Bør ikke klage, men det er slitsomt!

[Håpernestegang]

Vet jeg ikke bør klage da mange gravide sikkert har det mer slitsomt enn meg. I tillegg har vi hatt to MA siste året, og er overlykkelige over å mest sannsynlig komme i mål denne gangen:) likevel er jeg så lei og sliten! Dette er tredje graviditeten på rad uten særlig opphold så føler jeg har gått gravid i over ett år!

 

Jeg sover så dårlig og lite. Drikker så mye vann jeg klarer, men våkner likevel med sandpapir i munn gjennom hele natta. Har symfyseløsning, D-vitaminmangel, ferritinnivå på 7, konstant hodepine, kvalm, uvel og mye kynnere. 100% sykemeldt.

I morgen er jeg 32 uker og jeg vil bare ha babyen ut!! Samtidig har jeg et snev av fødselsangst, går til samtaler på sykehuset og klarer ikke tanken på fødselssmerter en gang til! Også er jeg livredd epidural..

 

Har dere noen gode råd? Føler meg latterlig som synes så synd på meg selv når vi venter vår andre skatt, men noen dager er det liksom bare litt nok..

 

Som litt ekstra har kommende storebror på snart 4 sett seg ferdig med barnehage og gråter og hyler ved levering. Det takler et hormonelt mammahjerte dårlig:)

[DaTuMa]

Hørtes nesten ut som du beskrev meg. Er i uke 34, vært sykmeldt siden uke 5. Psyken har gått nedover så det holdt, men er heldigvis på vei oppover igjen. Det er lov å syns synd på seg selv, så lenge man ikke bare ligger og sutrer og klager døgnet rundt.

Fødselsangst, men vil ha ungen ut

Har gått til samtaler på sykehuset for angsten og har skrevet en plan. I den står det at jeg ikke skal ha smertestillende, men når jeg har vonde kynnere lurer jeg fælt på hvordan jeg skal overleve fødselen.

Fikk ikke smertestillende med forrige fødsel, så ser på det som nederlag hvis jeg må ha det denne gangen....

[Håpernestegang]

Du må ikke se det som et nederlag om du trenger smertestillende denne gangen! Fødsler er jo ganske ulike.

 

Jeg frykter veldig epiduralsprøyten! Men fødsler ser jo ut som en lek på fødeavdelingen på tv om dagen. Sitter med epidural og bare venter og presser noen ganger så er det over:)

[Queenmee]

Nå har ikke jeg fødselsangst, men ellers kjenner jeg meg igjen i begge deres innlegg. Ble sykemeldt i uke 5, rundt uke 20 fikk jeg begynne i 30% jobb igjen, noe som varte fram til uke 30.

Da tok bekkenet og symfysen over så det holdt. I tillegg ble det ikke gjort noe som helst for å tilrettelegge på jobb, så ble ofte sittende mine prosenter uten å gjøre noe.

 

Sleit med å forholde meg til magen i starten. Klarte å se gleden i baby, da vi har hatt en MA tidligere, men klarte ikke glede meg over voksende mage, da hyperemesis tok all livsglede. Nå ligger jeg på sykehus med magesmerter, og kraftige kynnere, og vet ikke når jeg får dra hjem.

Jeg er lei. Jeg har flere ganger hatt ett dypdykk ned i den negative siden av psyken, og ønsket at det hele var over. Frøkna vår er verdens mest ønskede barn, og jeg har så mye kjærlighet å gi det lille menneske. Graviditeten derimot - den hadde jeg klart meg uten

 

Der er ok å klage, for det er ikke bare enkelt og rosenrødt å værevgravid selv om det "ikke er en sykdom"

Noen av oss responderer dårlig på graviditeten. Ikke alle klarer jobbe 100% til permisjon, for så å male ferdig barnerom, sette opp siste rest av møbler og ha lange shoppingturer på IKEA.

Men du er iallefall ikke aleine! Har grått mange tårer fordi jeg har følt at jeg ikke knytter meg til magen som andre vorende mødre. Da er det fint å ha en mann som skjønner at å mislike graviditeten ikke er det samme som å ikke ville ha babyen som vokser i magen.

Sender deg gode tanker og en klem!

[Håpernestegang]

Uff jeg føler med deg! Håper du har en god dag og husk at det uansett snart er over!!

 

Krysser fingrene for raske gode fødsler, og så fort babyen er ute er nok svangerskapet glemt:)

 

Lykke til videre!!!

[Queenmee]

Uff jeg føler med deg! Håper du har en god dag og husk at det uansett snart er over!!

Krysser fingrene for raske gode fødsler, og så fort babyen er ute er nok svangerskapet glemt:)

Lykke til videre!!!

Takk! Det samme ønskes til deg!