hormoner å galskap!

[glerme81]

Min samboer er bortreist på familietur i helgen (langhelg), en tur jeg takket nei til, siden det er en pub tur. MEN, herregud, jeg er fullt klar over hvor dumt det er, jeg vet han strax er hjemme igjen, men jeg klarer ikke styre meg, jeg går å strigriner hele tiden. Det er ikke litt små gråting, men jeg hulker og gråter flere ganger om dagen, så slitsomt å tåpelig! Jeg har det rett å slett helt for jævlig! Det MÅ jo være hormoner som er helt på styr! Har hatt gråteepisoder før også, men nå et det så ille at d føles ut som om følelsene tar livet av meg. Herrregud for et tåpelig syte innlegg! Erfaringer?

[Underveis -->]

Det er hormoner! Eller, jeg tror det ofte er en blanding av hormoner og at man er i en situasjon der mye er utenfor egen kontroll. Mens mannen kan bedrive livet akkurat som før, så er ofte vi litt mer støkk, på så mange plan!

Her er jeg gravid med nr 3, og synes det blir verre og verre for hver gang ;-) Nå er det for min del mer at jeg må holde meg unna nyheter, men jeg måtte f.eks. konsentrere meg for ikke å begynne å strigråte på kafé her da en liten (vel, 8 år kanskje?) gutt fant mamma'n sin igjen etter at han selv følte at han hadde gått seg bort. Han gråt bare så UTROLIG sårt!

 

Jeg klamrer meg til at jeg har vært gjennom perioder med "depresjon", dvs dager der jeg går rundt og er ekstra trist (dårlig periode med mannen, jobben etc), men det går alltid over, og når jeg tenker tilbake, så skjønner jeg liksom ikke helt hva jeg tenkte på ;-)

 

Det er "bare" å jobbe seg gjennom det, og jeg tror at det hjelper dersom man er åpen om det. Jeg husker jeg var veeeeldig mye trist i starten av graviditeten med nr 2. Det har ikke vært slik denne gang, men nå er jeg bare så sliiiiiiiten... *blah*

 

Lykke til, og føler med deg!

[<3Minesmå<3]

Jeg har på en måte samme følelsen mange ganger. Her sitter jeg og er gravid med tvillinger, såvidt rundet halvveis. Kroppen er tyngre, jeg blir fortere sliten enn vanlig, orker ikke alt jeg orka før. Venner og kjæreste drikker vin å koser seg i helgene, mens jeg må sitte å se på.. Prøver å "delta" på eventuelle happeninger for å ikke være så utafor, men så kommer det til det punktet at man bare føler at man er i "veien" eller at man på en måte blir en slags "partypooper", at man helst bare vil dra hjem å legge seg. Jeg føler at om jeg f.eks hadde blitt med ut på byen sammen med de andre, så kommer bare folk til å stirre på meg å lure på "hva faen gjør hun her?", der jeg står med bollemagen min på et utested hvor det såvidt er plass til å stå.

Så det holder jeg meg unna... Man mister på en måte den friheten man hadde før.. Å det er ikke akkurat noe man har lyst til å rope ut om, for man SKAL jo være glad for at man er gravid. Jeg har ikke vært så emosjonell enda i svangerskapet, sånn at jeg har sittet å grått osv, men jeg jeg tenker MYE. Å jeg tar meg selv i og tenke stygge tanker innimellom når jeg blir opprørt eller lei meg. "Skulle ønske jeg ikke var gravid" osv... Nesten så jeg slapper meg selv i trynet for at jeg tenker sånn, men jeg klarer ikke å la være noen ganger.

 

Må få legge til at jeg har en fantastisk blivende far, som SJELDEN er ute på "fylla".. Han tar hensyn til at jeg ikke kan være med på det samme som før og han gleder seg veldig til å bli pappa til to små

 

Føler dette kanskje ble litt utenom det du snakker om her, men jeg kjente at det passa å få ut litt hormoner i denne tråden hehe

[glerme81]

Takk for svar! Off, det tar på. Har jo ei på 2 år også, så vil jo skåne henne for disse tåpelige utbruddene. Hadde det ikke så ille da jeg gikk gravid med jenta mi, men føler det ikke har vært sånn må heller, helt til samboeren reiste utenlands, takler fint når han er aleine på hytta, men da er han jo bare en kjøretur unna, nå er han liksom utilgjengelig. Får bite tennene sammen til tirsdag :-)

[Frk.surrehue]

Kjenner meg nesten litt igjen i det du skriver. Er så rart hvordan hormonene "styrer" kroppen vår. Her skal det heller ikke mye til før tårene bare triller. Jeg kan ikke huske jeg var sånn sist. Men denne gangen skjer det at jeg bare griner. Vet selv hvor tåpelig det er og at ting vanligvis ikke ville vært så ille som alt virker nå.

Håper du får det bedre frem til tirsdag

[SnartMamma?]

Hadde en skikkelig hulkeperiode da samboer dro vekk på studietur en uke. Satte igang før han hadde rukket å gå åtil bussholdeplassen

 

Men å se filmer og slikt i offentlighet skjer nok ikke på en stund