Ulykkelig gravid

[Anonym bruker]

Jeg er klar over at de nok vil komme moraliserende og dømmende svar på dette innlegget, men håper også noen kan hjelpe meg med å se ting fra andre vinkler.

 

Jeg er gravid, snart 10 uker på vei. For tre år siden var jeg gravid, men tok abort da det ikke føltes rett ut ifra livssituasjonen min der og da, den gang ble jeg gravid på p-pillen.

I mange år har jeg hatt et seksuelt forhold til en mann, stort sett bare når vi drikker. Vi er gode venner og kan ha lange seriøse samtaler, men det seksuelle skjer når vi er beruset. Denne mannen er singel og lever livet med damer, festing og fyll.

Jeg selv er også singel og har i utgangspunktet ikke tenkt på barn i nærmeste framtid, da jeg ønsker den "perfekte tilværelsen" hvor barnet er ønsket fra både far og mor.

1 uke etter samleie med han kompisen min, lå jeg med en an mann. Vi var begge fulle og jeg visste han hadde samboer og barn fra før. (Den vanlige "forholdet går dårlig" ble selvfølgelig fortalt) nok om det... Så ble jeg gravid. Skal nevnes at jeg har gått på p-piller i alle år, og virkelig prøvd å forhindre en graviditet.

Jeg har vært ærlig med begge parter. Han single kompisen min er kjempe sint og forlanger abort. Han mener livet blir ødelagt og at vi to ikke bør få barn sammen da det ikke er følelser involvert. Han som har familie er mer forståelsesfull, han sier han ikke kan stille opp - men skjønner at valget til slutt faller på meg og er også forståelsesfull når det gjelder frykten for en abort.

 

Da jeg tok abort forrige gang bestemte jeg meg for å ikke ta abort igjen. Det var psykisk vondt. Selv om jeg gjorde det rette, så tenker jeg fremdeles på det og har dager der jeg har dårlig samvittighet for den avgjørelsen jeg tok. Jeg VET det rette her sikkert er å ta abort. Jeg har fortalt begge de involverte at hvis jeg beholder, så er jeg klar over at jeg blir aleinemor og må stå til ansva selv for avgjørelsen jeg tok. Noen mener kanskje det er egoistisk? Men hvordan kan jeg ta en abort og stå til ansvar for det når jeg vet at aborten bøir tatt på det grunnlag at jeg ønsker å ta hensyn til de to involverte og samtidig ser vekk i fra min egen psyke og mening med dette å ta abort. Jeg har litt den oppfatningen av at man skal ta ansvar for sine handlinger. Jeg vet at jeg kan tilby dette barnet alt av kjærlighet og omsorg. Men barnet vil mest sannsynlig aldri få en biologisk far i livet sitt, med mindre han vennen min plutselig endrer mening...... Jeg føler meg alene. Vi var to om å ha samleie, og denne situasjonen var på ingen som helst måte ønsket fra min side. Men nå har det skjedd og jeg må ta et valg.. Valget om å bli alenemor, stå for avgjørelsen og tenke på meg selv og barnet i framtiden? Eller valget om å ta abort, og redde disse "stakkars" mannfolkene ut fra krisesituasjonen. Jeg prøver å forstå begge parter og jeg føler virkelig med de, det må være forferdelig å være i en situasjon der man sikkert føler seg så "maktesløs"..... Men jeg har allerede unngått to timer på sykehuset for abort, fordi jeg ikke klarer å bestemme meg for abort. Nå begynner tiden å renne ut og jeg er føler meg helt tappet for energi og vilje. Om jeg er klar for barn? Ikke i utgangspunktet. Men jeg vet at hvis jeg bestemmer meg for å beholde, så er det en avgjørelse jeg vil stå for og et barn jeg vil elske høyere enn livet selv. Tar jeg abort, er det nok et valg jeg vil ha problemer med å stå for, da jeg til syvendeog sist vil føle at avgjørelsen ble tatt p.g.a. Empati for disse involverte. Ikke minst barna til han som var utro.....

Noen tips, råd eller setninger som kan hjelpe?

 

Anonymous poster hash: 58057...c46

 

Anonymous poster hash: 58057...c46

[Anonym bruker]

Har du vært i kontakt med amathea? Det er gratis, og de vet hva de snakker om og kan hjelpe deg å ta et valg uten å nødvendigvis peke deg i noen som helst retning.

 

Jeg har valgt å beholde barnet mitt. Nå var det ikke flere aktuelle fedre, men kun en. Han er fremdeles rasende og har satt seg på bakbeina og nekter å stille opp. Jeg synes barnet har rett til å vite hvem han er, og at han derfor vil bli satt opp som far, og jeg vil nok forsøke å kreve han for barnebidrag. Hva du føler om den saken er jo opp til deg, men du har jo hatt sex med voksne menn, som begge vet hvordan barn blir til. Og prevansjon er ikke bare ditt ansvar. 

 

Og hei, man kan si hva man vil om disse "stakkarene" som gjør en jente gravid "mot sin vilje". De hadde mest sannsynlig sex uten kondom frivillig, og det er faktisk tusen ganger mer synd i deg enn i de. 

 

Du er tøff som står på ditt! Fortsett med det, og lykke til!

Anonymous poster hash: 8cfd0...e49

[Anonym bruker]

Hvis du er i "tvil" som du sier at du er, så må du ikke finne på å ta abort...

Det samme skjedde meg for noen år siden, tok abort fordi han ikke ville ha noe med meg eller ungen å gjøre. Jeg har slitt en del med det i ettertid, ikke så det blir psykisk, men nok til at jeg tenker på det av og til og at jeg får dårlig samvittighet. Der og da var det det "eneste" rette, men problemet er at jeg vet vi ville ha klart oss helt fint !

Jeg har igjen blitt gravid, barnefaren vil stille opp for barnet, men jeg må gå igjennom hele svangerskapet alene og blir alenemor. Det er tøft, ensomt og trist til tider å være alene om det.. Men det er også helt verdt det, fordi alternativet er så mye verre ! det ville iallfall vært trist ! Det blir kanskje en litt tung tid frem til barnet er født, men etter det så får du mye å gjøre, tia vil fly og du har ikke tid til å tenke så mye på noe annet enn dere 2. Du kommer aldri til å angre da.

Dessuten så er "kompisen" din, han som er singel og vil fete og leve livet en person du antakelig kjenner såpass godt at du vet han er bedre enn som så... mange mannfolk får panikk og sier mye de ikke tenker helt over fordi de håper å påvirke deg til abort der og da. Så klart er det forferdelig for en mann å vite at du kan ta et valgt helt utenfor hans kontroll - og som han må stå ansvarlig for resten av livet om han er pappaen. Men det kommer til å gå over, han er sikkert en grei fyr innerst inne, og når du evt forteller han at valget er tatt og du vil beholde, så er det lettere å forholde seg til. Kanskje han da snur om ? Og hvis ikke, så klarer du deg fint uansett og, det blir hans tap... og såklart babyen da.. men sånn er det bare, det holder nok i massevis med en mamma som elsker den over alt på jord

Med "utro" alternativ pappa nr 2 så sier du selv han har forståelsen og empatien inne... vil han ikke gå fra dama og familien sin så er det forståelig. Mye kan endre seg der og hvis dama finner ut dette, men uansett så virker det som han forstår at han var like mye med på dette som deg og at han viser omtanke i det minste. så det virker som han kommer til å stille opp for i hvert fall barnet etter hvert? han klarer kanskje ikke annet hvis han vet det er hans... og du skal ikke skåne han med å ikke fortelle noen eller barnet at han er barnefaren HVIS han er det, for det er jammen ikke du som har vært utro og satt deg i den situasjonen..

 

Uansett så ordner det seg, snakk med noen venner/familie om hvordan du kan få hjelp til å løse dette, for det virker ikke som at abort blir noe alternativ !

 

Masse lykke til

Anonymous poster hash: e26bc...07c

[Anonym bruker]

Ikke lett det der, men ta ditt eget valg, ikke for disse mennene. Du klarer deg nok kjempe fint alene med babyen masse lykke til med valget du tar trøste klem

 

Anonymous poster hash: 8f0fb...33f

[Anonym bruker]

http://www.babyverden.no/Gravid/Diverse/Alene-om-barnet/Gravid-alene/

 

Les hele denne. Jeg er også alene og gravid. Barnefaren har leket og manipulert med på det groveste i mitt svangeskap, og han klarer ikke holde seg unna meg. Men det handler å prøve å være sterk, på mine verste dagen har jeg pyntet med årntlig opp å gått ut på byen med venninner, men selfølgelig uten og inta alkohol. Jeg har fått gode tilbake meldinger. Men det er litt med høstmørke, redseln for fremtidien som bli "alene".. Jeg skulle ønsket vi kunne tørre å stå mere frem om oss som er alene mødre, jeg tørr ikke det. Er så redd for sladder og vas. Men hadde vært så godt å kunne prate med alene mødre, sutre litt sammen lage midag sammen og alt det der <3

Anonymous poster hash: 70b34...9ca

[mjmama]

Vi burde alle bli flinkere til å følge intensjonene våre, det er litt ekstra tøft å gå gjennom et svangerskap alene. En ser lykkelige par overalt, og ingenting er slik en hadde tenkt seg. Men A4 livet er vel litt gått ut på dato uansett. Er selv 2 uker unna termin, og tenker tilbake fra da jeg selv var rundt 10 uker på vei. Har vokst utrolig mye på disse mnd, og nå sitter jeg her sprekkferdig og ufattelig glad for valget jeg tok. Blir bare bedre og bedre, fokuser på deg selv og den lille. Alle har en fri vilje og sålenge barnefar ikke gir deg noe positivt i hverdagen er det etter min erfaring like greit å kutte all kontakt i svangerskapet. Så får han finne ut selv hva han ønsker når barnet er født. Lykke til og dette kommer til å gå kjempefint. Vi har en fin gullrot i enden! :-)

Anonymous poster hash: f066a...101

[snart_alenemor]

Dette er noe jeg kunne skrevet selv, bortsett fra at jeg har ikke informert begge mulige fedre. Kun han som er singel..

 

Han prøvde å tvinge meg til abort, noe jeg følte var feil for meg. Så nå sitter jeg her alene, 14 uker på vei.

 

Jeg har veldig lyst til å komme i kontakt med andre som er i samme situasjon som meg, kansje vi kan hjelpe hverandre?

 

Jeg er fortsatt usikker på hvordan jeg egentlig har det med å være gravid. Over alt ser man lykkelige gravide i boblerus, mens jeg ikke føler at jeg har et forhold til den lille i magen, og at alt bare er fjernt er rart. jeg har ikke tatt det innover meg, og skammer meg over at jeg ikke er i lykkerus. Jeg skammer meg kansje litt over å være gravid alene, når "alle andre" er 2.. Jeg er ikke klar for at folk skal vite noe enda, ikke engang

 

Jeg syns rett og slett at det å være singel og gravid er veldig vanskelig, selvom jeg har noen rundt meg som støtter meg.. De er jo så lykkelige, og da syns jeg det er enda vanskeligere - hvertfall nå som hormonene har kommet for fullt.

[giraffen1902]

Jeg er også alene da barnefaren gikk fra meg fordi jeg ble gravid. Føler meg heller ikke klar for å si det til andre for jeg føler at de ser ned på meg pg dømmer meg uten å en gang vite hva som har skjedd. Er 16 uker på vei. Har trukket meg helt tilbake fra venner og er som regel mye sammen med familie. Aner ikke når jeg kommer til å være klar for å si det til venner, men ikke enda hvertfall!

[snart_alenemor]

Jeg er også alene da barnefaren gikk fra meg fordi jeg ble gravid. Føler meg heller ikke klar for å si det til andre for jeg føler at de ser ned på meg pg dømmer meg uten å en gang vite hva som har skjedd. Er 16 uker på vei. Har trukket meg helt tilbake fra venner og er som regel mye sammen med familie. Aner ikke når jeg kommer til å være klar for å si det til venner, men ikke enda hvertfall!

Har du sagt det til familien din? Jeg har kun sagt det til mamma.. Ikke pappa eller noen av søsknene mine.. Jeg har gjort det samme som deg, og trekt meg unna venner og holder meg hjemme, eller med familien..

 

Hvor gammel er du?

[swas]

Jeg er også alene da barnefaren gikk fra meg fordi jeg ble gravid. Føler meg heller ikke klar for å si det til andre for jeg føler at de ser ned på meg pg dømmer meg uten å en gang vite hva som har skjedd. Er 16 uker på vei. Har trukket meg helt tilbake fra venner og er som regel mye sammen med familie. Aner ikke når jeg kommer til å være klar for å si det til venner, men ikke enda hvertfall!

Jeg er i samme situasjon, ville bare fortelle at jeg har fortalt både venner og familie om situasjonen, jeg var pissredd da jeg fortalte det, men ble utrolig overrasket over støtten og hvor godt det er at andre er informert. Anbefales! Jeg "burte" nok og å tatt abort av mange grunner, men klarte ikke det. Nå er jeg 17 uker på vei men kjenner meg igjen i å være litt ulykkelig gravid, eller liksom ikke helt inni situasjonen ennå + bekymret, frustrert, litt sint og ørlittegranne stolt. Men det kommer seg nok tenker jeg, og med gode venner blir det lettere.

[SE]

Oppdatering fra min side(som skrev innlegget):

I dag er jeg 27 uker på vei, jeg har termin i januar - med andre ord: jeg valgte å ta det valget jeg visste var rett for meg. Jeg valgte å beholde! Har fått vite at jeg venter en liten jente, og allerede er garderoben hennes begynt å fylle seg opp :-))

 

Jeg har ingen som helst kontakt med han single, han har gjort det klart at vi to er ferdig med hverandre.

Han andre tar faktsik jevnlig kontakt, virker som om han syns dette er morsomt. Jeg har gjort det klarrt for begge to at dette var en avgjørelse jeg tok aleine, og er forberedt på å ta ansvaret aleine og. Jeg er så UENDELIG glad for at jeg valgte å beholde - at jeg ikke tok abort... Men sant skal sier, alt er ikke bare fryd og gammen.....

 

Jeg har flere venninner rundt meg med barn, noen venter og noen har fra før - de har alle en ting til felles: barna deres har en far og venninnene mine en partner. Og jada, de klager innimellom de også, på mennene som ikke rydder, som ikke forsr og som til tider prioriterer andre ting enn familielivet. Og selv om jeg virkelig forstår at det er fordeler og ulemper med både min og deres situasjon, så er jeg alikavell "bitter" inni meg... Som en her skrev: jeg skammer meg nesten for at jege r aleine.

Familie og venner er kjempe glad for situasjonen min, og gudhjelpemeg så mye støtte jeg har fått fra forskjellige!! Men det er FÅ som vet den virkelige situasjonen, de fleste tror det er en barnefar som bare ikke vil ha noemed barnet å gjøre. De fleste vet ikke at jeg faktisk ikkje vet selv hvem som er faren til barnet... Og bare det lille de vet, at jeg er aleine - er nok til at noen kommenterer og "syns synd i meg" - men det er ikke synd i meg! Jeg gleder emg kjempe masse til tulla kommer. Det eneste jeg sliter litt med, er den "ensomheten", det faktum at jeg ikke vet hvem som er faren før tulla er ute og det faktum at jeg føler folk snakker om meg, at folk diskuterer seg imellom hvem faren kan være, hvorfor jeg ikke vil fortelle om faren og flere tror det er et "one night stand".

 

Jeg vet at vi kommer til å klare oss fint, og jeg vet jeg kommer til å være i stand til å gi datteren min det hun trenger. Selvfølgelig skulle vi vært i det fine bildet hvor mor, far og barn lever lykkelig i alle sine dager! Men slik er det desverre ikke.. Men det betyr ikke atd et ikke kan skje! Jeg møter nok en mann en gang, som vil ha både meg og tulla. Det er barnefar sitt tap, ikke mitt :-))

 

Det er ingen skam å være aleinemor, det viser bare at vi ser verdien i det som befinner seg inne i magen - og jeg kunne ønske omverden kunne se på det slik også! Men igjen, dette er lett for meg å skrive - men ikke alltid like lett å leve opp til. Jeg har nok av de dagene/kveldene hvor alt bare er trist og ensomt.....

[Anonym bruker]

Hei, høres nesten ut som du beskriver min situasjon for 4-5år siden...

Jeg valgte beholde selv om han ikke ville, vi er ikke sammen idag. Men han stiller opp og er en fantastisk god pappa. Og vi sammarbeider veldig bra både familiene våre og jeg og bf.

Jeg gjennomgikk hele graviditeten uten så mye som et spm om det gikk bra med meg, jeg valgte likevel å holde han oppdatert gjennom alt. Han var også med å valgte navn til barnet.

For min del, selv om han var drittsekk til tider.. Så var det viktigeste at jeg og han ikke ble seriøse uvenner, det hadde ikke vert bra for barnet.

 

Ønsker deg lykke til.. Håper det fikser seg for deg

 

Anonymous poster hash: 10282...41d

[SE]

Tusen takk for lenken du sendte!! Var kjempe godt å lese :-)