Går sosial usikkerhet i arv?

[Anonym bruker]

Samboeren min er ganske usikker i sosiale situasjoner. Faren hans er nøyaktig lik: blir fort usikker og skal "tøffe" seg. Klarer ikke slappe av så godt med nye mennesker etc. 

 

Jeg er redd for at datteren vår skal bli slik. Selv er jeg mer trygg. 

Er denne usikkerheten mest er resultat av gener/ arv eller oppdragelse, tror dere?

 

Og hva med sans for humor? Kan dette "læres"/ stimuleres eller er det snakk om gener? 

Anonymous poster hash: c3308...e34

[Anonym bruker]

min mor fins ikke sosial. Hun prater ikke med folk. skygger helt unna.

 

Jeg arvet nok noe av dette etter hun. Jeg liker ikke være sosial med så mange på engang. men etter nå 5 år med å bare puttet meg ut i det så går det mye bedre. Min frykt var også at barna skulle arve dette av meg.

Anonymous poster hash: 0a7bf...528

[Anonym bruker]

På en måte, ja. Personlighetstrekk kan være genetisk arvelige, samtidig som det er en sterk komponent av sosial arv her. Din mann har vokst opp med sin far og lært av ham. Det er verd å være bevisst hva dere videreformidler til barnet, men det er langt fra noen automatikk i at datteren deres skal få de samme trekkene.

Anonymous poster hash: 8547e...0af

[Anonym bruker]

Jeg tror det til dels går på gener. Jeg ser min datter er ganske lik slik jeg var som barn (f.eks. sjenert i nye situasjoner), selv om jeg selv har vokst det av meg og derfor ikke er slik nå. Jeg prøver å vise henne at det ikke er farlig å snakke med folk på bussen, spørre om veien etc. slik jeg var redd for da jeg var yngre (jeg syntes ALT var skummelt før, til og med å trykke på stoppknappen på bussen, ringe noen osv. ) 

 

Naboen har et barn som er veldig var på sosiale situasjoner, og faren var visst akkurat slik da han var barn, selv om han virker rimelig selvsikker nå som voksen. Samtidig vil jeg tro at personlighetstrekk også overføres via miljøet dersom man har en forelder som også i voksen alder f.eks. er veldig usikker/sjenert/ukomfortabel i omgang med andre mennesker. Spørsmålet er vel hva som "vinner" av gener og miljø dersom den sjenerte personens gener ikke er ført videre, men barnet vokser opp med denne personen rundt seg daglig. Vil barnet likevel bli sosialt usikker, eller slår genene igjennom? Noen som har sett det motsatte, at en person som ikke er veldig sosial har et supersosialt barn?

Anonymous poster hash: 50c2d...096

[Anonym bruker]

Tenker at at både er gener og miljø. Men helt klart veldig arvelig. Mine er barn er som meg da jeg var liten, Ikke spesielt sjenerte og pratet med alle. Men da jeg ble tenåring ble jeg skikkelig sjenert. Så håper ikke det også går i arv. Fordi det henger dessverre mye igjen enda.

Anonymous poster hash: 3a4cf...a40

[Anonym bruker]

Jeg tror det har en sammensettning av mye. Selv var jeg veldig sjenert som barn, likte meg ikke i nye situasjoner. Jeg trengte tid på å bli varm i trøya. Heldigvis hadde jeg foreldre som lot meg få den tiden jeg trengte, maste ikke på at jeg måtte si noe, gjøre noe osv. Og jeg hadde en søster som støttet meg. Spørre om hjelp når jeg var i butikken torde jeg ikke, da kunne jeg heller gå hjem spørre mamma hvor i butikken det var det jeg skulle kjøpe for så å gå tilbake. Ikke torde jeg ta telefonen hjemme heller.

Men der jeg følte meg trygg var jeg ikke så sjenert, jeg pratet ikke mye men var som en helt vanlig jente bare litt stille. Skulle det gjøres noe på skolen ingen ønsket å stille opp på var det meg som sa ja til å gjøre det. Det var meg som gikk til rektor for å spørre om lov til å klatre på skoletaket for å ta ned ballen noen hadde sparket opp. Slike ting syns jeg ikke var skummelt å spørre om.

Da jeg ble 16 bestemte jeg meg for å gjøre noe med sjenertheten min, presset meg selv hardt for å klare situasjoner jeg syns var vonde og vanskelige. Ble sammen med skolen største bølle, noe andre syns var helt forrdelig. At lille snille meg kunne bli sammen med en bølle var helt fryktelig. Mamma fikk flere telefoner fra andre foreldre for de hadde hørt rykter om at vi hadde blitt sammen. Men mamma viste, og hun viste også at vi hadde det supert sammen. Han var den beste kjæresten jeg kunne hatt, hyggelig, kjærlig og veldig omtenksom. Så godt å ha en mor som støttet da, og min mor lo godt når hun fikk telefonene. Hun så også at det hadde en god innvirkning på meg, for sammen med han så ble jeg tøffere og tryggere. Og han stoppet med å være bølle.

 

Jeg har to barn, hun ene er ganske lik meg og en som er stikk motsatt. Hun eldste trenger tid, er stille og ikke den som vil skille seg ut. Men selv om hun såvidt synes i hverdagen på skolen er hun tøffere enn toget når hun føler det trengs. Hun er den som har mest selvtilitt når det er vanskelige situasjoner. Er det slosskamp på skolen og det går utover en svak person så er hun den som bryter inn. Legger de i bakken de som ikke er greie. Hun nekter å stå på sidelinja og se at noen har det vondt. Men er det noen som gjør slikt med henne gjør hun ikke noe. (Skolen ringte meg engang dette skjedde. Ikke for å kjefte, men de var så overrasket over at hun torde slik at de ville siifra. Hun er ikke den som synes i skolegården til vanlig. Og læreren hennes ble like overrasket når hun meldte seg til å bli trivselsleder, for hun sier såvidt ett pip de timene hun er på skolen. Og når en er trivselsleder må de prate med mange, passe på og aktivisere. Hun ble valgt til trivselsleder og fungerer supert som det. Både jeg og læreren ser hun har vokst mye på det.)

Hun sier selv at hun er sjenert og ikke ønsk å skille seg ut, men hun ønsker å ta utfordringer hun er litt usikker på. Men disse utfordringene vil hun velge selv. Jeg presser henne ikke, men har funnet mine metoder for å lure henne litt. Akkurat som mine foreldre gjorde med meg. Konkursnseinstinktet mitt og hennes er rimelig stort, så er det noen som vedder på at vi ikke tørr eller klarer ditt eller datt så skal vi gjøre det. Hun kom hjem i vinter og fortalte hun skulle spille i kirken i forbindelse med skolen, jeg måtte spørre om jeg hørte riktig og det gjorde jeg vist. For det var vist en annen gutt i klassen som sa han ikke torde å spille forran så mange, siden han ikke torde så skulle jaggu meg hun tørre. Det var ei super stolt jente som fikk trampeklapp fra hele skolen. Så viktig å la barna få være slik de er, men hjelpe de å få selvtilitt, troen på seg selv og mot til å tørre ting de ikke torde før.

 

Anonymous poster hash: 0b7b0...351

[Gjest Sekretøsa]

Datteren min er helt lik meg, utadvendt og sosial. Prater med alle. Sønnen min er som sin far, stille og rolig, ikke så glad i for mye folk...

[Anonym bruker]

Barn som vokser opp med voldelige foreldre blir ofte voldelige selv. 

Jenter som blir slått av sin far velger en voldelig ektemann.

Overgripere har gjerne selv blitt misbrukt.

Barn som vokser opp i familier hvor man løser konflikter ved å skrike, bråke og krangle løser konflikter ved å skrike, bråke og krangle som voksne.

 

Tendensen er helt klar (selv om det selvfølgelig finnes unntak), men så er spørsmålet om det er arv som ligger i personligheten eller om det er oppførsel som er tillært. Jeg tror det er en kombinasjon.

 

Så vi kan ved å være bevisst hvordan vi oppfører oss og hva slags forbilder vi er for barna våre lære de til å takle ting bedre enn oss selv om vi er bevisst våre egne feil.

Anonymous poster hash: 7b50e...554

[Anonym bruker]

.. men er dårlig selvtillit medfødt eller handler det mest om oppdragelse?

 

Kan vi skape barn som er selvsikre og trygge i sosiale settinger? 

Anonymous poster hash: c3308...e34

[Anonym bruker]

 

.. men er dårlig selvtillit medfødt eller handler det mest om oppdragelse?

 

Kan vi skape barn som er selvsikre og trygge i sosiale settinger? 

 

Anonymous poster hash: c3308...e34

 

 

Begge deler. De færreste er vel født med dårlig selvtillit, men man kan absolutt være født med personlighetstrekk som gjør en langt mer disponerte for det enn andre.

 

Det er veldig mye du kan gjøre i oppdragelsen for å få trygge barn med god selvfølelse, men noen garanti har du ikke selv om du er den perfekte oppdrager.

 

Anonymous poster hash: 8547e...0af