalte han for et par dager siden at jeg var gravid, 5 uker på vei ca. Da ba han meg om å velge mellom han, som jeg alltid har hatt sterke følelser for, eller barnet. Hvis jeg ikke vil ta abort vil han ikke ha noe med noen av oss og gjøre. Har alltid hatt lyst på barn, men hadde selvfølgelig håpet på å være i et litt mer stabilt forhold og være litt mer klar økonomisk. Hva syns dere jeg burde gjøre? Burde jeg la meg lokke av at han lover meg gull og grønne skoger hvis jeg tar abort?

 

Anonymous poster hash: e6b91...723

Uff det der høres ikke morsomt ut... Jeg må helt ærlig be deg tenke deg godt om... Vil du være sammen med en mann som ber deg ta det valget? velger du han, kommer du til å forbli bitter i all evighet... velger du barnet, blir du alenemor, men kanskje mer lykkelig... du har et tredjevalg også... det er å ta abort, og finne deg en ny kjæreste...

 

Når han er 28 år, har barn fra før, som du ikke får treffe, får jeg en følelse av at du egentlig ikke betyr så mye for han, som han gjør for deg...

 

gå inn i deg selv, tenk på hvordan livet ditt ser ut om et år, når du har tatt enten valg nr 1,2 eller 3... så har du nok svaret ditt... uansett vil det bli et vanskelig valg å ta...

 

håper du har noen å snakke med!!!!

[Heklemamma]

Stod ovenfor det samme valget når jeg var 23. Jeg valgte barnet, har aldri angret på det. Jeg er nå gift, og har ett barn til (med min mann), og ett på vei. Så livet blir ikke "ødelagt" som noen kanskje vil si, om man blir alenemor i ung alder. 

 

Jeg ville uansett hva du velger å gjøre mtp barnet, velge bort denne "mannen" han virker ikke særlig seriøs..

[selma07 og engel]

Jeg hadde selv ikke vært i tvil... dump mannen! om han kan kalles en mann da.... ingen med respekt for andre stiller et sånt ultimatum... det er jo godt mulig at han gjor det forrige gang også?? Ønsker deg lykke til! Han fortjener hverken deg eller barnet du bærer på!

[Anonym bruker]

Tusen takk for fine svar :-)

 

Anonymous poster hash: e6b91...723

[Lykkeligmamma84]

Lurer på hvordan det går med deg? Jeg hadde aldri i verden kunne vært sammen med en mann som er så ufølsom og gir deg et slikt ultimatum!! men det er bare du som kjenner deg selv.. Men jeg er redd denne mannen ikke er verdt deg!!!:( barnet har han ingenting med å gjøre så lenge han oppfører seg slik.. Det er du som bestemmer og i gjør hva som føles riktig for deg!

[Anonym bruker]

Lurer på hvordan det går med deg? Jeg hadde aldri i verden kunne vært sammen med en mann som er så ufølsom og gir deg et slikt ultimatum!! men det er bare du som kjenner deg selv.. Men jeg er redd denne mannen ikke er verdt deg!!!:( barnet har han ingenting med å gjøre så lenge han oppfører seg slik.. Det er du som bestemmer og i gjør hva som føles riktig for deg!

Jeg har bestemt meg for å beholde barnet til tross for at jeg blir helt alene om det. Har fått masse støtte fra venner og familie så føler at dette valget er riktig for meg. Mannen er dumpet og han vil fortsatt ikke ha noe med noen av oss å gjøre. Men hvis han ombestemmer seg og vil ha kontakt med barnet sitt så kommer jeg selvfølgelig ikke til å nekte han det. Nå er det bare å håpe på at alt går som det skal, 6 uker idag :-)

 

Anonymous poster hash: e6b91...723

[Anonym bruker]

Så bra du har fått støtte i familie og venner! da går det nok kjempe bra skal du se!! jeg er selv vokst opp med alenemamma og har hatt en kjempe fin oppvekst:) også håper jeg at dere finner en løsning som fungerer for deg og barnet med faren når den tid kommer.. Det er viktig å ha litt klare regler etter hvert. Barnet er ganske lite når det begynner å forstå litt og det værste er en pappa som bare kommer og går når det passer han.. Etter hver vil det skape forventniger hos barnet også vil det bli kjempe skuffet og føle at det er h*n sin feil, føle seg misslykket når pappa ikke er der eller ikke kom som avtalt. Dette har jeg sett mange ganger hos noen jeg kjenner.. Bruk tiden fremover til å tenk igjennom hva du tror som vil være best for dere, også blir det en spennende og flott tid fremover!:)

 

Anonymous poster hash: f1bce...c74

[Sniksanne]

Når han kommer med slike ultimatum, bør samtlige varsellamper blinke hos deg,hvis du ønsker det beste for deg selv.Kanskje dette er nøyaktig samme situasjon som han var oppe i med sitt første barn.Hva du enn gjør,så kvitt deg med gubben! Jeg kjenner jeg blir sint når voksne menn holder på sånn.Uten å vite hvem su er, så er du for god for ham.gå i deg selv,og finn ut av hvilke ressurser du har i ditt nettverk for å kunne ta vare på barnet;hvem som kan hjelpe til,om noen kan gi råd,om du kan få utstyr. Jeg ville heller tenkt gjennom det først,enn å gå rett på abortspørsmålet

[FrkKværner]

Forholdet til kjæresten din blir uansett ødelagt hvis du velger abort fordi han vil det, når du vil beholde. En mann som ber deg velge mellom han og deres ufødte barn, er ingen mann å satse videre på. Siden kjæresten din har barn fra før av, antar jeg at han vet hvordan blomstene og biene fungerer, å han har ingen rett til å true deg til å velge han eller barnet

 

Din kropp, ditt valg. Uansett hva du velger håper jeg du velger uavhengig av hva kjæresten din måtte mene

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Hei,

 

Merkelig å observere hvor typisk dette scenarioet dessverre er!

Jeg og kjæresten min er begge 23 år. Jeg er i andre året mitt av bacheloren og han skal snart begynne som trainee i et advokatfirma. Som dere kanskje allerede forstår: han er ung, ambisiøs og utrolig målrettet! Han har sagt at han en dag vil ha barn, men ikke nå. Jeg vil gjerne vente, men er veldig glad i barn og gleder meg hve gang jeg ser en baby på gaten.

Nå er jeg 4 dager over ikm, og venter på å ta min tredje graviditetstest som forhåpentligvis enten blir positiv eller at menstruasjonen min snart kommer- slik at jeg kan få fred med å vite hva som foregår.

 

Kjæresten min tok det nesten for gitt at jeg skal ta abort- om jeg skulle være gravid. Han sa at han gjerne vil være med på det en dag, men ikke nå. Ham ble genuint sjokkert og overrasket over at jeg ikke umiddelbart samtykket i konklusjonen hans. Jeg ba ham forestille seg hvordan det føles for meg, å vite at kroppen min rommet mitt barn, barnet til gutten jeg elsker. Og at i etterkant av en abort at jeg garantert kommer til å slite psykologisk, og dermed ingen av valgene jeg tar har et ekslusivt godt resultat.

 

Jeg trodde Aldri jeg kom til å bli en alenemor, og jeg forestiller meg at jeg kommer til å være veldig, veldig , veldig trist av å observere barnet Vårt som minner meg om dets far og om at han ikke er der. Det er så ubegripelig. Hvordan kan man velge bort en far, en kjæreste og liv over et barn som trenger faren sin til å fortelle det om dens røtter.

 

Jeg prøver å fortelle meg selv at kjæresten min, som jeg har vært sammen med i to år og nå bor sammen med, kun sier dette fordi han er for umoden. Og fordi temaet er så fjernt fra realiteten og forståelsen hans. Men hvis han er i stand til å forlate meg over et barn, gjøre dette mot meg, så kan han umulig vite særlig mye om kjærlighet.

 

 

Hva synes dere om dette? Vær så snill og ikke gi meg ensidige kommentarer om hvor dårlig gjort abort er. For det har jeg min egen mening om. Takk

 

Anonymous poster hash: 2d410...036

[Anonym bruker]

Hei,

 

Merkelig å observere hvor typisk dette scenarioet dessverre er!

Jeg og kjæresten min er begge 23 år. Jeg er i andre året mitt av bacheloren og han skal snart begynne som trainee i et advokatfirma. Som dere kanskje allerede forstår: han er ung, ambisiøs og utrolig målrettet! Han har sagt at han en dag vil ha barn, men ikke nå. Jeg vil gjerne vente, men er veldig glad i barn og gleder meg hve gang jeg ser en baby på gaten.

Nå er jeg 4 dager over ikm, og venter på å ta min tredje graviditetstest som forhåpentligvis enten blir positiv eller at menstruasjonen min snart kommer- slik at jeg kan få fred med å vite hva som foregår.

 

Kjæresten min tok det nesten for gitt at jeg skal ta abort- om jeg skulle være gravid. Han sa at han gjerne vil være med på det en dag, men ikke nå. Ham ble genuint sjokkert og overrasket over at jeg ikke umiddelbart samtykket i konklusjonen hans. Jeg ba ham forestille seg hvordan det føles for meg, å vite at kroppen min rommet mitt barn, barnet til gutten jeg elsker. Og at i etterkant av en abort at jeg garantert kommer til å slite psykologisk, og dermed ingen av valgene jeg tar har et ekslusivt godt resultat.

 

Jeg trodde Aldri jeg kom til å bli en alenemor, og jeg forestiller meg at jeg kommer til å være veldig, veldig , veldig trist av å observere barnet Vårt som minner meg om dets far og om at han ikke er der. Det er så ubegripelig. Hvordan kan man velge bort en far, en kjæreste og liv over et barn som trenger faren sin til å fortelle det om dens røtter.

 

Jeg prøver å fortelle meg selv at kjæresten min, som jeg har vært sammen med i to år og nå bor sammen med, kun sier dette fordi han er for umoden. Og fordi temaet er så fjernt fra realiteten og forståelsen hans. Men hvis han er i stand til å forlate meg over et barn, gjøre dette mot meg, så kan han umulig vite særlig mye om kjærlighet.

 

 

Hva synes dere om dette? Vær så snill og ikke gi meg ensidige kommentarer om hvor dårlig gjort abort er. For det har jeg min egen mening om. Takk

 

Anonymous poster hash: 2d410...036

Det er ikke ett enkelt valg, mannen eller barnet :/ Jeg valgte å ta abort og heller beholde mannen min... Er glad for det, men jeg får jo aldri tilbake det barnet jeg tok bort og jeg angrer ofte på aborten :/

 

Anonymous poster hash: 114aa...494

[Anonym bruker]

Hei,

Merkelig å observere hvor typisk dette scenarioet dessverre er!

Jeg og kjæresten min er begge 23 år. Jeg er i andre året mitt av bacheloren og han skal snart begynne som trainee i et advokatfirma. Som dere kanskje allerede forstår: han er ung, ambisiøs og utrolig målrettet! Han har sagt at han en dag vil ha barn, men ikke nå. Jeg vil gjerne vente, men er veldig glad i barn og gleder meg hve gang jeg ser en baby på gaten.

Nå er jeg 4 dager over ikm, og venter på å ta min tredje graviditetstest som forhåpentligvis enten blir positiv eller at menstruasjonen min snart kommer- slik at jeg kan få fred med å vite hva som foregår.

Kjæresten min tok det nesten for gitt at jeg skal ta abort- om jeg skulle være gravid. Han sa at han gjerne vil være med på det en dag, men ikke nå. Ham ble genuint sjokkert og overrasket over at jeg ikke umiddelbart samtykket i konklusjonen hans. Jeg ba ham forestille seg hvordan det føles for meg, å vite at kroppen min rommet mitt barn, barnet til gutten jeg elsker. Og at i etterkant av en abort at jeg garantert kommer til å slite psykologisk, og dermed ingen av valgene jeg tar har et ekslusivt godt resultat.

Jeg trodde Aldri jeg kom til å bli en alenemor, og jeg forestiller meg at jeg kommer til å være veldig, veldig , veldig trist av å observere barnet Vårt som minner meg om dets far og om at han ikke er der. Det er så ubegripelig. Hvordan kan man velge bort en far, en kjæreste og liv over et barn som trenger faren sin til å fortelle det om dens røtter.

Jeg prøver å fortelle meg selv at kjæresten min, som jeg har vært sammen med i to år og nå bor sammen med, kun sier dette fordi han er for umoden. Og fordi temaet er så fjernt fra realiteten og forståelsen hans. Men hvis han er i stand til å forlate meg over et barn, gjøre dette mot meg, så kan han umulig vite særlig mye om kjærlighet.

Hva synes dere om dette? Vær så snill og ikke gi meg ensidige kommentarer om hvor dårlig gjort abort er. For det har jeg min egen mening om. Takk Anonymous poster hash: 2d410...036

Samme situasjon hos meg, bortsett fra at vi er litt eldr, jeg 28 og han 32. Han tok det som en sekvfølge at jeg skulle ta abort for han var ikke klar enda... Om noen år så kanskje, men ikke nå. Tok ikke hensyn til mine følelser og mente at å ta abort ikke var noe stress, han skulle støtte meg etterpå så det ordnet seg.. (Hørt noe sånt??)

Det endte med at jeg har valgt å beholde, og mannen stakk av ganske fort. Jeg ødela hele livet hans visstnok og kunne ikke være glad i han i det hele tatt som gjorde noe sånt mot han. Jeg sa til han at hvis jeg hadde tatt abort mot min vilje for å tilfredstille han, så hadde vi ikke hatt mange dagene i etterkant uansett for jeg hadde ikke kunne levd med en som ba meg gjøre noe slikt.. Det trodde han ikke noe på, var bare å ta to piller så var det overstått og så kunne vi fortsette som normalt. Så valget falt enkelt på barnet.... Jeg har snart termin og angrer ikke et sekund! Mannen har ikke gitt en lyd fra seg på 6 mnd.

 

Det er umulig og si hva du skal gjøre, eller hva som vil skje med dere.. Kan være han endrer mening når han får se ultralydbilder, høre hjertelyd osv. Vanskelig å si, men uansett... For min del var valget lett... En mann som viser så lite forståelse og kjærlighet som min ex gjorde, er ikke verdt og samle på

 

Anonymous poster hash: dc707...243